Verdens største helseproblem i dag er en dramatisk økning i fedme og overvekt, med derav medfølgende sykdommer: hjertesykdommer, diabetes, kreft, etc. Mye tyder på at denne epidemien, som WHO kaller den, er resultat av en villet - og feilslått - politikk.

Få snakker om det, men verden er inne i den største - og dødeligste - globale epidemien noensinne. Dette er ikke noe undertegnede påstår, det er Verdens Helseorganisasjon (WHO) som slår dette fast. I 2005 var 1,6 milliarder mennesker rammet, og tallet øker dramatisk: I 2015 ventes det at rundt en tredel av verdens befolkning, 2,3 milliarder, vil være ofre for det WHO selv kaller en global epidemi.

Det er overvekt og fedme vi snakker om. Er dette så farlig, vil noen spørre? Det ser kanskje ikke pent ut, men det er vel ingen sykdom?

Kanskje ikke, men med overvekt og fedme følger en økt risiko for mange av  de "folkesykdommene" som tar flest liv og koster samfunnet mest penger: diabetes 2, høyt blodtrykk, slag, hjertesykdommer, diverse kreftformer, skjelettskader, sykdommer i galleveiene, slitasjegikt, etc.. Sammenhengene her er riktignok komplekse, men de er der.

Og vi blir stadig feitere i Norge og verden for øvrig. I takt med dette blir vi stadig sykere, slik at forventet levealder nå for første gang truer med å gå ned i mange land, på tross av alle medisinske fremskritt. Spesielt alarmerende, ifølge WHO, er det at fedme blir et stadig større problem blant unge, og at man nå ser mange tilfeller av diabetes 2 (som før fantes kun hos voksne) hos barn. I USA sliter nå 32 prosent av barn og unge med fedme eller overvekt, og forekomsten av fedme er blitt tredoblet siden 1970-tallet.

Men økningen skjer over hele kloden, også her hjemme. Fedmeproblemet blant norske menn er tredoblet siden 80-tallet, melder NRK 16/10-08 ("Schrödingers Katt"). Blant norske 8-12 åringer har i dag 15-20 prosent overvekt eller fedme, og tallet øker.  Samtidig har forekomsten av hjerte/karsykdommer i den norske befolkingen fortsatt å øke.

Stians problem

På "Schrödingers Katt" på NRK (16/10-08) ser vi 17-årige Stian som sliter med vekten, som så mange unge i dag. Vi ser ham løpe på en tredemølle, for det er jo klart at skal han komme ned i vekt, må han jo trimme! Eller? Vi får høre at han har trimmet i flere år allerede uten at dette ser ut til å ha hjulpet (og uten at noen i TV-programmet bemerker dette paradokset). TV-kameraet blir også med ham i butikken, der han kjøper frukt. For han har så klart også fått kostholdsveiledning og vet at frukt er bra, og at pølser er dårlig for vekten. Det samme har en gruppe skolebarn vi møter i programmet, lært seg. Kutt ut pølser og bacon, spis frukt og grovt brød og trim mer! Så skal du holde slank, og du får leve lenge i landet. Sier ekspertene.

Men stemmer dette? Hvorfor blir da ikke Stian slankere? Og hvorfor blir ikke de tusener av kvinner (og litt færre menn) som strever med diett og trim heller ikke slankere, uansett hvor mye de prøver? Og uansett hvor dårlig samvittighet de får? Kan det være noe galt med hva ekspertene sier? Kan det være noe galt med det kostholdet myndighetene legger til rette for at vi skal ha?

Det merkelige er at fedmeepidemien øker til tross for at myndighetene etter Andre verdenskrig har hatt en aktiv kostholdspolitikk. Norge var først ute, med opprettelsen av Statens ernæringsråd i 1946. (Fra 1999 "Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet".) Målet for kostholdspolitikken har vært å arbeide for et "sunnere" kosthold, som både skulle motvirke overvekt og større sykdomsrisiko, spesielt for hjerte- og karsykdommer. Ett av de viktigste målene har vært å få ned forbruket av fett, og spesielt "mettet" fett (som i hovedsak vil si animalsk fett, inkludert melkefett). Dette målet har vært viktig både i USA, Norge og de andre nordiske land.

Et paradoks

Det store paradokset er at man faktisk har lykkes med dette målet - å få ned forbruket av fett og spesielt mettet fett - men likevel har befolkningen bare blitt feitere. Forbruket av fett (og enda mer: mettet fett) har minket både i Norge og USA - og samtidig har folk bare fått mer fett på kroppen. Dagens amerikanere bruker 15 % mindre fett enn i 1970, og er likevel blitt 20 % feitere. Utviklingen i Norge har gått i samme retning. "Lavfett"-produkter er blitt en storindustri. Vi drikker lettmelk, smører lettmargarin på brødskivene, spiser lettyoghurt og magerost. Det eneste som ikke blir lettere, er oss selv.

Og det er ikke bare fettforbruket generelt som har gått ned: Både i USA og Norge har forbrukerne i stor grad gjort som den offisielle kostholdsekspertisen har bedt oss gjøre: erstattet det "usunne" mettede, animalske fettet (som i parentes bemerket består av omkring 50 % enumettede fettsyrer) med "sunnere" umettet, vegetabilsk fett. Vi kuttet ut smøret (forbruket er halvert siden 1979)  og den hydrolyserte (mettede) margarinen og gikk over til plantemargariner og vegetabilske oljer i stedet.

Vi har også hørt på ernæringsmyndighetene når det gjelder brus og drikker mindre søte drikker enn før, ifølge Helsedirektoratet. Det totale forbruket av sukker per innbygger har også gått ned (fra 43 kg i 2000 til 35 kg i 2007)

Så kostholdspolitikken har virket - i delmålene. Vi får i oss mindre fett, spesielt mettet fett, og mindre sukker. Likevel blir vi bare feitere. Og ikke friskere, tvert i mot øker tilfellene av særlig diabetes og kreft, og hjerte- og karsykdommer tar fortsatt flest liv (selv om færre dør, noe som skyldes nye behandlingsmåter). Noe må være galt et sted - men hva?

Tilbake til start
I de fleste tilfeller der resultatene av en politikk er så stikk i strid med målene, som tilfellet er i kostholdspolitikken, ville man stoppet opp. Når kostholdspolitikken og de offisielle kostholdsrådene så åpenbart er en fiasko, er det på tide å tenke på nytt, rykke tilbake til start og revurdere hele politikken.

Og det haster. For som alle indikatorer viser, er fedme og overvekt snart det største helseproblemet vi har. Som WHO melder, er utviklingen alarmerende, noe som ikke ser ut til å ha gått opp for våre helsemyndigheter eller politikere. Man klager over de store økningene i helseutgifter, men tenker ikke på å gjøre noe med det som mer noe annet vil drive helsebudsjettene i været i de kommende årene. Hvorfor er ikke dette for lengst blitt en politisk sak?

Kanskje det har noe med hvordan kunnskapen forvaltes, hvem som gir råd til myndigheter og politikere? Rådene har jo så åpenbart vært gale. Kan det være noe fundamentalt galt med den "rådende" kostholdskunnskapen?

(Resten av artikkelen En planlagt katastrofe, skrevet av Bjørn Vassnes, kan du finne i Marg nr 4 - 2008)