Intervju med Dag Viljen Poleszynski

Dag Viljen Poleszynski er en mann i Margs ånd, en av Norges få opposisjonelle. I mange år var han en ensom torn i øyet på det norske kostholdsregimet, som til dels brukte ufine metoder for å kneble ham. Som redaktør i Norges mest oppdaterte og kunnskapsrike blad på sitt felt, Mat&Helse, har han imidlertid klart å nå ut til et stadig større publikum.

Dette intervjuet finner du også i Marg nr. 4/2008.

MARG treffer ham av alle steder på et konditori i Oslo sentrum, dit han ankommer på motorsykkel. Jeg spør hva han vil ha, og alt han ber om, er kaffe, men med skikkelig fløte.

MARG:
Du er kjent som en kritiker av den offisielle norske kostholdspolitikken, og av det som har vært "rådende visdom" på området kost og helse. Bygger ikke denne på vitenskapelig grunnlag?

DVP:
”Den rådende visdom” bygger bare delvis på vitenskapelig grunnlag, men problemet er at tradisjoner som ikke ligger innenfor ”hovedparadigmet”, blir ekskludert. For eksempel regnes ikke evolusjonære argumenter å ha relevans. Dessuten er denne ”visdommen” basert på et selektivt utvalg av litteratur, bl.a. fordi det ikke inkluderer kilder som regnes som ”uvitenskapelige”, slik som bøker, artikler publisert i ”ikke anerkjente” tidsskrifter, kliniske og historiske erfaringer, inkludert enkelttilfeller, osv.

De som holder seg strengt til PubMed når de leter etter informasjon, går glipp av vitenskapelige tidsskrifter som ikke er inkludert der, slik som f.eks. Journal of Orthomolecular Medicine, hvor en rekke framragende forskere har publisert mange artikler. En av dem er dobbelt nobelprisvinner Linus Pauling.

Publikasjonsskjevheter er et velkjent fenomen - det som ikke passer et tidsskrifts syn, kommer ikke inn – sitatskjevhet et annet. Et godt eksempel på sistnevnte er at studier som viser positive effekter av fett, blir oversett, i likhet med dem som viser negative virkninger av det kostholdet som offisielt anbefales. Dessuten overses eller nedtones ofte elementære kunnskaper i fysiologi og biokjemi, for eksempel matens hormonelle virkninger, mens man med pavloviansk utholdenhet gjentar samme mantra om at f.eks. energi inn må være mindre enn energi brukt for vektreduksjon!

Et siste problem er at den litteraturen som konsulteres, stort sett er skrevet på engelsk. Det finnes mye interessant på andre språk, men som blir oversett, særlig tysk litteratur fra før 2. verdenskrig. Tyskland var i første halvpart av 1900-tallet en ledende kultur- og forskningsstormakt, men etter krigen ble mesteparten av forskningen oversett av ideologiske hensyn. Få av dagens norske ernæringsforskere behersker tysk!

MARG:
Du hadde jo egentlig begynt på en helt annen karriere, hva var det som gjorde at du kastet deg over et helt nytt fagfelt, ernæringsfysiologi?

DVP:
Jeg har skiftet fagområde flere ganger, ganske enkelt fordi jeg er nysgjerrig av natur og liker å lære nye fag og ferdigheter. Som 13-åring planla jeg å studere økonomi for å begynne i og senere overta min fars forretning - han drev bl.a. et filmbyrå og forlagsvirksomhet. Jeg gikk derfor på BI 1967-69, studerte så i Genève før jeg søkte opptak ved Universitetet i Wisconsin, Madison. Der tok jeg to mastergrader på to år (høsten 1970 - sommeren 1972), en i finans, investering og bankvesen (MS) og en i ledelse og organisasjonsteori (MBA). Etter et opphold i Nice ble jeg høsten 1972 engasjert i miljø- og energipolitikk og EF-saken. Sammen med et gryende politisk engasjement var utsiktene til å bli næringsdrivende ikke lenger noen drøm – nå ville jeg engasjere meg i samfunnsdebatten! Etter noen måneders lediggang og studier fikk jeg en stilling som saksbehandler i Departement for handel og skipsfart, hvor jeg ble i 1½ år fra januar 1973. Våren 1974 hørte jeg Johan Galtung forelese om økonomi på Blindern, og etter forelesningen sendte jeg ham noen notater jeg hadde skrevet om økologi og internasjonal handel. Mine skriv hadde vakt lite gjenhør i departementet, men fra Galtung kom et brev med en svært positiv vurdering. Dette ansporet meg til å søke en stilling som vit.ass. på Institutt for fredsforskning (PRIO), og på sommeren startet jeg på et forskningsprosjekt om politisk økonomi. De neste årene jobbet jeg i nært samarbeid med bl.a. Helge Hveem og Johan Galtung, og mitt hovedfelt ble strukturell vold, selv om jeg var innom økologi, industri- og energipolitikk og forbruksforskning.

Samarbeidet med Johan Galtung fortsatte da jeg forlot PRIO i 1977, omtrent samtidig med at han flyttet fra Norge etter å ha vært oppnevnt som verdens første professor i konflikt- og fredsforskning. Jeg fikk kontor på Kjemisk Institutt og arbeidet med oppgaver tilknyttet hans professorat, og i 1978 ble jeg eneste norske deltaker blant 40 land på et utviklingsprosjekt Galtung ledet i regi av FN-universitetet i Tokyo. Prosjektet ble kalt ”Målsettinger, prosesser og indikatorer for utvikling” (GPID), og jeg koordinerte arbeidet i gruppene for helse- og energispørsmål. Samtidig jeg deltok jeg i flere andre av de prosjektgruppene han ledet. Vårt samarbeid gled etter hvert inn i et vennskapsforhold som fortsatt vedvarer.

MARG:
Men det var dette med ernæring…

DVP:
Interessen for ernæring og helse ble vekket da jeg arbeidet med feil- og overutviklingsproblematikk i industrialiserte land i et strukturelt perspektiv. På 1970-tallet var jeg aktiv i kampen mot atomkraft i Norge, debatten om energi og fluor, og ble fra starten i 1972 medlem av Framtiden i våre hender (FIVH). På slutten av 1970-tallet begynte jeg å lese om helse og ernæring og skrev en forskningsrapport for GPID om sukker og psykisk helse. Denne tok jeg med meg til Blindern og viste til to forelesere jeg hadde kontakt med i forbindelse med at jeg foreleste om strukturelle sider ved internasjonal handel med matvarer på Ernæringslinja.

Til min overraskelse reagerte begge foreleserne svært negativt på min rapport, som var godt mottatt i vår internasjonale forskergruppe. Mot 1980 var jeg en gjest i Dagbladets spalter (det var den gangen en avis), hvor ernæringsfysiolog Marianne Rykke hadde en fast spalte. Hun likte ikke mine synspunkter på verken sukker, Cola eller fluor og ringte meg en dag for å finne ut hvilken bakgrunn jeg hadde. Etter å ha hørt dette skrev hun i Dagbladet at jeg burde holde meg til økonomi, som var mitt fag, og ikke blande meg inn i ernæringsdebatten.

Denne ble gradvis mer tilspisset, og jeg ble inspirert til å søke opptak på Ernæringslinja for bedre å kunne vurdere de faglige motargumentene jeg møtte. Etter først å ha fått nei ble jeg opptatt som student i 1982 og sluttet ikke før jeg i 1987 hadde fått min cand.scient. Til tross for meget gode karakterer ble jeg ikke ønsket velkommen i ”de godes selskap”. Jeg var for kontroversiell og måtte finne et virke utenfor det etablerte, som klart viste at jeg ikke var ønsket ved å utestenge meg fra flere stillinger hvor jeg var beste søker.

MARG:
Hva kunne du gjøre da?

DVP:
At jeg 7-8 år senere startet på en tverrfaglig doktorgrad, var en naturlig videreføring i mitt gryende engasjement for helhetsmedisin (”alternativ” medisin) utover 1990-tallet, etter at jeg i 1988 var en av grunnleggerne av Norsk forening for helhetsmedisin (NFHM). Flere venner oppfordret meg til å søke om midler til å ta en doktorgrad fra den potten Stortinget vedtok å bevilge til alternativmedisinsk forskning fra 1993. I 1999 disputerte jeg til den filosofiske doktorgraden ved Institutt for sosiologi, Universitetet i Tromsø, på temaet ”Skolemedisin & alternativ medisin – konkurranse eller samarbeid?”, men bl.a. nåværende rektor Jarle Aarbakke som medlem av bedømmelseskomiteen.

Siden jeg etter Handelsdepartementet aldri igjen fikk en stilling innenfor ”systemet”, kunne jeg påta meg rollen som en uavhengig, aktiv ”motekspert” som foreleste, skrev artikler og bøker og deltok i offentlig debatt. Ved årtusenskiftet ble jeg engasjert av Høgskolen i Harstad for å planlegge et studium i ernæringsmedisin (ortomolekylær medisin) og ble ansatt som professor II i 2001 med en femårsavtale. Denne stillingen beholdt jeg bare ut 2003, etter at ernæringsmiljøet i Oslo hadde klart å underminere mine videre muligheter så ettertrykkelig at kurset ble nedlagt. På samme tid startet jeg som fagredaktør i Mat&Helse, et månedsmagasin som kom ut første gang i september 2002.

MARG:
Din standhaftighet versus den rådende kostholdsekspertisen tyder på at du virkelig mener det har vært viktig å utfordre denne. Hvorfor ikke bare ta tiden til hjelp og vente på at internasjonal forskning skal få også norske eksperter til å endre syn?

DVP:
Etter min oppfatning har alle som evner å se muligheter for å bedre folks helse og velferd, en forpliktelse til å bidra til utbredelsen av kunnskap som kan bidra til å skape et bedre samfunn. Historien har en rekke eksempler på at ting tar tid, men også at enkeltpersoner kan bidra til store endringer/paradigmeskifter. Dette var et viktig tema i min avhandling til dr.philos., som også diskuterte endringene i utviklingen av medisinske kunnskaper fra tidenes morgen. En av flere konklusjoner var her at ”Ernæringsmedisinen er på frammarsj i Vesten”, men også at ”skolemedisinen avviste bruken av mat som medisin av minst tre grunner:

Først fordi forestillingen om mat som medisin utfordrer de grunnleggende premissene i den teknifiserte, atomistiske skolemedisinen som den medisinske profesjonen forvaltet. Medisinske diagnoser og medisinsk teknologi var uforståelig for mange, mens ernæring per definisjon er holistisk og nært. Det var heller ikke mulig å drive vitenskapelig forskning med mat etter den ’gullstandarden’ som brukes innen moderne medisinsk forskning: det dobbeltblinde, placebokontrollerte forsøket.

For det andre: Skolemedisinsk forskning finansieres i stor grad av farmasøytisk industri. Patentlovgivningen ga grunnlag for framveksten av legemiddelmonopoler, og myndighetene subsidierte pasientenes medisinutgifter over skatteseddelen. Politikerne lovfestet at alle stoffer som kan brukes til å forebygge, behandle eller lindre sykdom, eller som påvirker fysiologiske prosesser i kroppen, er legemidler. Det er forbudt å reklamere med at andre stoffer har slike virkninger, selv om de beviselig har det.

MARG:
Og den tredje grunnen…

DVP:
..er at det fra et økonomisk synspunkt er ønskelig å bearbeide råvarer mest mulig. Mat skiller seg imidlertid fundamentalt fra f. eks. malmer ved at bearbeiding gjør den mindre nyttig, i dette tilfellet for organismen. Matvarebearbeiding bidrar til økonomisk vekst og omfordeler inntekter fra dem som blir syke av mat til dem som ødelegger den og til de aktørene som behandler konsekvensene av feilernæring.

Konflikten mellom dem som oppfatter mat som råvare, og dem som ser på mat som medisin, har en parallell i det skillet Arne Næss på 1970-tallet postulerte mellom en ”grunn” naturforståelse og en ”dypøkologisk” tankegang. Konsekvensen av et slikt standpunkt vil være å vende tilbake til et kosthold som er tilpasset våre gener (steinalderdiett), frambrakt gjennom bærekraftige driftsformer som ivaretar matens kvalitet.

MARG:
Men er ikke ernæringsvitenskapen på gli? Og vil ikke sannheten uansett vinne fram til slutt?

DVP:
Hvis vi skulle vente inntil internasjonal forskning hadde overvunnet de tre ovennevnte punktene, ville vi måtte vente svært lenge. Selv er jeg en utålmodig person og ønsker å se fundamentale endringer mens jeg lever, hvilket i historisk perspektiv er et kort tidsrom. Den verdenskjent psykiateren Abram Hoffer hadde trolig samme håp da han på 1950-tallet forsto hvordan man kan helbrede eller i det minste holde symptomene i sjakk hos pasienter som var rammet av schizofreni. Sammen med kolleger utførte de verdens første, dobbeltblinde randomiserte forsøk med niacin (vitamin B3) og viste at 85-90 % av alle kan komme ut av sin sykdom, bli venner med sin familie, komme i arbeid og betale skatt - hans definisjon på helbredelse. Mer enn 50 år senere har denne kunnskapen ennå ikke nådd det norske psykiatriske miljøet, noe som viser hvor lang tid det tar å endre det rådende medisinske paradigmet, som er så nært knyttet til farmasøytisk industri og vanetenkning.

MARG:
Men når du står overfor så mektige motkrefter, hva kan du oppnå?

DVP:
I ernæringsdebatten står vi overfor mektige krefter som kjemper med nebb, klør og herskerteknikker for å unngå et paradigmeskifte. Selv om ikke det rådende paradigmet raskt avløses av et mer helhetlig og inkluderende ernæringsparadigme, kan vi nå en rekke enkeltpersoner som rammes av sukkersyke, kreft, hjerte- og karsykdom, sykelig overvekt, MS og andre autoimmunsykdommer, ME og psykiske lidelser. Det er fantastisk inspirerende å se at det nytter for dem som virkelig lytter og deretter klarer å legge om kostholdet. I det nettverket jeg er en del av, får vi daglig inn rapporter om pasienter som har fått et bedre liv med gode leveutsikter, inkludert om barn som blir flinkere på skolen og ME-pasienter som kommer i full jobb, hjertesyke som føler seg friske igjen, overvektige som er blitt slanke og til og med type 1-diabetikere som klarer seg uten insulin!

Jeg har ikke samvittighet til å vente til ”ekspertene” endrer sin oppfatning eller erstattes av nye aktører med et annet paradigme – erfaringsmessig kan det ta så lang tid at mange vil lide unødvendig i årtier framover. Derfor føler jeg både plikt og glede ved å bidra til det offentlige ordskiftet om ernæring, medisin og helse og både håper og tror at jeg kan bidra til å snu trender og se framveksten av en mer opplyst allmennhet – hvilket er en grunnleggende forutsetning for at de som kommer etter oss, skal få en bedre framtid.