Dagbladet, 11.05 2010

Spesielt original er ikke denne romankonkurranse-vinneren

Men den er et solid stykke romankunst

Av Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere JavaScript for å kunne se adressen ,

BOK: Åtte år gamle Fred er hos bestemor. De to venter på at klokka skal bli fire. Da kommer en dame fra barnevernet som skal avgjøre Freds fremtid: Om han får bo hos bestemoren, som han drømmer om.

Eller om barnevernet avgjør om det beste for ham er å bo hos fosterforeldre.

Overbevisende

Det er den enkle handlingen i «Før klokka fire», som dekker noen timer i Fred og bestemorens liv. Vi får en kapittelvis veksling mellom Fred og bestemorens tanker og tilbakeblikk. Det forsømte barnet som husker de mange gangene det har vært bråk hjemme. Storebroren Tommy, som nå er sendt bort, og som alltid passet lillebroren.

De to som gikk gatelangs da moren enten ikke var hjemme eller sov ut rusen. En fraværende far, en snill lærerinne, mobbing på skolen. Angst, ensomhet. Alt dette overbevisende skildret med et barns blikk.

Menn som svikter

Like klassisk og tragisk er bestemorens versjon. Hun gjenerindrer en datter som engang var som små barn flest. En psykopatisk ektemann og far som tappet hennes selvtillit. Og en datter hun etter hvert mistet kontroll og oversikt over.

Ingrediensene er gjenkjennelige inntil det nesten forutsigbare: Menn som svikter, barn som sviktes. Ekspertisen som vil det beste for barnet, og som overkjører en eldre skyldbetynget kvinne og et angstfylt barn.

Ingen ny stemme

«Før klokka fire» er en rørende, trist og sobert formulert fortelling, med en nydelig avslutning. Den ble nylig kåret som vinner av Margboks romankonkurranse. Margbok et av mange sympatiske små forlag startet av folk som vil noe nytt innen litteratur. Eller — som det står på forlagets nettsider — «å gjøre en forskjell i den offentlige samtalen, ved å bringe inn nye perspektiver og impulser .»  

Nå kan mye godt sies om «Før klokka fire», men nye perspektiver og impulser bringer den ikke inn.  Sivertsen selv kan heller ikke sies å være en ny stemme. Hun debuterte i 1986, og er en veletablert forfatter på Samlaget, som sikkert også ville utgitt denne boka.

Fortjent vinner

At en såpass tradisjonell fortelling vant, sier sitt om hvor vanskelig det er å finne «nye perspektiver og impulser» i samtidslitteraturen. Og at de store forlagene, riktignok takket være innkjøpsordningen, stort sett fanger dem opp.

Problemet er snarere å vekke oppmerksomhet rundt det vel av ny litteratur som kommer ut. Sånn sett er en slik konkurranse et smart trekk av et lite forlag. Og på den bakgrunn er denne enkle lille boka en fortjent vinner.

Dag og Tid 14.05.10

Liten, lågmælt og vakker
Av Merete Røsvik Granlund,

Solfrid Sivertsen vann forlaget Margboks roman konkurranse med ein liten og vakker roman om små og lågmælte folk.

Solfrid Sivertsen er ein stilsikker forfattar, noko ho igjen har vist med romanen Før klokka fire. Her møter vi Judith, ei eldre kvinne som har barnebarnet Fred på besøk. Dei går og ventar på ei dame frå Barnevernet som skal avgjere om Fred får lov til å bu hos bestemora, eller om han skal plasserast hos fosterforeldre. Ho har sagt ho skal kome før klokka fire, og som tittelen viser, rettar alle kjensler av frykt, håp og neder­lag seg mot dette klokkeslettet.

Synsvinkelen vekslar mellom Judith og Fred, og gjennom minna og tankane deira får vi vite meir om korleis livet har forma dei fram til denne dagen. Judith var gift med ein psykopat som detaljstyrde henne og oversåg dottera Lilly, medan ho sjølv hjelpelaust observerte kor vondt dette var for Lilly. Når han endeleg forlét dei for ei anna kvinne, var det ei frigjering for Judith, men byrjinga på ei vanskeleg ungdomstid for dottera. Gjennom Fred får vi teikna eit bilete av Lilly som ei mor som anten festar eller søv rusen av seg på sofaen. Men òg av den trassige storebroren Tommy, som tok Fred med ned i kjellaren når det stod på som verst heime, den snille bestemora Judith og andre som har vore viktige for han.

Hjelpelause
Livet har lært både Judith og Fred at dei er hjelpelause, og dei har ikkje så mykje dei skulle ha sagt verken i bokstavleg eller overførd tyding. Sivertsen får likevel fram kor mykje dei har å seie for kvarandre, og kor redde dei er for å bli skilde. Utan å bruke sterke verkemiddel klarer ho å vekkje kjenslene hos lesaren, og eg fell i tankar om korleis det er å vere så kua av livet, så totalt overlaten til andres velvilje som det desse to er.

Mellom dei korte kapitla har forfattaren lagt inn små skild­ring­ar av Freds barndom, fortalde gjennom ein allvitande forteljar. I den første teksten er han framleis trygt i magen til mora, men vidare er det i desse tekstane, som er haldne i kursiv, at vi får det klaraste biletet av Fred og broren som forsømde barn. Den siste teksten av dette slaget skildrar ei sterk scene der Fred og Tommy ser «Brødrene Løvehjerte» på TV samstundes som mora deira heng rusa ut av vindauget og ropar. Her viser Sivertsen seg frå si sterkaste side, koplinga mellom dei vakre TV-bileta og det kaoset Fred lever i, skaper store rom av meining og empati:

«Nangijala! sa den eldste guten og peika innover. Viss ho dett ut, døyr ho. Jonathan og Skorpan og hesten som nesten flaug gjennom solskinet. Dei såg på henne, og broren gjekk til slutt bort og tok armen hennar, drog henne bort frå vindauget før han lukka det. Han såg alt flimra forbi på fjernsynsskjermen og bli til prikkar og strekar, og tenkte på korleis det ville vore å detta ut vidauget. Å flyga gjennom lufta som ein fugl, og til slutt liggja på den harde gata langt der nede.»

Mindre er meir
Det må seiast at boka er så kort at ho er på grensa til ei lang novelle; 102 sider totalt, men med blanke sider mellom kvart kapittel og mange sider med lite tekst på. Innhaldet vert dermed også mest eit riss av liva til personane vi møter, og spesielt går dette utover skildringa av Lilly som vaksen mor. At ho ikkje var stort meir enn ein sovande kropp på sofaen for sonen, er vanskeleg å akseptere.
Men Sivertsen har ikkje skrive eit komplekst psykologisk drama, snarare er dette ei poetisk innleving i liva til nokre av «desse mine minste», for å sitere Jesus. Ho vel å lite på krafta i få, men talande scener, og gir rom for underteksten. Spesielt slutten er sterk og stillferdig på same tid. Nokre gonger er det sannare enn elles at «mindre er meir».

Rana blad. 9, juni 2010.

Treffsikker prisvinner

Av Anita Hartviksen Ravn,

Det er de presise observasjonene og det treffsikre språket som maler seg inn i oss.

Med denne boka som kom ut nå i vår, vant Solfris Sivertsen forlaget Margbok sin romankonkurranse. Dette er Sivertsens tredje roman og foruten disse har hun skrevet novellesamlinger, barnebøker og en diktsamling.

Jeg blir umiddelbart dratt med inn i dette lille huset der ei mormor ser på klokka mens hun gjennomgår hele forhistorien til det som skal avgjøres når klokka har passert fire. Da kommer de, "dommerne" de som skal måle og veie henne som omsorgsperson, ja som person i bunn og grunn og vi kjenner det i magen, vi kjenner at dette kanskje ikke ender slik som hovedpersonen ønsker at det skal ende? Eller? Og på stuegulvet sitter barnebarnet Fred og tar inn denne underlige dagen, mens han prøver å leke med bilen som mammaen fikk da hun var liten.

Hovedpersonens datter Lilly, sliter med rus og er ikke i stand til å ta seg av sine barn. Storebror har fått nytt hjem, nå gjenstår det bare å avgjøre hva som skal skje med Fred. Skal han bo hos mormor? Vil han? Bør han? Og hvis ikke, får han da være sammen med storebror? Som leser flyter jeg lett inn i engsteligheten til denne kvinnen som på den ene siden holder en slags forsvarstale for seg selv, men som altfor tydelig ikke har klart å komme helt ut av offerrollen etter et ekteskap med en kontrollerende mann.

Fortellerperspektivet veksler mellom mormor og Fred. En av de beste observasjonene er når Fred som legger merke til måten bestemora er stille på. Når hun blir stående foran oppvasskkummern uten egentlig å vaske, da vet han at det er det hun tenker på. Det som er så stort at det ikke er til å snakke om.

Det begås ingen nyskapende litterære tigersprang over disse sidene. Det er heller det presise observasjonene og det treffsikre, skjøre, men sikre språket som maler seg inn i oss. . Heldigvis setter ikke forfatteren seg til doms. Ikke over noen. Hun betrakter og forteller og lar leseren tolke. Her er ingen overflod av ord, bare akkurat nok.

Marg, juni 2010

Enkel, medrivande og meiningsfull

Meldt av Ole Karlsen

Solfrid Sivertsens Før klokka fire (2010) vann Forlaget Margboks store romankonkurranse i fjor. Eg trur vi har med ein verdig vinnar å gjere, ikkje minst fordi boka trass i at ho på mange vis er ei typisk problem-under-debatt-bok, er så medrivande, spennande og tankevekkjande. Tematisk kunne Før klokka fire høve godt i et bokklubben-nye-bøker-konsept, og boka fortener ein lesarskare av minst same storleik som bokklubb-bøkene har. Før klokka fire er dessutan uvanleg velskriven og velkomponert. Her må ein faktisk lete etter slappe og sløve setningar; forfattaren kan sitt handverk ned til minste detalj og turnerer storyen på eit slikt vis at boka aldri slepper taket i lesaren. I grunnen er det pussig at Før klokka fire vann ein romankonkurranse. Nå står det rett nok roman på tittelsida, det må jo til skal ein vinne ein romankonkurranse. Men dei litterære kvalitetane i boka høyrer ikkje fyrst og fremst heime i det romanmessige rommet. Boka må lesast (og vil bli lesen) ”in one sitting”. Som alle gymnasiastar veit er dette eit av dei sentrale kjenneteikna på novellesjangeren. Men med snautt 100 (reelle) tekstsider vil dei same gymnasiastane konkludere med at teksten er for lang til å kallast ei novelle. Og det er rimeleg nok! Lat meg føreslå ei anna sjangernemning som framleis er bortimot ukjend i det litterære Noreg (men som mange forfattarar likevel veit om): novella. Novellaen kombinerer dei karakteristiske trekka ved novella – få personar, tett, knapp og einskapleg handlingsstruktur (her over ein dag fram til klokka fire) etc – med nokre drag vi kjenner frå romanen, f.eks å gjere oss nærmare kjende med dei handlande personane, miljøet dei opptrer i og kva for ballast dei har med seg. Reint konkret i Før klokka fire: På nåtidsplan strekkjer handlinga seg over ein snau dag (som i ei novelle) med to protagonistar, men gjennom ei rad tilbakeblikk får vi innsikt i konflikten eit heilt livsløp attende. Om ein skulle tenkje dramatikk som sjanger i denne samanhengen, er det slett ikkje så gale. Dei retrospektive innslaga gir oss gradvis meir kjøtt på handlingsbeinet, spenninga blir sakte skrudd til mot den endelege løysinga (novellistisk: den utsette «begivenhed») som skal liggje føre før klokka fire, men som ikkje blir eksplisitt formidla. «Mor, gi meg solen», seier Osvald i Gengangere. Om Fru Alving faktisk gir han ei handsrekning, får vi ikkje vite, men vi tenkjer vårt om kva ho faktisk gjorde – eller burde gjere – når teppet går ned.

Før klokka fire

blir eit magisk formular, tidspunktet alt byggjer seg opp mot. Innan klokka fire skal ein representant for barnevernet kome og avgjere om gutungen Fred skal få lov til å bu saman med bestemora Judith eller om han skal plasserast hos fosterforeldre. All deira von, frykt, angst, nederlag, tap er samla omkring dette eine: skal dei måtte skiljast eller ikkje. I klartekst får vi altså ikkje noko svar, men eg er vel knapt den einaste lesaren som trur det går dit høna sparkar… Fred er alt skild frå halvbroren Tommy som er plassert i fosterheim. Og Judith har alle odds mot seg: Ho er gamal, helsa skrantar, ho skal snart leggjast inn på sjukehus for operasjon i slitne ledd. Og ikkje høyrer ho heime i dei taleføre samfunnslaga heller og kjenner seg lita framfor møtet med barne-øvrigheita.

Synsvinkel og blikkpunkt ligg vekselsvis hos Judith og Fred gjennom forteljinga. skiftande frå kapittel til kapittel, med mange tilbakeblikk. Innimellom får vi dessutan eit allvitande innblikk i Freds barndom og oppvekst, frå han er foster i mors mage til hjarteskjærande (men lågmælte) scener i nært og godt samvær med Tommy medan mora ligg rus-utslått på sofaen eller haukar ut gjennom vindauget og skjemmar seg ut for naboar og forbipasserande. Slike scener festar seg i eit gutesinn, men det gjer òg dei gode stundene med mora. som no er gått under og bort, i rushelvete, skjøner vi. Fred er eit forsømt barn, og det forsømte barn er slett ikkje nokon nyskaping i skjønnlitteraturen. Bestemora Judith, som er skild frå ein psykopat av ein ektemann, har altså sett til verda ei dotter som det altså ikkje går særleg vel. Judith har sjølvsagt skuldkjensle for dette, men vi skjøner at dette like mykje er farens feil, han var ikkje der (som det heiter) for den farsbundne dottera og såg henne ikkje. Likevel har Judith hatt kraft og livsmot til å greie seg. Etter at mannen drog skaffa ho seg ein eigen heim, fekk seg jobb, strevde med tenåringsdottera som best ho kunne – fram til pensjonsalderen. Det kunne kvilt noko floskel- og klisjeaktig over eit opplegg som dette. Når dét ikkje er tilfelle, skuldest det Sivertsens språklege og stilistiske handlag, ein balanse mellom stilisert og individualisert person- og miljøteikning, varsemd med verkemiddel og streng kunstnarisk økonomi. Økonomi betyr hushaldning, og Sivertsen veit korleis ho skal halde orden i huset sitt. Ho har elles også synt det før, særleg i sine novellistiske tekstar.

God og viktig