Nr. 3 / 2007

Wenche Findal
Funksjonalismens boliger. Form Funksjon Komfort
Pax, 2007

”Med funksjonalismen begynte kampen for ”den gode smak”, den form og funksjon man mente representerte ”det moderne liv”. Det var folk som representerte det kulturelle borgerskapet som først gikk inn for den modernistiske, dristige smaksretningen, preget av høyt kunstnerisk nivå og behersket bruk av virkemidler. Enkelte vil derfor hevde at funksjonalismen ikke er for alle, men er en elitistisk stil, en stil for de intellektuelle og for dem som erkjenner moderniteten – slik som funksjonalismens motstandere i mellomkrigstiden argumenterte.”(Wenche Findal: ”Funksjonalismens boliger. Form. Funksjon.Komfort.” s. 12)

For noen måneder siden kom jeg over et opptak av en tale minister Rolf Fuglesang i Quislings regjering holdt i Studentersamfundet i Trondheim i 1942.. Midt i en lang harang om jødebolsjevismens sammensvergelser og Hollywoodfilmenes dekadanse begynte han å raljere over de flate takene som det var så moderne å bygge. Disse radikalerne hadde latt seg besnære av negerhus fra middelhavslandene, fortalte han. ”Men de husene tåler jo ikke å stå ute om vinteren!” . Latter og applaus.

Pussig nok brukte min gamle helt, forfatteren og journalisten Tom Wolfe, samme argument i boka ”From Bauhaus to Our House” i 1981. Men han er i det minste hylende morsom når han beskriver de arkitektene som kom til USA på trettitallet, med Walter Gropius og Mies van der Rohe i spissen. Og den virkninga det fikk for amerikansk byggeskikk.

I sin uforlignelige stil beskriver Wolfe hvordan industrimagnater og andre rikinger som tidligere hadde betalt for å få hus i den stilen de ville ha, plutselig ble underlagt arkitektenes diktatur. Kravene til den korrekte livsstilen, de riktige møblene. De riktige fargene – jevnt over hvitt, eller en svak nyanse av grått. I det hele tatt gjør han så godt han kan for å avsløre hul retorikk og etterplaprere – og det holder nesten helt inn. Men det blir for mye. ALT er galt med de husene som ble bygd – og det skyldes at det er europeiske arkitekter som står bak. Tyskere og franskmenn. Sosialister som dikter opp såkalt vitenskapelige begrunnelser for det Wolfe mener egentlig er privat synsing.

Men så er det nå en gang sånn at det er en ganske rasjonell prosess å bygge hus. Det er konkrete oppgaver som skal løses, og det skal helst ikke koste for mye. Og i Europa etter første verdenskrig var det ganske store oppgaver. Det kan ha noe for seg å legge til rette for industriell produksjon. Å renske vekk det overflødige. Heve boligstandarden. Legg inn vann og avløp. Bruke nye materialer som armert betong, stål og glass. Finne andre måter å organisere husene på. Slippe inn lys og luft.

Det var det funksjonalistene gjorde. La gå at mange også brukte kreftene på å skrive manifester og utvikle nye arkitekturdogmer. Men det ble også forsket og eksperimentert, og jeg SYNES at det kom mye vakkert og vellykket ut av det.

Det synes Wenche Findal også. Hun er professor i kunsthistorie ved NTNU i Trondheim, og har nyere arkitektur som spesialfelt.

Hun har skrevet om funksjonalismen før, og er en varm beundrer av pionerene som skapte den. Det er hun helt åpen på; hun skriver sjøl at denne boka er ment som en ”hyllest til funksjonalismens egenartede skjønnhet.”

Det har hun klart. Men det er ikke bare en beskrivelse av estetikken: flate tak, vindusbånd og åpne planløsninger. Hun går grundig inn på ideene bak, og lar de mange eksemplene tale for seg. Hun unnlater heller ikke å gjengi argumenter som virker ganske anakronistiske i dag, som for eksempel Adolf Loos’ begrunnelse for å være mot ornamenter: ”Mens den primitive i sin kultur ikke vet bedre, er det kun kriminelle i den siviliserte verden som tatoverer kroppen… ornamentet er derfor et tegn på vulgær smak og et degenerert kunstsyn”, skrev han.

Denne boka gir god innføring i arkitekturen fra det moderne gjennombruddet. Hun går grundig inn på de internasjonale stjernene som le Corbusier og Bauhaus-arkitektene. I tillegg er det fyldig dekning av funkisarkitekturen i Norge. Pionerer som Ove Bang, Lars Backer og Arne Korsmo analyseres – og Kirsten Sand, som fikk stor betydning for gjenreisinga i Nord-Troms og Finnmark etter andre verdenskrig. (Førsteamanuensis Ingebjørg Hage har skrevet ei svært spennede bok om de husene, ”Som fugl Fønix av asken”(Ad Notam Gyldendal 1999).)

Og Findal påviser at funksjonalistene ikke bare kunne sin klassiske europeiske, les greske og romerske, arkitektur, men at de også var påvirket av japansk arkitektur og hagekunst. Og ja- også arabisk middelhavsarkitektur..

Findals bok er ei lærebok som kan være til stor nytte for dem som skal restaurere arkitektoniske perler fra perioden.

Hun argumenterer godt for hvorfor denne stilen virker nesten enda riktigere i dag, når ny teknologi, moderne materialer og byggemetoder gjør det enklere å realisere pionerenes idealer.

Jeg er veldig komfortabel med at det gamle raddisforlaget Pax gir ut ei bok som forsvarer ”den gode smak”. Særlig når den også ser så bra ut som den gjør..