NÅR KRIG BLIR HELLIG

av Bjørn Vassnes

På Lørdagsrevyen kommenterte en ”Israelvenn” urolighetene i Oslo med at det var et ”endetidstegn”. Tendensen til å se det som skjer inn i en guddommelig plan, er en grunn til at så mange kristne støtter Israel, upåvirket av bilder av lemlestede barn. Det som skjer i Midt-Østen, er noe som skal skje, og vi skal ikke stå i veien for Guds plan.

Den samme tendensen til å se menneskers skjebne som brikker i et større spill, og noe som derfor av og til må komme i annen rekke, har blitt brukt til å legitimere drap, krig og terror så lenge vi har hatt religioner. Historien er full av eksempler på at religion har fått oss til å begå, og forsvare, handlinger vi under andre omstendigheter ville fordømt som uhyrlige.

Det er ikke jeg som påstår dette, men historikeren Christopher Catherwood. Han er ingen ateist eller religionshater, men en praktiserende kristen. I boken Making War in the Name of God (Citadell, 2008) viser han likevel, uten unnskyldninger, hvordan både kristendommen, Islam og andre religioner har gjort det mulig for mennesker å begå de mest grusomme handlinger: ”La oss innrømme at i århundrer har praktiserende kristne, muslimer, jøder, hinduer og medlemmer av andre trosretninger, begått de mest uhyrlige gjerninger i navnet til deres ulike religiøse retninger. ” (s.6)

Dette gjelder også kristne mot kristne, som tilfellet var i reformasjonstidens Vest-Europa:

”I over et århundre sto protestanter og katolikker i bokstavelig, og ikke bare åndelig, krig mot hverandre, med hærer som herjet over Europa.. I tillegg var det slik at dersom noen tillot seg å være en annen slags kristen, for eksempel en anabaptist, var det en stor sjanse for at både protestantiske og kristne styresmakter ville være etter ham eller henne, og at denne personen ville bli drept i en hvilken som helst del av Europa han eller hun måtte befinne seg i.” (s.81)

Et annet nærliggende eksempel er det tidligere Jugoslavia, der kroater, serbere og bosniske muslimer drepte hverandre (det gikk særlig ut over sistnevnte) uten noen annen grunn enn religiøse skillelinjer. Catherwood beskriver hvordan serbisk-ortodokse kirkeledere forberedte den psykologiske grunnmuren for disse massakrene ved å gi motsetningene en religiøs dimensjon. ”Vanligvis går man ikke rundt og dreper mennesker, men dersom Gud sier det, må det være i orden. Det avpersonaliserer massakren. Det er ikke personlige fiender, men fiender av Gud.” (s,147)

Religiøse mennesker hevder ofte at religion er en forutsetning for moral. Catherwoods bok viser det motsatte: at religion i mange tilfeller overkjører moralen, overstyrer de naturlige, medmenneskelige følelsene vi har, som vanligvis hindrer oss i å begå denne typen ugjerninger.

Måten denne overkjørselen skjer på, er ved å fremheve at det er noe som står over menneskeliv. Det er noe som er så viktig eller hellig at man må finne seg i ofre enkeltmennesker.

Dette kan for eksempel være Guds overordnede plan. Når så mange kristne i USA støtter Israels krigføring, er det ikke fordi de er spesielt glad i jøder. Grunnen er at det som skjer i Midt-Østen nå, ser ut til å spille opp til Bibelens endetidsprofetier. Og for mange kristne er ikke dommedag en skremsel, men noe de ser fram til. Det er derfor det er så skremmende å ha kristenfundamentalister nær maktens sentrum i verdens sterkeste militærmakt. Å utløse en atomkrig kan for mange bare være en måte å støtte Guds plan på. En annen følge er at klimatrusselen heller ikke er noe man blir motivert for å motvirke, siden dommedag uansett er nær.

At religion overkjører normal, medmenneskelig moral, er selvfølgelig også tydelig på muslimsk og jødisk side. Når man gjør ”Guds jobb”, kan mye unnskyldes, også drap på uskyldige sivile. Noen vil innvende at noen av de verste ugjerningene i historien er begått av ateister. Men nazismen og kommunismen hadde alle de viktigste kjennetegnene til religioner, ikke minst forestillingen om at det finnes noe som er viktigere enn individet, og en udiskutabel visshet om historiens gang. En religion behøver ikke å ha en personlig gud – det har heller ikke buddhismen.

Å forstå hvordan religiøs tenkning overstyrer ikke bare moral, men også sunn fornuft, er viktig for de som vil prøve å jobbe fram fredsløsninger. Antropologen Scott Atran har arbeidet med aktører på både israelsk og palestinsk side, og fremhever hvordan rasjonaliteten endres når det kommer inn et aspekt av hellighet. Da strekker ikke normal rasjonalitet lenger til. Da kan for eksempel forhandlinger bli vanskeligere dersom motparten tilbyr en kompensasjon for tap av et landområde. Dersom dette området anses som hellig, vil et tilbud om kompensasjon kunne virke mot sin hensikt: fordi man da antyder at religiøse prinsipper kan handles med.

Dette betyr ikke at krigen i Palestina eller andre kriger kun har religiøse årsaker. Men en viktig grunn til at striden mellom Israel og palestinerne har vært vanskelig å løse, er de religiøse forestillingene, både i Midt-Østen og blant Israels støttespillere i USA og andre land. Gud inngår ikke kompromisser.

(har stått på trykk i Klassekampen)