Nr 1 / 2007

Stikk i strid med spådommene ser religionen ut til å ha større makt over sinnene enn noen gang. Det er derfor ikke rart at det skrives og snakkes mye om religion. Men få stiller spørsmålet om hva religion egentlig er, og man snakker derfor ofte forbi hverandre.Tradisjonell religionsvitenskap har heller ikke vært mye til hjelp. For der presenteres religionen som noe vi får eller velger å ta imot utenfra: fra våre foreldre, fra kulturen vår, og i siste instans fra Gud selv, hamret ned på steintavler eller åpenbart i et syn på vei til Damaskus.

Det er mange problemer med et slikt religionssyn. Ikke minst fører det til at vi fokuserer mer på forskjellene mellom mennesker enn på likhetene.  Det gjør det også vanskelig å justere religioner i forhold til nye utfordringer. Men viktigere er det at dette tradisjonelle religionssynet rett og slett ikke stemmer. Synet på religion er nemlig i ferd med å gjennomgå en «kopernikansk revolusjon», en omvending av perspektivet. I stedet for å se på religion som noe kommer til oss utenfra, erkjenner man nå at religion først og fremst har å gjøre med hvordan vi selv er skrudd sammen. «Religion handler ikke om Gud» sier teologen Loyal Rue. Det handler om oss selv. Dette er en erkjennelse som forskere fra en rekke fagfelter – psykologi, biologi, nevrologi, antropologi, atferdsforskning og til og med teologi og filosofi – er kommet fram til.  Det er egentlig en følge av den «kognitive revolusjonen». Så derfor først noen ord om denne:

Nytt bilde av hjernen

Den startet på 50-tallet, da man begynte å ta i bruk datamaskiner, og eksperimentere med såkalt «kunstig intelligens» (KI): å få datamaskiner til å tenke. Dette viste seg å være mye vanskeligere enn man trodde, fordi man hadde et alt for enkelt bilde av hva menneskehjernen egentlig gjør og kan. KI-prosjektets vanskeligheter ble således et «speil» for å se hvor kompleks menneskelig tenkning og fornuft egentlig var.

Samtidig fikk psykologer, atferdsforskere og hjerneforskere nye metoder for å studere hvordan vi faktisk tenker. Man fant på finurlige måter å teste småbarn på, og lærte at de ikke kom til verden som «blanke ark», men med medfødte evner og tilbøyeligheter. Man fikk metoder til å «se» inn i hjernen, for å finne ut hvilke deler av hjernen man brukte til ulike oppgaver. Brukt sammen med tester på nevrologiske pasienter, kunne man finne ut mye om hva hjernen faktisk foretok seg. Det nye bildet av menneskelig tenkning som dermed åpenbarte seg, kan i korthet sammenfattes slik:

1. Hjernen er ikke tom ved levering (fødselen), men kommer med en rekke medfødte, nedarvede evner, tilbøyeligheter og kunnskap.

2. Det meste av hjernearbeidet, kanskje mer enn 95%, foregår i det skjulte, ubevisst. Og selv den bevisste, «rasjonelle» tenkningen er i stor grad strukturert av denne ubevisste basisen, vårt medfødte «kognitive skjelett».

3. Fornuften er ikke en, men mange. Den består ikke av en, ”all-round” datamaskin, men av mange uavhengige og automatiserte moduler, som har sine spesifikke oppgaver å takle.

4. Det vi tror er rasjonell, logisk tenkning er i stor grad basert på kroppslige erfaringer og bruk av metaforer. Dette gjelder selv den mest abstrakte tenkning.

5. Vi sanser ikke verden direkte: Vår hjerne lager kontinuerlig modeller av virkeligheten, som så justeres av sansene. Disse modellene er tilpasset den nisjen vi har hatt i naturen – det er svært mye vi verken ser eller hører. Og våre modeller kan lure oss: Vi kan se og høre ting som ikke er der.

6. Følelsene er en integrert del av fornuften, og kanskje vel så viktig som den mer logiske delen av denne. En fornuft uten følelser er som et skip uten ror.

Født til å tro

Hva betyr så dette å si for vår forståelse av religion? Svært mye. For det første ser det ut til at vi faktisk er født til å tro. Vi har en rekke medfødte trekk som nærmest driver oss over i religionen. Noen vil mene at dette beviser at Gud finnes og at vi er «programmerte» til å tro på Ham, men grunnen er mer pragmatisk: Naturen har gjennom millioner av år med prøving og feiling utviklet mentale mekanismer som har hjulpet oss til å overleve i en vanskelig verden. Den har gitt oss noen raske, automatiske responser som var gode å ha i en tid da rovdyr og fiender lå på lur, og vi ikke hadde skoler eller håndbøker til å hjelpe oss. I stedet hadde vi, som andre dyr, en intuitiv forståelse av fysiske, biologiske og psykologiske fenomener, som hadde vist seg å fungere gjennom et utall generasjoner.

Men disse mentale mekanismene har gitt oss en del bieffekter med på kjøpet, som er vanskelig å «skru av». Vår religiøsitet kan være en kombinasjon av flere slike: Vi ser disse mentale mekanismene tydelig hos små barn, som psykologene nå kan studere lenge før de får et språk – og dermed før de kan ha fått noen forestillinger fra oss voksne. En vanlig metode er å la barn se på en type hendelser eller ting inntil de blir lei – da reagerer de med å ikke gidde å se så lenge på hver hendelse («æsj, dette har jeg sett før»). Og så kommer tricket: Dersom forskerne bringer inn en ny type hendelse, som bryter mønsteret, reagerer barna med økt oppmerksomhet – de ser lengre på dette nye. På denne måten kan forskerne finne ut hvilke kategorier små barn er i stand til å skille mellom.

Det viser seg at spedbarn lett skiller mellom ikke-levende ting (steiner, leker) og levende dyr. Og de forventer at ting skal oppføre i tråd med fysiske lover (kaster jeg en stein, kan jeg vite hvor den lander), mens dyr oppfører seg etter biologiske lover og selv kan bestemme hvor de skal. Kaster jeg en fugl opp i luften, kan den finne på å fly hvor som helst. Men barn reagerer med forundring om en stein flyr av sted. Husk at vi ble til som art i en tid da vi ikke bare var jegere, men også ble jaktet på. Unger var spesielt utsatt, og det var en svært nyttig kunnskap å vite hva du skulle være redd for, for eksempel en stor fugl som kom i stor fart ned mot deg. Evolusjonen har derfor sørget for at dette er blitt nedfelt i genene.

Men små barn drar også andre slutninger om levende vesener: De er tilbøyelige til å tenke at dyr i tillegg til kropp også har en sjel, som kan leve videre selv når kroppen dør. Dette er noe psykologer har erfart når de snakker med barn. Jesse Bering og David Bjorklund fra Florida Atlantic University viste barn bilder av en alligator som spiste en mus. Mens barna skjønte at musas kropp var borte, mente likevel flertallet at musa fremdeles kunne føle og tenke. Musas sjel levde videre.

For at barn skal kunne forstå dyrs handlinger, må de se på dem som vesener med egen vilje eller det forskerne kaller intensjonalitet. De må kunne sette seg i deres sted. Og fordi de opplever seg selv som en bevisst aktør inne i en kropp («jeg vil gå hit, jeg vil gjøre ditt eller datt»), er det også slik de forestiller seg dyrene: med bevissthet, «sjel». Dette gjorde det lettere for dem å tolke dyrene.

Hvorfor vi ser syner

Noe som også var til hjelp i så måte var vår medfødte evne til å tolke mangelfulle signaler. Vi spøker gjerne med folk som «ser farer hvor de går», som tolker hver minste lyd i mørket som en mulig angriper, men dette var også en svært nyttig overlevelsesmekanisme en gang. Hjernen vår jobber hele tiden på høygir med å tolke omgivelsene, for å se både farer (rovdyr, fiender) og muligheter (mat, mulige partnere). Og ofte hopper den til konklusjoner, ser ting som ikke er der – noe som har hjulpet våre forfedre til å overleve i mange situasjoner.

Allerede filosofen Hume reflekterte over hvor flinke vi var til å se ansikter og levende ting i skyer og annet. Og dette gjør vi fremdeles: i 2004 ble et grillsmørbrød solgt for 28 000 US dollar på eBay. Grunnen var at noen mente de kunne se Jomfru Marias ansikt på det. Og det er dette fenomenet som ligger til grunn for mange syn opp gjennom tidende, også religiøse. Hjernen er så flink til å se mønstre at den finner slike også der det ikke er noe, slik at vi «ser syner”. Eller hører. Et eksempel er vardøger. Man venter på noen som skal komme, og «hører» dem, men før det faktisk skjer. Hvis dagens mennesker kan se Jomfru Maria på et grillet smørbrød, er det ikke rart at fortidas mennesker kunne se ånder og spøkelser over alt. Man hadde heller ikke noe begrep om hallusinasjoner: Folk som «så» avdøde slektninger eller guder ble ikke lagt inn på sykehus, men fikk status som profeter og sjamaner.

Vår hang til å oppdage mønstre får oss også til å se formål over alt. Dette er spesielt tydelig hos fireåringer, som vil insistere på at alt har et formål. Min datter ville bla. vite hva «vitsen» med mygg var. Psykologen Deborah Keleman som har studert dette, sier at småbarn har en «løssluppen teleologi». Den praktiske fordelen med å tenke slik, er åpenbar: Det gjør det lettere å oppdage de årsakene som faktisk finnes. At vi dermed oppdager litt for mange årsaker og formål, har ikke vært så farlig. Det er bedre å oppdage en fare for mye enn en for lite.

Om «alt» har et formål, må det også være noen som står bak og planlegger ting. Dette gjør at barn  er tilbøyelige til å tro at det må være en intelligens bak alt: de er «fødte kreasjonister», for å si det med psykologen Margaret Evans. Og dette gjelder selv barn som er oppdratt av ateister.

Barn er også født med en sterk tilbøyelighet til å tro alt deres foreldre og andre voksne sier til dem. Dette var engang viktig for å overleve i en verden der farene lå på lur overalt, og der man ikke fikk sjanse til å lære av egne feil. Da er det lurere å stole på foreldrene, som man jo må tro vil at barna deres skal leve opp. Men denne tilbøyeligheten kan også brukes til å få barn til å tro de utroligste ting. Det er derfor ikke rart at Jesus og andre religiøse lærere vil ha barna til seg så tidlig som mulig, og framhever blind tro som mer aktverdig enn å stole på sin egen fornuft. Selv når vi blir voksne, kan det være vanskelig å kvitte seg med respekten for autoriteter, spesielt når disse fremstår som farsfigurer, som prester gjerne gjør.

Født moralske

Barn blir også født med en egen følelse for hva som er rett eller galt, de har en «instinktiv moral». Denne er ikke bare påfallende lik over hele kloden, men vi kan til og med finne spor av en instinktiv moral hos dyr. Selv rotter har en medfødt empati for artsfrender som lider. Hunder vet vi har stor lojalitet og offervilje. Og keiserpingvinene ble nylig moralske helter i det kristne Amerika for oppofrelsen og ansvaret de demonstrerer vis-a-vis sitt avkom.

Men spesielt er det våre nærmeste slektninger blant apene – sjimpanser og bonoboer – som har en medfødt «moral» med mange likhetstrekk til vår egen. Noe bla. Frans de Waal og Christopher Boehm har observert og beskrevet. Sjimpanser har en klar oppfatning om rettferdig fordeling av mat, og straffer dem som prøver å lure eller true til seg noe ekstra. De straffer også dem som prøver å lure seg unna fellesplikter under jakt eller i kamp med andre grupper. De har også sine metoder for å forhindre konflikter i å eskalere, og kan kunsten å intervenere, og oppføre seg nøytralt i slike situasjoner.

Slike medfødte moralnormer har vært viktig for å få større grupper til å fungere. Vi mennesker har tradisjonelt levd i enda større grupper enn sjimpansene, med desto større behov for regler og normer. Noe vi neppe hadde klart dersom ikke så mye av dette var medfødt. Studier av småbarn har vist at de har sine klare oppfatninger av rett og galt fra et tidlig stadium, og også evne til å leve seg inn i andres situasjon. De kan også være svært opptatt av rettferdighet.

Det som er medfødt må nødvendigvis være fellemenneskelig, og dette er grunnen til at moralske regler rundt om på kloden er så grunnleggende like. Alle samfunn fordømmer drap (unntatt som straff), tyveri, incest, illojalitet og løgn. Alle setter pris på generøse (men ikke dumsnille) individer. Alle mener rettferdighet er viktig. Og overalt der man har utviklet en religion, har denne sin versjon av den «gyldne regelen»: Gjør mot andre slik du vil at de skal gjøre mot deg!

At disse eksemplene på hva vi kan kalle «sosial» moral, har vært viktige for å holde grupper sammen, og fungere uten for mye innbyrdes konflikter, er ikke vanskelig å skjønne. Dette gjelder for sjimpanser, og i enda høyere grad for mennesker. Men moral omfatter også andre typer regler og  holdninger, som ikke er like lette å forstå.

Viktig å være ren

Noe man finner igjen i alle kulturer, er begreper og regler om «renhet». At visse typer mat er blitt betraktet som urene, er forståelig. Før man visste årsaken (man kunne ikke se mikroorganismene) hadde man likevel erfaring med at bedervet mat kunne føre til sykdom. I noen miljøer hadde man også sett at visse typer kjøtt kunne være ekstra utsatt (det er kanskje derfor svinekjøtt ble tabu for flere kulturer i Midt-Østen). Og siden man ikke visste akkurat hvordan dette skjedde, måtte man være nøye. En liten berøring av «uren» mat kunne være nok.

Fordi vi mennesker er «generalister» i matveien, dvs at vi spiser mange typer mat, har vi medfødte mekanismer som skal hjelpe oss til å holde oss unna farlig mat. Det samme har rottene, som også er generalister: Psykologen John Garcia fant ut at dersom du påfører en rotte ubehag eller kvalme rett etter de har spist mat, vil de for alltid føle avsky mot denne typen mat. Denne «Garcia-effekten» fungerer på samme måte hos oss, og har vist seg vanskelig å fjerne.

Avsky er en de sterkeste følelsene vi har, og vi kan også føle avsky for andre ting enn mat, som personer eller handlinger. En som har forsket mye på avskyreaksjoner, psykologen Paul Rozin, mener at avskyreaksjonen har utviklet seg fra et forsvar av den fysiske kroppen til et mer abstrakt forsvar av sjelen. Det er særlig ting som minner oss om vår dyrenatur som vekker avsky: «Mennesker må ete, gå på do, og ha sex, akkurat som dyr. Hver kultur foreskriver de akseptable måtene å utføre disse handlingene på... Folk som ignorerer disse reglene blir sett ned på som avskyelige og dyriske.»

Forestillinger om renhet, mot både mat, personer og annet, er et viktig tema i mange religioner. Mosebøkene er fulle av forskrifter om dette, Islam og hinduismen likeså. Og det appelleres til avskyreaksjonen, ikke minst i forhold til andre grupper mennesker. Som filosofen Martha Nussbaum har påpekt, er avskyreaksjonen blitt brukt opp gjennom historien overfor grupper som jøder, kvinner, homofile, lavkaster og andre underklasser. Det er så lett å få folk med seg på dette, fordi det bygger på en av våre sterkeste medfødte reaksjoner.

Metaforenes betydning

Overgangen fra å reagere med avsky på mat, og til å føle avsky for folk fra andre religioner, er et typisk eksempel på hvordan vi forstår abstrakte fenomener gjennom metaforer. Når vi sier at «det lukter» av en handling vi mener er umoralsk, er dette langt mer enn kreativ ordbruk: Vi overfører også mange av de samme måtene å tenke på, fra det ene domenet (mat) til et annet (handlinger).

Hvordan vårt mentale liv, inkludert den mest abstrakte tenkning, er styrt og preget av metaforer, er noe spesielt parhestene George Lakoff (lingvist) og Mark Johnson (filosof) har vist oss. Metaforer lar oss bruke kroppslige og emosjonelle opplevelser til å forstå og beskrive abstrakte fenomener på måter som andre kan forstå, fordi kroppen og følelsene er våre felles referanser. Selv i logisk argumentasjon er de kroppslige metaforene viktige, og gir bare mening fordi vi har den type kropp som vi har: Vi «slår fast», vi «drar en slutning», vi «holder oss til saken», og argumenterer ikke «på siden» av den. Å forstå er å «gripe» eller «fatte» noe.

Vi har sett hvor viktige metaforene om «renhet» og «avsky» er i moralsk tenkning. Lakoff og Johnson viser hvordan moralsystemer ofte baserer seg på et helt sett av metaforer hentet fra fysisk helse og fra ideer om velstand. Umoral kan smitte, spre seg som en epidemi. Hvis vi ikke holder oss ubesmittet, kan vi ta skade på vår sjel, og utvikle syke lyster og tanker. Hvis vi skjøtter oss,  kan vi derimot få et fullverdig og rikt liv. Og vi må passe på å ikke komme i moralsk gjeld, ved å betale tilbake det andre fortjener.

Moral er for mange essensen i religion. Men også andre sider ved religiøs tenkning er strukturert av metaforer. I mange religioner, ikke minst kristendommen, går ikke minst familiemetaforer igjen overalt. Gud er vår far, som har gitt oss sin sønn for at vi skal bli frelst, og kunne leve som brødre og søstre i ånden. Prester og biskoper kaller seg «fedre», med paven som øverste far (nest under Gud). Og forholdet vårt til Gud beskrives som et forhold til en far, som kan være både streng (i Det Gamle Testamente) men også omsorgsfull (i Det Nye). Kristendommen har også sin morsskikkelse, i Jomfru Maria (for protestantene er det den androgyne Jesus som må fungere som mor), og det er liten tvil om at de sterke assosiasjonene til familien, der vi har våre mest grunnleggende emosjonelle opplevelser, er med på å gi kristendommen dens sterke emosjonelle kraft.


Det meste er skjult for oss

Kognisjonsforskere regner med at minst 95% av vårt mentale liv foregår ubevisst. Og selv det vi er bevisst og tror er rasjonelt, er i stor grad strukturert av vårt ubevisste kognitive «skjelett». Det blir som med noe vi tror er en snøskulptur, men som viser seg å være en nedsnødd sykkel. Selv etter vi er blitt voksne, vil mye av vårt mentale liv være skjult for oss. Dette gjelder også i forhold til religion og moral. Vi kan tro vi handler etter de ti bud og andre regler, men våre egentlige motiver er ofte skjult for oss. Til gjengjeld har hjernen en fantastisk evne til å komme opp med rasjonaliseringer for å få oss til å tro at vi har kontroll med hva vi gjør.

Skriftreligionene legger stor vekt på hva som står i de hellige skriftene: ikke minst moralreglene, men også doktriner om hvordan Gud og vi mennesker egentlig er. Kristendommen, for eksempel, lærer oss at vi alle er født syndige. Men religionene er så mye mer enn tekstene: De har med seg en ikke-språklig bagasje i form av ritualer, holdninger, metaforer, kunstneriske uttrykk, etc.. som formidler holdninger til livet, til våre medmennesker, til våre følelser. Dette kan være vel så viktige sider ved religionen enn det som blir formidlet gjennom skriften.

Men det er også slik at mye av det vi tror kommer fra religionen, egentlig er noe vi er født med. Jeg  nevnte at barn har medfødte forestillinger om en sjel, om en «styrende hånd», og om hva som er rett eller galt. Disse forestillingene forsvinner ikke når vi blir voksne, de bare formes og uttrykkes i et språk som passer den kulturen vi tilfeldigvis er havnet i.

Det vi har til felles

Det er derfor så mange religiøse og moralske forestillinger er de samme uansett hvor på kloden vi er. Men nettopp disse fellesmenneskelige trekkene ved religionene blir ofte oversett, ikke minst når vi skal lære om andre religioner. Derfor kan tiltak som KRL-faget, uansett hvor god meningen bak er, virke mot sin hensikt: Den gjør oss mer forskjellige enn vi egentlig er.

Selvsagt finnes det også en mengde religiøse forestillinger, regler og tabuer som markerer forskjell til andre religioner og kulturer. Vi har alltid hatt behov for å markere vår gruppes identitet i kontrast med andres, og religion og moral har vært viktige hjelpemidler i så måte. «Ikke meng deg med svineeterne!» Men selv dette behovet for å markere forskjell fra andre grupper, andre religioner, er universelt, et trekk vi deler med disse andre gruppene. 

Og slike forskjellsmarkeringer gjelder som regel mer perifere og detaljerte forhold som hvordan, når og hva man kan spise, hvordan man skal kle seg, hvilken dag som skal holdes hellig, måten ritualer foregår på, osv.. Når det gjelder mer grunnleggende forestillinger og moralregler, er det derimot et påfallende samsvar om man sammenlikner religionene rundt om på kloden:

Alle fordømmer drap, incest, tyveri, løgn. Alle har en ide om en immateriell sjel, som kan eksistere uavhengig av kroppen (også etter døden). Alle har forestillinger om usynlige skapninger som på en eller annen måte påvirker våre liv. Og som vi på den ene eller andre måten (bønn, ofringer) kan forhandle med, inngå avtaler med.

Hva religion kan brukes til

For noe som også gjelder alle religioner, er at de kan brukes til så mye. Noen av disse funksjonene er åpenbart tvilsomme, som troen på at bønner, ofringer og ritualer skal bidra til privat lykke og suksess. Dette forhindrer ikke at hundrevis av millioner mennesker rundt om på kloden bruker mye tid og ressurser på nettopp slike ting: Man drar langt av gårde og ofrer sparepenger for å få hjelp av guder eller helgener til svært private prosjekter, som det å lykkes til eksamen, få velsignet en ny bil, eller bli gravid. Eller for å få adgang til himmelen og evig liv, som er manges grunn til å være kristen.

Andre funksjoner er tvilsomme av moralske grunner. Det mangler ikke eksempler på at hensynsløse maktmennesker har brukt religion som undertrykkelsesvåpen. Å sette seg opp mot sin ektemann er ille nok, men om han attpåtil har Gud i ryggen? Også konger (og presidenter, for å ta et aktuelt eksempel) har påstått at «Gud er på deres side», og hvem tør da å sette seg imot?

Men mange har også hevdet at religion har mer reelle, og positive funksjoner, og at det er slike som kan forklare hvorfor religionene har en så sterk posisjon som de har.


Religion som trøst

En vanlig forklaring, som både Marx og Freud var tilhengere av, er at religionen kan være en trøst, en hjelp til å forsone seg med et liv som ellers kan virke brutalt og meningsløst. Filosofen Susanne Langer mente religion hjalp oss til å leve med kaos, ved å gi livet en mening. Mens Freud mente religionen hadde en trefoldig funksjon: Den gjorde virkeligheten mindre skremmende, den hjalp oss til å forsone oss med vår skjebne, spesielt døden, og den ga oss kompensasjon for de frustrasjonene og begrensningene som det siviliserte liv påførte oss.

Denne forklaringen kan nok umiddelbart virke tilforlatelig, men er beheftet med flere problemer. For det første er det ingen religioner som bare trøster – det er heller slik at de skremmer først (gjerne med evig pine) før de trøster. Og alle religioner har djevler, onde ånder og andre ubehaglige skapninger som er mer egnet til å skremme enn å trøste. Et annet problem er at man bare kan bli trøstet av noe man allerede tror på. Så det er noe galt med rekkefølgen.

Religion som rus

En beslektet forklaring er religion som kilde til sterke positive opplevelser. Marx var kanskje inne på det med sitt utsagn om at religion er opium for folket, men han tenkte kanskje helst på den sløvende virkningen som opium kan ha, og ikke de ekstatiske opplevelsene som mystikerne beretter om. Og ikke bare mystikerne: I noen kulturer, som hos buskmennene i Kalahari, har religiøs transe vært en del av livsstilen. Også mange religioner og sekter (som pinsevennene) har ekstase som del av sin kultus.

Hvordan religion kan brukes til ekstase og «bevissthetsutvidelse» har blitt et tema innen nevrologisk forskning. Blant andre Andrew Newberg og Eugene d'Aquili har gjort undersøkelser på dette, også med nonner og tibetanske buddhistmunker. De har funnet hvordan teknikker for religiøs meditasjon og liknende aktiverer visse hjernesentre og mekanismer, som fører til ekstatiske opplevelser. Og akkurat denne typen opplevelser har hatt stor betydning for mange religioner: I noen tilfeller mest for hvordan religionene oppsto (ved åpenbaringer, syner), men i andre tilfeller (som hos pinsevennene) for de opplevelsene som vanlige menighetsmedlemmer kan ha.

Hvorfor har så hjernen slike mekanismer? Den evolusjonære forklaringen er at dette er de samme sentrene og mekanismene som aktiveres under sex, og at en aktivitet som er så essensiell for utbredelsen av våre gener belønnes med sterke positive opplevelser, er ikke rart. Det betyr ikke at religion bare er misforstått sex. Naturen har mange eksempler på at organer og funksjoner som var utviklet for ett formål, senere er blitt «kapret» for andre formål. Nesen ble utviklet for å rense og varme opp luften på vei til lungene, men kom senere til nytte som brillestøtte.

Men spørsmålet er om man trenger religion for å få slike opplevelser. Er buskmennenes transedans mer «religiøs» enn den transedansen mange ungdommer driver med i dag? En evolusjonsbiolog vil også stille spørsmål ved hvor positivt buskmennenes transedans fungerer. Kan ikke den tids- og energibruken som denne medfører være en forklaring på at buskmennene har tapt terreng og nå lever kun på steder der ingen andre vil bo?

Religion som sosialt kitt

En tredje funksjon som ofte blir framhevet, er religionens sosiale funksjon. Den bidrar til fellesskap, til å holde grupper av mennesker sammen, påstås det. Dette ble viktig da menneskene eller våre forløpere begynte å holde sammen i grupper som var større enn familier. Denne teorien står sterkt blant flere av dagens religionsteoretikere, som biologen David Sloan Wilson og psykologen Robin Dunbar. Mens Dunbar har vært mest opptatt av hvordan religionen kan ha oppstått som et sosialt kitt i vår forhistorie («Religion probably evolved because it was such a good mechanism for bonding social groups and making them work together in the common interest»), forsøker D.S. Wilson å vise også nyere eksempler på hvordan religion har fremmet spesifikke gruppers interesser. Han skriver blant annet om hvorfor kalvinistene i Geneve lyktes (men også om hvorfor andre protestantiske eksperimenter ikke gikk så godt) pga sin strenge religiøse disiplin, og om hvordan vanntempelsystemet på Bali fungerte, der Verdensbanken feilet.

Psykologen Paul Bloom mener at den sosiale teorien forklarer nesten alt ved religion – unntatt den religiøse delen. For selv om det er klart at ritualer og ofringer kan bringe folk sammen, og at folkegrupper som har et slikt fellesskap kan ha fordeler framfor andre (blant annet er Islam brukt som forklaring på arabernes raske erobringer i århundret etter Muhammed), så er det ikke sagt at et slikt fellesskap nødvendigvis må være religiøst fundert. Hvorfor må overnaturlige vesener bringes inn?

Religion by accident

Bloom ( i likhet med psykologen Justin Barrett og antropologene Scott Atran og Pascal Boyer, mfl.) tror mer på at religionen har utviklet seg er som et tilfeldig biprodukt av den måten evolusjonen har formet hjernen vår på. Som jeg beskrev tidligere, synes det på mange måter som om vi er ”født til religion”, at vi har medfødte tilbøyeligheter og forestillinger som nesten med nødvendighet ”tvinger” oss til å bli religiøse, mottakelige for religion. Disse tilbøyelighetene ble ikke utviklet for at vi skulle bli religiøse, men for at det gjorde det lettere å overleve i en vanskelig og farefull verden. Det utviklet seg (over millioner av år) flere automatiske kognitive og emosjonelle reaksjoner, som ikke nødvendigvis ga oss et ”sant” bilde av virkeligheten, men som fungerte i forhold til de utfordringene som fantes der og da.

Og blant disse utfordringene var det noen som var spesielt viktige: For det første levde vi farlig, fordi vi var utsatt for rovdyr og fiender. Vi måtte derfor ha mekanismer i hjernen som reagerte raskt på mulige angripere. Og det var tryggere å se for mange angripere enn for få. Derav vår hang til å ”se” skikkelser overalt, også slike som ikke finnes. I USA kunne mange se Satan i røyken etter World Trade Center. Derfra kommer også følelser som respekt og ærefrykt for vesener som er større, sterkere eller mer listig enn oss selv. I jeger- og sankerkulturer ble slike følelser rettet mot større dyr som bjørn, løve og mammut. Da dyrene ble mer perifere, fant vi imaginære skikkelser i myter og religioner vi kunne ”bruke” de samme følelsene på. Også vår fascinasjon for skrekk-historier stammer fra det samme instinktet.

Et annet eksempel er hvor lett vi retter oss etter foreldre og andre autoriteter. Dette var nødvendig i en tid da man ikke hadde råd til å lære av egne feil (du blir løvemat kun en gang), og heller ikke hadde noen ”Rough Guide to Life in the Forest”. Du måtte stole på dine foreldre. Men det betydde at du heller ikke stilte spørsmål ved hva de eller andre foreldrefigurer (prester, guder) sa om andre forhold i liv eller død. Sa de at Gud hadde bestemt ditt eller datt, trodde du på det.

Noen vil kanskje innvende at vi ikke lenger er så autoritetstro, og ikke lenger ser spøkelser, så da kan disse tingene ikke være medfødte. Til dette er å si at vi for det første vet at barn blir født med disse tilbøyelighetene, at de er der før de har rukket å bli påvirket av andre mennesker. Også det faktum at vi finner slike tanker og holdninger i alle kulturer, viser at de ligger i vår natur.

Men det som også ligger i vår natur, og som gjør oss enestående som art, er vår symbolsk/språklige rasjonalitet: Denne gjør oss i stand til å lage modeller, og utvikle tanker som kan gå på tvers av våre instinkter. Dette har gjort oss i stand til å tilpasse oss nye omgivelser og utfordringer. Vår symbolsk/språklige rasjonalitet fjerner imidlertid ikke den mer instinktive og medfødte delen av oss. De fleste av våre valg blir tatt før bevisstheten kommer inn i bildet, og den rasjonelle delen av fornuften spiller oftest rollen som sandpåstrøer: Den forklarer – ”rasjonaliserer” – hvorfor vi gjør og tenker som vi gjør.

Spesielt på et så emosjonelt ladet felt som religion, er det instinktene (”magefølelsen”) vi stoler på, mer enn den rasjonelle fornuften. Sistnevnte kan nok få et ord med i laget dersom våre instinkter er helt på kant med fornuften, men ofte nøyer vi oss med å finne på en rasjonalisering. ”Jeg tror på Gud, fordi…”

Hvordan oppsto religionen?

Likevel: Denne symbolsk/språklige rasjonaliteten har også vært en forutsetning for at våre religiøse instinkter skulle kunne utvikle seg til religion: et system av åndelige vesener og myter om disse. Bare en art som kan kommunisere ved hjelp av symboler, kan ha en religion i egentlig forstand.

Hvordan oppsto religionen? Psykologen Robin Dunbar mener forklaringen ligger i hjernen vår. Han har funnet at hjernestørrelsen hos menneskeaper samsvarer med hvor store grupper de ulike artene lever i. Menneskene har størst grupper, og størst hjerne. Vi har mange personer å huske, og vi må huske hvordan de enkelte har oppført seg. Vi må manøvrere i ulike konstellasjoner og hierarkier, og vi må klare å tenke oss inn i andres sted, vi må kunne tenke intensjonalitet i flere nivåer. ”Jeg vet at han vet hva hun tror om meg, men han vet ikke at jeg vet.”

En slik evne til å tenke intensjonalitet gir fordeler i det sosiale spillet: i det å skape allianser, bedrive intriger, med mer. Denne evnen er også en nødvendig forutsetning for språk. For å forstå hva den andre sier må vi sette oss inn i dennes sted. Men det er også dette som gjør religion – som et kollektivt fenomen – mulig. Vi må være i stand til å forestille oss hvordan andre mennesker forholder seg til de samme imaginære skapningene som vi selv ”tror” på for at disse skal ble kollektivt ”reelle”.

Dette betyr at når vi har religiøse forestillinger, bruker vi våre psykologiske instinkter. Det er derfor guder og andre religiøse skikkelser får så menneskelige trekk: I gresk mytologi oppfører guder og gudinner seg som sjalu og lunefulle tenåringer, i Det Gamle Testamentet er Gud like hevngjerrig som en mafialeder. I mange kulturer er det mulig å lure åndene, og bestikke dem med offergaver.

Hvor kommer de religiøse skikkelsene fra, om ikke fra vår egen hjerne? David Lewis-Williams har gjennom et langt liv forsket på hulekunst og sjamanisme, og har spesielt vært opptatt av de slående likhetene han kan finne i denne kunsten, fra Australia til Sør-Afrika og Nord-Amerika. De samme motivene går igjen, for eksempel skikkelser som er halvt dyr, halvt mennesker. Og dette er akkurat det samme som sjamaner over hele kloden ser når de er på sine transereiser, stimulert av enten dans eller hallusinogener. Når hjernen blir utsatt for visse typer stress eller psykedeliske substanser, lager den bilder som sjamaner ser, og som hulekunstnere helt fra steinalderen har udødeliggjort.

Skikkelsene ble ikke bare malt, de ble også fortalt om, og laget ritualer om. Det var antakelig på denne måten religionene begynte – på ulike steder rundt om på kloden, men likevel så fundamentalt like. Når så råmaterialet var på plass, kunne vår tilbøyelighet til å oppdage og konstruere mønstre og systemer (som vi kan se så rendyrket hos autister) sette disse sammen til store religiøse byggverk. Etter hvert utviklet det seg religiøse systemer som opererte med mer abstrakte gudekonstruksjoner. Og for minoriteter av intellektuelle ble det mulig å ha en religion der de opprinnelige elementene ikke var lett å få øye på. Men for folk flest, innen alle religioner, er det fremdeles varianter av de ”primitive” religiøse forestillingene som gjelder: troen på åndelige eksistenser, troen på at sjelen overlever kroppen, og at alt har en ”mening” som man gjør best i innordne seg etter.

Religionenes naturlige utvalg

Men hvordan er de ulike religionene blitt som de er? Den tradisjonelle måten å tenke seg religionenes utvikling på, er som et tre: Det begynner som en religion, gjerne etter at religionsstifteren har hatt en åpenbaring, og så å si mottatt religionen (for eksempel i form av en steintavle) fra dens øverste guddom. Etter hvert som tiden går oppstår det så utbryterreligioner som grener ut fra stammen, slik at bildet blir stadig mer mangfoldig.  

Men man får et bedre bilde dersom man tar med at treet også har røtter: at det begynner med et mangfold (røttene), som etter hvert blir klippet ned til en dominerende variant (trestammen). Så, på et senere stadium, kan det nok på nytt oppstå et nytt mangfold (grener), ved at noen bryter ut av folden og begynner for seg selv, med en annerledes ideologi, eller andre ritualer.

Ta kristendommen som et eksempel: I de første århundrene var dette en religion som var splittet opp i en mengde varianter, med til dels svært ulike tolkninger av hva og hvem Jesus var (Gud eller menneske?), hvem som kunne kalle seg kristne, hva og hvordan ”frelsen” kunne oppnås, og så videre. (se for eks. Elaine Pagels, The Gnostic Gospels). Så følte etter hvert ”noen” dette som et problem. I kristendommens tilfelle, i Romerriket, var den som framfor noen følte dette problemet, keiseren Konstantin. Han var ikke kristen selv, i hvert fall ikke til å begynne med. Men han mente det var uheldig for imperiet at de ulike variantene av kristendommen lå i strid med hverandre, og tok derfor initiativ til en ”samordning” av doktrinene. Noe som ble gjennomført med hard hånd. (se for eks. Charles Freeman, The Closing of the Western Mind).

I tilfellet Romerkirken ble en retning innen kristendommen tvunget fram som den rådende. Andre retninger ble rett og slett nedkjempet. Det religiøse ”marked” var langt fra fritt. Men i andre tilfeller kan man snakke om en konkurranse mellom religiøse ideer eller idésystemer. Slik var det i kristendommens første tid, og slik er det mange steder i dag: Den evangeliske protestantismen konkurrerer om sjeler med den mer tradisjonelle katolisismen over store deler av verden, spesielt i Latin-Amerika og Stillehavsområdet.

Noen samfunnsforskere og økonomer snakker om verden som et ”marked” for religioner, der religionene forsøker å utkonkurrere hverandre ved å få folk til å velge deres ”produkt”. I Acts of Faith: Explaining the Human Side of Religion” sammenlikner Rodney Stark og Roger Finke religioner med store firmaer: “Religiøse organisasjoner er sosiale foretak som har til formål å skape, opprettholde og levere religion til grupper av individer, og å støtte og kontrollere deres transaksjoner med en eller flere guder.” Og noen av religions- ”selgerne” ser det på samme måten. En slik holdning er helt eksplisitt i den amerikanske evangeliske protestantismen. ”Vi har et bedre produkt enn såpe og biler. Vi har evig liv,” sier den evangeliske presten Jim Bakker.

Men vi behøver ikke å bruke markedsteoretiske termer for å snakke om konkurranse mellom religiøse ideer. Vi kan i stedet knytte an til det som er blitt den viktigste teorien ikke bare i biologien, men også innenfor en rekke andre fagfelt, nemlig evolusjonsteorien. Den sier i korthet at alle komplekse fenomener bare kan ha utviklet seg på en måte – ved seleksjon. For å ta biologiske organismer, så skjer dette på følgende måte: Ved hver ny generasjon oppstår det både ”feilkopier” – mutasjoner – i genene, eller nye genkombinasjoner gjennom seksuell formering. De fleste av disse variantene er enten ”nøytrale”, eller uheldige (noen er til og med dødelige). Men noen få nyskapninger gir bærerne visse fordeler i forhold til de andre: Det kan være at de blir litt sterkere, eller de kan få en farge som gir bedre kamuflasje eller bedre sjanser på det reproduktive markedet. Med andre ord: arvemessige variasjoner kan i noen få tilfeller gi bedre tilpassede individer. Og selv om forskjellene i utgangspunktet kan være ørsmå, vil de på lang sikt, over mange generasjoner, føre til store utslag. 

Men dette gjaldt biologi. Nå snakker vi om religion, så hvorfor dra inn Darwin her? Jo, fordi det har vist seg at Darwins lære om naturlig seleksjon kan anvendes på en rekke andre fenomener enn de rent biologiske. Innen dataverdenen brukes nå såkalte darwinistiske algoritmer, det vil si at man lar dataprogrammer utvikle seg selv ved hjelp av naturlig seleksjon. De konkurrerer innbyrdes om hvem som er mest effektive mht å løse visse oppgaver, og det skjer en seleksjon etter ”Idol-prinsippet”: De beste går videre til neste runde, og konkurrerer på nytt. Og ikke bare det: For hver ny runde foretas det ”genblandinger” på samme måte som ved seksuell formering, slik at man får et nytt utvalg, og nye muligheter. På denne måten går det an å utvikle dataprogrammer som er langt mer effektive enn de man hadde i utgangspunktet.

Og hva er dataprogrammer annet enn ideer? De er immaterielle, og består egentlig kun av biter av informasjon. Men de kan likevel leve sitt ”eget liv”: Tenk på datavirus, som brer seg over hele verden, og kan overleve i årevis.
Religion som datavirus

Det var kanskje eksemplet med datavirus som satte evolusjonsbiologen Richard Dawkins på ideen om memer, som dukket opp på slutten av boken The Selfish Gene i 1976. Denne boken handlet i første rekke om gener, de informasjonsbærende enhetene i biologisk evolusjon. Men Dawkins så at gener var kun ett eksempel på en replikator, en type enheter som kan reprodusere og som følger mekanismene for naturlig seleksjon. Andre eksempler er datavirus og immunsystemet. Dawkins foreslo så nok en type replikatorer, nemlig ideer, eller memer, som han kalte dem.

I utgangspunktet var dette ment kun som et eksempel. Men senere har andre teoretikere utviklet mem-ideen, slik at det er vokst fram en helt ny vitenskap – memetikken. Grunntanken er at også intellektuelle ideer – alt fra oppfinnelser til teologiske doktriner og poplåter – følger darwinistiske prinsipper mht. utbredelse og reprodukjson, og at man kan studere dette ved hjelp av de samme metodene som man bruker i evolusjonsbiologen. En av de mest kjente memetikerne er filosofen Daniel Dennett, som har brukt denne tilnærmingsmåten på religion, i boken Breaking the Spell – Religion as a Natural Phenomenon.

Noen har stilt seg skeptisk. For det første fordi det er vanskelig å definere eksakt hva et ”mem” er. Er det for eksempel grunntanken i en religiøs doktrine, eller er det hele teksten? Dette er imidlertid ikke en alvorlig innvending: Det er åpenbart at hva man skal regne som et mem, er avhengig av konteksten. Disse kritikerne vet antakelig ikke at begrepet ”gen” kan være like uklart. ”Det finnes ingen universell definisjon av et gen som alle er enige om,” skriver Dawkins i The Selfish Gene. En genetiker vil ha en annen definisjon enn en molekylærbiolog. Men det at det er vanskelig å definere ”gen” har ikke hemmet genetikken eller annen biologisk forskning som har med gener å gjøre! 

En annen innvending mot memetikken har vært at ideer ikke kan sees på i isolasjon, men at de alltid må tolkes i den konteksten de er i. Et ord eller begrep kan for eksempel skifte betydning når konteksten skifter, noe som ofte gjør det lett å misforstå avisoverskrifter. ”Jens stuper” kan like godt være overskrift på en badereportasje som konklusjonen på en meningsmåling. Men dette gjelder også gener! Gener som vi har til felles med andre dyr, arvet fra en felles forgjenger, kan ha vidt forskjellig funksjon hos oss og dem. Genet som hos frosker styrer transformasjonen fra rumpetroll til voksen frosk, kontrollerer stoffskiftet hos menneskene. Gener får bare mening i forhold til sine omgivelser, og det samme gjelder memer.

Men strengt tatt behøver vi ikke snakke om memetikk her. Også kritikere av memetikken som antropologene Dan Sperber og Pascal Boyer er enige i at det gir mening i å snakke om kulturelle ideer som noe som selekteres på noenlunde samme måte som gener. Noen ideer – og ikke minst religiøse – har større gjennomslagskraft, større levedyktighet – enn andre. Hvorfor?

En viktig forklaring på at noen ideer sprer seg lettere enn andre er at disse ideene harmonerer bedre med vår hjerne. Vi tar ikke til oss alle former for informasjon like lett, det er noe de fleste har fått erfare i matematikktimene. Språk, derimot, og da snakker vi om talespråk, er noe selv små unger (og nettopp de) lærer utrolig lett. Det er også visse typer fakta vi legger mer merke til, og husker bedre, enn andre. Det er fordi hukommelsen vår er organisert på denne måten: Ikke all informasjon er like viktig, så hjernen må prioritere det som er mest relevant.

Antropologen Pascal Boyer har sammen med psykologen Justin Barrett studert hvordan visse typer religiøse forestillinger har lettere for å feste seg i hjernen enn andre. De har ikke bare sett på faktisk eksisterende religiøse forestillinger, men også gjort forsøk med det de kaller ”eksperimentell teologi”. Her har de selv konstruert nye religiøse begreper og prøvd disse på forsøkspersoner, for å se hva slags type begreper som huskes best. Konklusjonen er at de mest suksessrike religiøse forestillinger har en spesiell type sammensetning: De kombinerer det unormale med det normale. Hvis for eksempel en gudeskikkelse skal bli ”populær” må denne ha egenskaper av to typer: Han eller hun må ha en uvanlig (og helst umulig) karakteristikk, gjerne en overnaturlig evne av ett eller annet slag, men vedkommende må heller ikke være så uforståelig at det blir umulig å forholde seg til denne guden. Det kan for eksempel være en gud med overjordiske krefter, men som ikke er noe smartere enn folk flest. Eller det kan være en gud som vet alt, men som ikke er noen stor kriger eller slåsskjempe. Jesus er et godt eksempel på en attraktiv blanding av det menneskelige og det gudommelige: Det er kanskje nettopp det at han er gud og menneske som har gjort ham så populær. Mens hans far oppe i himmelen blir for allvitende og allmektig til at folk kan få noe personlig forhold til ham. Og hvem bryr seg om Den Hellige Ånd – annet enn teologene?

Teologen Loyal Rue har sett på hvordan de mer etablerte, store religionene alle sammen spiller på sider ved menneskenaturen på måter som gjør at de får appell. Han peker på hvordan alle de store religionene appellerer til vår emosjoner, vår sans for estetikk, vårt behov for forklaringer på livets vanskelige spørsmål, vår medfødte sans for moral, vårt behov for fellesskap (som vi ikke minst opplever i kollektive ritualer), og behovet for sterke, ekstatiske opplevelser. Alle religioner spiller på disse elementene, men vektlegger dem forskjellig: Kristendommen, for eksempel, legger vekt på det intellektuelle, på vårt behov for å vite at det finnes en Gud.

Jødedommen og Islam legger mer vekt på moralen, hvordan vi skal leve, med strenge regler for atferd. Mens visse sekter, som sufiene og pinsevenner, har ekstase som et viktig element. For både Rue, som ser på verdensreligionene, og Boyer, som tar for seg mangfoldet av folkelig religiøsitet rundt om kloden, er konklusjonen at religionene konkurrerer med hverandre på ideenes marked, og at det foregår en kontinuerlig seleksjon.

Memer eller ideer behøver ikke nødvendigvis være til gode for de som bærer dem. Dette kan vi finne mange eksempler på i dagliglivet: Vi kan plages av tanker, eller melodier, som vi ikke greier å få ut av hodet. For mange ungjenter fører forestillingen – memet – om at kroppen skal være åleslank til spiseforstyrrelser og kanskje til og med dødsfall. Og siden denne boken handler om religion: Det finnes mer enn nok av eksempler på religioner eller religiøse memer som får bærerne av disse til å ofre sine egne liv – gjerne med et løfte om et nytt liv i Paradis som begrunnelse.

Memer blir i slike tilfeller som virus eller parasitter: De ”lever” og sprer seg via oss, men på vår bekostning. Og akkurat som virus og parasitter er spesialkonstruerte (gjennom evolusjonen) til akkurat dette, kan også memer ha utviklet seg slik at de fremmer sin egen – og kun sin egen – sak.

De to største verdensreligionene har begge en innebygget utbredelsesmekanisme, i form av en misjonsbefaling: ”Gå ut og gjør alle folk til mine disipler!” De pålegger sine tilhengere om å arbeide for å vinne nye sjeler for sin tro, og har hele verden som sitt virkefelt. Og begge kan tilby den ultimate belønning: evig liv. Dette er det perfekte salgsprodukt, fordi ingen er i stand til å klage dersom de ikke får det de er blitt lovet!

De samme religionene har også utviklet en del triks som gjør det vanskeligere for mennesker å ”riste dem av seg”. Et av disse triksene er å gjøre seg immune mot rasjonell kritikk. I kristendommens tilfelle er dette en taktikk som er blitt utviklet gjennom århundrer i debatt med rasjonalistiske kritikere.
Dette stammer helt tilbake fra Paulus’ tid. Paulus var flere ganger i debatt med greske intellektuelle, som ikke syntes hans teologi var spesielt sofistikert. Paulus ble lei av dette, og fant på et forsvarsmiddel som har preget kristendommen helt siden da: Det var den greske, rasjonalistiske filosofien som var på villspor, uten at han greidde å forklare hvorfor. ”Det som verden kaller visdom er toskeskap for Gud,” sier han i Første Brev til Korinterne (1, 25). Etter Paulus ble anti-intellektualisme en vanlig måte å forsvare kristendommen på: Logikk og rasjonalitet var ikke nok i møtet med Guds mysterier. Den eneste riktige måten å nærme seg Gud på, var ved troen.

Denne holdningen møter vi til og med hos de mest kjente kristne intellektuelle, som hos Augustin og Søren Kierkegaard. Logikk og fornuft strekker ikke til overfor Gud, og det blir faktisk en dyd å gi slipp på disse ”hedenske” tilnærmingsmåtene. Den eneste riktige måten å forholde seg til Gud på, er ved å ”ta spranget” ut av fornuftens domene og over i troens. Og der troen rår, og fornuften er utestengt, nytter det selvsagt ikke med rasjonelle argumenter. Dette er noe mange som har forsøkt å diskutere med kristne har opplevd: ”Jo da, det er sikkert logisk det du sier, men Guds veier er uransakelige, og ikke ment å være forståelige for oss mennesker.”

Et annet forsvarsverk som kristendommen og Islam har satt opp, er en mur av respekt rundt deres viktigste begreper og dogmer, slik at bare det å stille spørsmål rundt disse, blir betraktet som uakseptabelt. Ennå i dag kan det resultere i dødsstraff i muslimske land – som vi har sett flere eksempler på -  men det samme kunne tidligere skje også i den kristne verden. Dennett drar en sammenlikning med biologiske virus: ”Kanskje denne respekten er som det beskyttende ytre skallet som ofte skjuler dødelige virus fra immunsystemet vårt, en slags kamuflasje som gjør det vanskelig å komme med kritikk.”
Både kristendommen og Islam har dessuten visst å bruke sosial kontroll for alt det dette er verdt. Dette er nedfelt i de hellige skriftene. Vi ser det i spesielt innenfor Islam, der det er dødsstraff for å falle fra, noe som også var tilfelle for kristne i tidligere tider.

Kristendommen og Islam er med andre ord memer (eller memkomplekser)som har utviklet svært effektive forsvarsverker og utbredelsesmekanismer. Det er klart de også spiller på viktige åndelige og sosiale behov hos menneskene, og i mange tilfeller går det sikkert an å si at de har positive effekter, både for samfunn og enkeltpersoner. Men fordi de er blitt slike effektive memkomplekser, klarer de seg godt nesten uansett hvilke konsekvenser de måtte ha for sine troende. De kan, akkurat som biologiske virus, leve og blomstre selv om de måtte få katastrofale følger for sine bærere.

Dersom religioner kan betraktes som idesystemer på et ideenes marked behøver de derfor ikke å forklares ut fra hvilken nytte eller funksjon da kan ha for menneskene. De kan rett og slett være smarte memkomplekser. Men de smarteste og mest varige memkompleksene er gjerne slike som også spiller på menneskenes natur, på kognitive, emosjonelle og sosiale tilbøyeligheter og behov som evolusjonen har lagt ned i oss.

Og slik sett sier de kanskje mer om den menneskelige enn den guddommelige natur.