Første nummer av Marg i 2009 er nå i  butikkene.

Bestill bladet i vår nettbutikk (øverst til venstre på siden)

Vårt tema denne gang er KRISER. De er det nok av nå ved inngangen til 2009. Du kan få en lite innblikk i dette nummer ved å lese årets første leder.

KRISETIDER

Finanskrisen har snudd verden på hodet. En investeringsdirektør i DnB hevder i Dagens Næringsliv at ”kapitalismen er død”, konservative statsledere kjøper opp banker og firmaer i et omfang som norske sosialdemokrater aldri ville våget, høyresidens hovedorgan Aftenposten lager artikler der det innrømmes at kapitalismen er på dødsleiet, (28/10), og spør ”er det noe mer igjen å tro på?”.

Ja, hva skal vi tro på? Når myten om den globale kapitalismens evige vekst nå står med buksa nede, er tida kommet for å tenke nytt. Det er ikke bare vi i Marg som mener dette: FNs klimautsendinger med Gro Harlem Brundtland i spissen hevder at finanskrisen er en gyllen anledning til å få verdensøkonomien over i et nytt og bedre spor. New Scientist har hatt et temanummer der ny økonomisk tenkning sto i fokus: Hvordan skape en økonomi som tar hensyn til virkeligheten, ikke minst til at jorden og dens ressurser faktisk har sine begrensninger, og at veksten derfor ikke kan fortsette inn i himmelen?

I tillegg til å tenke nytt, er det kanskje verdt å se om igjen på en del tanker og forsøk som ble gjort i en tid som på mange måter likner på samtida idag, nemlig 70-åra. Kan du huske oljekrisa? Den begynnende miljøkampen med Mardøla og Alta? Kvinnebevegelsen? Motkulturen og forsøkene på å skape små lommer av et alternativt liv? Kollektivene? Karlsøy? Framtiden i Våre Henders opprør mot forbruk og evig økonomisk vekst?

Det dreier seg om mer enn reguleringer av finansmarkedet. Det ligger noe mer fundamentalt under. Uten økt konsum, ingen vekst. Så lenge folk mener de må ha siste mote, og den nyeste dippedutten, vil det ikke være noe flertall for å gi avkall på målet om fortsatt økonomisk vekst. Dette betyr at om vi vil ha en verden der økonomien er tilpasset klodens begrensninger, og der alle mennesker kan ha et anstendig liv, må vi også være villig til å revurdere vår egen livsstil, og forbindelsen mellom kultur, forbruk og økonomi. Det er vårt økende materielle forbruk som får kineserne til å åpne stadig nye kullkraftverk.

I lys av dette får plutselig ”romantikere” som Erik Dammann og Karlsøyfolket ny aktualitet, fordi de prøvde å vise at vi kunne ha et liv uten stadig nye forbruksgoder, basert på andre verdier, å leve i nærmere kontakt med naturen, også den inne i oss. Mye av det som skjedde, var selvfølgelig naivt. Som drømmene om en verdensrevolusjon, og flukten ut på landet. Så kom oljealderen og gjorde oss alle til bortskjemte materialister. Miljøkamp og FIVH ble plutselig så ”70-talls”, like utdaterte som fotformsko. Men noen av tankene og analysene fra den tiden, virker faktisk mer aktuelle nå, fordi vi nå ser hvilke grenser den økonomiske veksten støter mot, og vi ser galskapen i et finanssystem som har mistet kontakten med virkeligheten.

70-tallets drømmere prøvde også å tenke helhet: at liv og lære hang sammen, at politikk og kultur hang sammen. Dette førte selvsagt til mange eksempler det er lett å le av i ettertid, men det var i hvert fall et engasjement og en vilje til å gjøre noe - for samfunnet, for verden – som vi sårt kunne trenge i dag. Nå når drømmen om stadig mer velstand ikke er like åpenbar, og markedstenkningen ikke lenger holder en klam hånd over oss, har det da åpnet seg en mulighet for et nytt engasjement, et nytt vindu for de med drømmer, og med vilje til å gjøre noe med drømmene?