Nr 1 / 2007

Nils Gaup i samtale med Jens Harald Eilertsen
om Kautokeino-opprøret

Tidlig på høsten 2007 har filmen om Kautokeino-opprøret premiere på norske kinoer. Når Nils Gaup vender tilbake til sine samiske røtter, 20 år etter den store internasjonale suksessen med Ofelas (Veiviseren), så er det flere grunner til å samtale med ham, både om hans eget forhold til opprøret og hva som gjorde at han gikk i gang med å filmatisere en så «betent» hendelse i den samiske historien. Hva var de bakenforliggende årsakene som ledet til angrepet på presten, lensmannen og brennevinshandleren? Hva er filmskaperens eget perspektiv på en historie så nært knyttet til hans eget folk?

Bakgrunn for opprøret

Kautokeino-opprøret er datert tilbake til 8. november 1852, men det hadde ulmet i flere år i det nordlige sameland (Nord-Troms og Finnmark i Norge, Lappland i Finland og Norrbotten i Sverige). Forklaringene på hvorfor Kautokeino-opprøret fant sted, er blitt mange opp gjennom historien. De intellektuelle fakta er ikke vaskelige å få tak i. To av opprørene, Lars Hætta og Anders Bær, noterte ned hendelsene under sitt fengselsopphold, og disse nedtegnelsene har vært sentrale i forståelsen av de konkrete hendelser. Det er de siste 150 år skrevet en rekke antropologiske essays, romaner og artikler. Det er laget teaterdrama og det er gjort en mengde studier om forløpet og bakgrunnen for opprøret. Nå skal det bli spillefilm.

Forholdet mellom den samiske befolkning og offentligheten representert ved prest og lensmann, næringsdrivende som solgte og kjøpte varer (og ikke minst brennevin) til reindriftssamene og deres familier, utviklet seg til et hatsk forhold, som ingen dialog kunne rydde opp i. Til slutt kulminerte situasjonen med at reindriftssamene gikk til angrep på øvrigheta i Kautokeino. Presten Fredrik Hvoslef ble banket opp, mens lensmann Carl Johan Bucht og kjøpmann Lars Johan Ruth ble drept i angrepet. Etterspillet med rettssak og dom, endte med at Mons Somby og Aslak Hætta ble dømt til døden og henrettet i Alta med en stor hærskare publikummere til stede. Et titalls personer ble dømt til straffearbeid. Dette var første og eneste gang i historien at samene har utøvd vold mot myndighetene.

Disse rystende hendelsene, sammen med det faktum at Somby og Hættas hodeskaller ble brukt i tendensiøs forskning med tillatelse fra  norske myndigheter, var nok en  årsak til at Kautokeino-opprøret aldri er blitt glemt.

Kautokeino-opprøret blir med rette linket til den svenske presten og vitenskapsmannen Lars Levi Læstadius (1800 – 1861). Hans opprør mot datidens religiøse holdninger fra presteskapet i Norden, er en av nøklene til forståelsen av opprøret. Men de påståtte religiøse beveggrunner for opprøret står fortsatt nokså vagt beskrevet i den tilgjengelige litteraturen. Den største og grundigste beretningen er skrevet av den nederlandske forskeren Nellejet Zorgdrager i boka «De rettferdiges strid» (1989). Hun beskriver læstadianismen som et åndelig og sosialt opprør, og forstår opprøret på denne bakgrunnen. Men også Zorgdrager blir forholdsvis uklar når hun skal forklare religionens egentlige rolle i opprøret.

Zorgdrager og andre forskere og forfattere har lagt ned en stor arbeidsinnsats og hatt viljen for å søke å forstå hendelsen. Noen av forskerne har hatt god innsikt i samisk kultur og livsmønster. Det er også en viktig dimensjon i forståelsen av opprøret. Noen forskere (som f.eks. Willy Dahl i Norges Litteratur fra 1989), har betraktet opprøret som kun en sosial revolt uten at dette er den hele og korrekte forklaring. Mens andre, som den danske vitenskapsmannen Sophus Trombolt (1885), lanserte teorien om at angrepet var utført av sinnsforvirrede personer, en teori som helt opp til slutten av 1960-tallet hadde sine tilhengere. Siden det har vært lansert mange nyanserte tolkninger og innfallsvinkler til å forstå opprøret, er det enda flere grunner til å prate med Nils Gaup. Han skal nå ut på det største mediemarkedet, filmens verdensarena, for å gi den «endelige» fortolkning av Kautokeino-opprøret, en fortolkning som uansett vil nå lengre ut i verden enn noen andre fortellinger om dette dramaet fra indre Finnmark for vel 150 år siden.

Egentlig min første film

Dette skulle egentlig være min første film. Det er denne historien som helt fra barndommen har stått spikret fast inne i hjernebarken. Jeg husker de ekstatiske rørelsene, dansen og bevegelsene som plutselig kunne oppstå i de kristne forsamlingene. Det var skummelt for meg, og jeg ble ikke mindre forvirret av fortielsen rundt fenomenet. Det var et tabubelagt emne. Jeg husker også skammen som bredde seg blant slekt og venner når samtalene penset inn på opprøret i 1852. Dette var tross alt en del av min egen slekts historie. Ja hele Kautokeino har aner tilbake til befolkningen som gjorde opprør i 1852. Dette var min historie og mitt folks historie. Da jeg startet min filmkarriere var det åpenbart for meg å gå i gang med denne saken. Men jeg manglet nok innsikt og forståelse, selv om det var mye materiale å høste av. Derfor var det lettere for meg å gå i gang med en annen av min barndoms erindringer, den mer positive myten og sagnet rundt «Veiviseren» (Ofelas). Det er lettere å skrive film om et sagn, enn om en konkret hendelse, og spesielt denne som er det viktigste symbolet i samisk historie.

Hva er etter din mening den viktigste årsaken til dette opprøret?

Først av alt spiller Læstadius en sentral rolle. Ikke som opprører, men som inspirator, prest og menneske. Faktisk var Læstadius aldri tilstede i Kautokeino. Hans tilholdssted var menighetene i Karesuando og senere Pajala. Læstadius var oppvokst i den nordlige kulturarven, han studerte naturen og hadde lært seg samisk. Han var også godt kjent med den samiske mytologien. På mange måter var han forskeren som undersøkte livets mange sider, både faglig og religiøst. Han respekterte derfor den indre sjamanistiske læren, for eksempel det naturlige i ekstasetilstanden, som kom fra samisk mytologi og som folk bar med seg gjennom livet. Læstadius forstod den ekstasen som også jeg hadde opplevd som barn. Han beskrev det slik; at når sjelen forlater kroppen, så er det som «en magnetisk søvn» inntrer. Altså Læstadius erkjente ekstasen som en naturlig del av livet til nomadefolket på viddene.

Er nomadetilværelsen en nøkkel til innsikt?

Det vil jeg absolutt mene. Nils Aslak Valkeapää har sagt; «Mitt hjem er mitt hjerte. Det bærer jeg alltid med meg». Dette passer veldig godt inn i Læstadius sin religionsforståelse om «den indre kirke», den som tar bosted i hjertet. Det passer godt inn i nomadefolkets tilværelse. En religion som respekterer dette, vil også få tilslutning. Nomadefolket kan ikke i utgangspunktet ha en religion hvor du skal tilbe et stort hus (kirkebygget), fordi de alltid er på flyttefot. For samene var kirkene knyttet til barnedåp, giftemål og begravelser. Kirken i Kautokeino var på den tiden heller ikke et imponerende byggverk som burde huse Gud. Det lignet mer på en rønne. Men en annen viktig sak var kanskje Læstadius sin religionsforståelse og utøvelse. Tilgivelsen er en av nøklene i den personlige religionsutøvelse og er nærmest et krav til alle menigheter. For Læstadius var tilgivelsen et personlig anliggende, altså ikke et klerikalt påbud. I kirken skulle folk på den tiden gå til presten med sine bekjennelser og være ferdig med det. Hos Læstadius var det viktig at folk bekjente sine synder til den man hadde begått synden mot. Altså stjal du et brød, så var det eieren av brødet du skulle bekjenne tildragelsen til. Det var den som kunne tilgi deg – på vegne av Gud. Dette var også en religionsforståelse som passet for et nomadefolk. Du måtte tilgi direkte, der du var, mot den du hadde begått en synd i mot.

Læstadianismen

Læstadianismen fikk raskt stor utbredelse på slutten av 1840 tallet. Hva skjedde med vitenskapsmannen og presten som gjorde at hans renomé vokste så sterkt?

Læstadius var en meget belest og dyktig vitenskapsmann. Men han valgte likevel presteyrket som levebrød. Hans første tid som prest var ingen suksess, selv om han var en av få prester som behersket både finsk, svensk og samisk. Heller ikke hans metaforbruk av natur og liv i sameland ble stor suksess i starten. Men etter et møte med samejenta Milla (Maria) Clemensdatter i 1844 skjedde det noe med Læstadius. Samiske myter og hverdagserfaringer ble aktivert på en ny måte i forkynnelsen. Hans prekener fikk «en mycke höjare färg». Innholdet var det samme som tidligere, men nå fikk talene en språkdrakt som ga innholdet ny kraft. Læstadius tok tak i den utbredde drukkenskapen og snakket direkte om horer, tyver og at mange i menigheten dyrket endetarmens Gud. I hans nye lære kunne samene finne igjen elementer av sine egne tradisjonelle forestillinger og mytologi. Han ville vekke folket fra den åndelige dvalen han mente de befant seg i. Læstadius var også et barn av opplysningstida og romantikken og han hevdet at den samiske livsførselen og livsformen var edlere enn det syndige liv som ble ført i byene. Disse oppfatingene bredde seg blant samene, og fra 1847 dro flere samer fra Kautokeino til Karesuando for å høre på Læstadius. En av de livsformene som Læstadius også aksepterte i sine kirkesamlinger var liikutuksia – de ekstatiske spontane bevegelsene, som den protestantiske kirke både i Sverige og Norge ble opprørt over. Denne ekstasen har for meg vært kimen til å lete videre i bakgrunnen for Kautokeino-opprøret, siden jeg personlig opplevde dette i barndommen, over 100 år senere. Her lå det begravd en uforklarlig kraft.

Hva fant du på din søken?

Det ledet meg inn på en lang mytologisk og religiøs reise, - en undersøkelse av ekstasens og den mytiske historie innenfor kristendommen. Det ledet meg til apostelen Paulus, til Jacob Böhme og ikke minst til Teresa Avila eller Teresa Jesus (1515 – 1582). Hun var en spansk helgen som dyrket oppstigningen av sjelen i fire faser, hvorav den tredje og nest høyeste fase var knyttet til ekstasen. Her ble sjelen frigjort fra kroppen gjennom fysisk aktivitet, en bevisst ekstase i kjærlighet til Gud. I Teresa Avilas arbeider fant jeg de beste beskrivelsene av ekstasen. Det er tilstanden hvor du – med enkle ord – kan si at den ytre bevisstheten reduseres slik at den indre tilstedeværelsen utvides, og kroppen beveger seg i takt med den indre bevissthet. Da er du i nærkontakt med din Gud. Lignende forklaringer på ekstatiske tilstander fant jeg i mange kulturer og religioner. Dette var i tråd med egne erfaringer fra barndommen, og da jeg fortalte om mine funn til min gamle tante, nikket hun, og bekreftet dermed de tilstander som jeg hadde observert. Forklaringen på hvorfor dette var et tabubelagt emne, var som hun sa: «man snakker ikke om sine seksuelle erfaringer i dagligtalen». Rørelsene som jeg hadde opplevd var altså å sammenligne med private (indre) tilstander. Men tilbake til Kautokeino-opprøret. Læstadius hadde gjennom sin vitenskapelige nysgjerrighet, sin kulturforståelse og religiøse budskap forstått at «rørelsene» var  et steg i retning av ekte kontakt med sin Gud, og ikke en djevelsk besettelse, eller gale menneskers påfunn som de protestantiske prester hevdet den gang. Denne misforståelsen fikk altså katastrofale følger.

De personlige erfaringer

Hvordan ser du på rørelsene i dag?

Jeg ser på rørelsene som hellige handlinger. Jeg vet at det kan skje «rare ting» for de som står utenfor og verken forstår eller har innsikt i slike hendelser. Det kan virke både skremmende og frastøtende. Samtidig mener jeg ekstasen er en del av oss alle, og en viktig del i sjamanismen som søker rørelsen i jakten på å finne den endelige ro. Denne utviklingen – fra søken, via handling til åndelig ro - er innbakt i enhver tro. Jeg ser egentlig på den åndelige ekstasen på samme måte som allmennheten i dag betrakter forelskelsen og seksualiteten. Det er private personlige følelser. For meg er noe av det dummeste jeg ser på film, erotiske scener som ikke er ekte levd. De blir bare klisjeer. I religionen kan rørelsene knyttes til den «indre kirken», den du bærer i ditt hjerte. Jeg har så stor respekt for disse personlige uttrykkene at dette er ting jeg ikke kan ta ut gjennom filmspråket. Jeg vet ikke hvordan jeg skal fortelle det gjennom filmen, uten at det blir påklistrede klisjeer, og da kan jeg heller ikke vise det.

Er du blitt mer religiøs gjennom dette arbeidet?

Jeg vet ikke, men jeg har gjort meg mange refleksjoner omkring religionsbegrepet. Den religionen som for eksempel prøver å lage livet til en tilstand, vil alltid være et hinder for livet. Denne tilstandsreligionen bestemmer for deg og sier at slik som vi ser på dette nå, slik skal det være for alltid. De som leder slike bevegelser vil kontrollere sin menighet i en tilstand, deres egen. Livet er slik jeg ser det, en prosess, en søken. Den åndelige utvikling trur jeg, kan bare i sin ytterste konsekvens skje inni deg selv. Jeg vet at folk søker mange forskjellige steder etter fred og ro og mening med livet. Det kan være den katolske kirken, det okkulte, satanismen eller til og med dopen. Jeg fulgte tråder om både gnostikere og satanismen i min jakt etter å forstå den åndelige ekstasen, eller mine barndoms opplevde «rørelser». Det var utrulig interessant og fascinerende å være oppe i. Jeg har stor respekt for Læstadius og hans innsikt i nomadefolkets kultur, og de kristne tradisjoner i så henseende. Han valgte selv å gå en tornefull sti gjennom sitt liv, han som hadde muligheter til å vandre på den brede vei.

Men Kautokeino-opprøret er ikke en film om Læstadius?

Nei, men det er en søkende film. Filmen må vise respekt for de indre handlinger i personene. Det sier seg selv at dette blir ingen typisk action-film, selv om det også er en dramatisk hendelse som beskrives. De ytre omstendighetene med kjøpmenn, alkoholbruk og drikkepress, prestene Hvoslef og Stockfleth, skildringen av opprørernes liv og familier og reindriftssamenes levesett generelt på den tida, er selvsagt sentralt i filmen. Men det viktigste er likevel den åndelige dimensjonen. Er det en plass vi kan lete etter vår åndelighet eller sjela vår, så er det nettopp her oppe i isødet, på grensen hvor mennesker kan leve. Jeg håper at filmen kan være et bidrag til å forstå opprøret, også i en åndelig dimensjon. Men filmen tenderer ikke å være den endelige forklaringen. Undringen over denne saken må aldri stoppe opp ...

Nils Gaup stopper opp. Etter to kaffe-latte og en farris er det på tide å forlate bibliotekbaren på Bristol i Oslo der vår samtale har funnet sted. Vi kler på oss og skiller lag for denne gang. Jeg vandrer mot Nationaltheatret for å se Markens Grøde, Knut Hamsuns fortelling om bondelivet i randsonen av det mulige, for over 100 år siden. Tankene kretser rundt Gaups fortellinger og jeg tenker at vi fikk snakket lite om filmen. Det gjør ikke noe. Den får vi se til høsten.