Iren Reppen i samtale med Jens Harald Eilertsen

Når Iren Reppen starter som teatersjef på Hålogaland Teater (HT) 1. januar 2009, er det en milepel for landsdelsteatret. For første gang skal HT ledes av ei kvinne, og ikke nok med det; Fra 2009 blir det kvinner i alle fremtredende posisjoner på teatret. Marg har avtalt et intervju med den påtroppende teatersjef på restaurant Il Mare, på Torghuken i Tromsø. Stedet ble først og fremst valgt fordi Iren er glad i suchi, men også fordi det er fint å se utover havet når man skal prate om nordnorsk teater. Havet er sentralt både for teatret og for publikum. Det er det vi stort sett lever av.

Teatersjef på Hålogaland Teater er kanskje den viktigste stilling i landsdelens skapende kulturliv. Teatret har en lang og stolt historie bak seg. De fikk for få år siden et stort nytt teaterbygg, og med over 60 millioner kroner i driftsmidler per år, så er dette en betydelig kulturbedrift - også i norsk sammenheng. Det har gått en foryngelsesbølge over landet de siste årene med stadig yngre og et økende antall kvinnelige teatersjefer. I januar overtar Iren Reppen på HT, mens Hanne Tømta flytter fra sjefsrollen i Stavanger (Rogaland Teater) og inn i den ypperste norske teatersjefstolen - den på Nationaltheatret.

Nærmere hjertet i Tromsø

Men teatersjef er en rolle som er og blir et personlig valg. Derfor starter vi samtalen rundt det personlige valget: Hvorfor ville Iren Reppen bli teatersjef på Hålogaland Teater?

- Det er vanskelig å svare på hvorfor jeg ville bli teatersjef, men lettere å svare på hvorfor jeg ville bli teatersjef på HT. Jeg satt i noen år i styret på Det Norske Teatret og da diskusjonen om nye teatersjefer kom opp, ble jeg spurt av ”headhuntere” om jeg kunne tenke meg å søke i Stavanger. Den rollen virket fjern på meg, så de fikk ikke napp. Men da HT og Tromsø dukket opp virket det annerledes. Det var på en måte mer betryggende i kroppen min, og det var nærmere hjertet mitt å flytte til Tromsø. Jeg kjenner av og til en rastløshet inni meg, og da søker jeg etter nye utfordringer. Og her var en sjanse som jeg kanskje ikke fikk så mange ganger i livet. Jeg trives jo kjempegodt som skuespiller på Det Norske Teatret, men har i perioder tatt permisjon for å gjøre egne prosjekter, filme og spille for fjernsyn. Jeg liker i det hele tatt mange sider ved teatret. Så jeg gikk til Vidar Sandem (teatersjef på Det Norske Teatret) og spurte ham om det var noe for meg. Han fortalte at teatersjef var en jobb hvor 90 % var et helvete og 10 % var moro. Litt utrygt det da, følte jeg, så jeg spurte også Hanne Tømta og hun sa det stikk motsatte. Og siden jeg kjenner Hanne så godt, så valgte jeg å tro på hennes innfallsvinkel til jobben.

Noe av grunnen til følelsen om det betryggende og nære ved HT kan settes i sammenheng med Irens oppvekst i Harstad. Hun var ivrig amatørteateraktør i byen på 1980-tallet og i den forbindelse var hun også med i arrangørstaben når Hålogaland Teater skulle avvikle sine forestillinger i oljebyen i nord. Derfor fikk hun et nært forhold til teatret allerede som tenåring, og hun har fortsatt opplevelser fra den tida som sitter igjen:

- Jeg glemmer aldri da Sigve Bøe fór rundt i gymsalen vår i Harstad og var orgasme. Det var i stykket Kjærlighet - ka e det? - og det fanget meg. Hålogaland Teater gav meg noen gode føringer om teater i ungdommen, og jeg mener HT har hatt en fantastisk funksjon med å bygge en identitet for nordlendinger som er langt utover klisjeene. Det var for eksempel ingen andre som spilte på nordnorsk den gang. Og språket er viktig for å formidle teatertekst til publikum. Da jeg startet på Trøndelag Teater i 1990 spilte vi aldri på trøndersk. Og selv om det hele tiden på Det Norske Teatret var en intens språkdebatt, fikk jeg kritikk dersom jeg snakket nordnorsk dialekt. Det var bare Bjørn Sundquist som fikk lov til det, kanskje fordi han som finnmarking ligger nærmere nynorsk og dessuten er jo finnmarkinger mer stae enn oss lenger sørfra i landsdelen. Jeg tror også det hadde mye med at Stein Winge var regissør, og at Bjørn jobbet under trygge forhold. Det er hardt å være mainn (premiere på Festspillene i Nord-Norge i 1994) var det første stykket jeg spilte på nordnorsk. Nå opplever jeg at dette er en periode som er over. Og det var HT som gikk i bresjen for dialektbruk i teaternorge.

Teatertekster

Dialektbruk var en seier for Hålogaland Teater, og det var også det faktum at de brukte fortellinger fra landsdelen på scenen. Teatrets aller største suksesser er nemlig tuftet på råmateriale fra landsdelen. (f.eks. Det e her æ høre tel, vor ret vi tar, Oluf, Vett og Uvett og Den fordømte nordlending, samt Hamsun-stoffet opp gjennom tidende.) Hvordan skal du få nye historier fra og om landsdelen frem på scenen de neste årene?

- Jeg er veldig klar på skillet mellom forfatter og dramatiker. HT hadde Klaus Hagerup ansatt i starten og det var nok en stor styrke. Etter at han flyttet fra teatret, har det vært få dramatikere ansatt. Jeg er opptatt av å gi dramatikere en sjanse, men det er dyrt for et teater å ha ansatte dramatikere. Kravet til inntjening er høyt, så det er alltid en avveining. Likevel synes jeg det er viktig å få frem nye stykker som er unike fortellinger om i dag. Det er mange veier dit, og dette har jeg ikke løst ennå. Jeg har imidlertid lagt ut noen følere, og fått gjennomført et prosjekt som kommer i 2009. Vi må fortsette å leite etter de unike historiene og få utviklet nye dramatikere. De som skal skrive dramatikk må ha en interesse for teatret, og ikke minst interesse for og innsikt i det å skrive dramatikk. Et godt tegn på god dramatikk er at det er lite sceneanvisninger. Dramaet skal ligge i stoffet, ikke i anvisningene.

- De fleste unge forfattere vil gjerne skrive for film nå. Føler at mange ungdommer ser den veien. Og her er vi i et skjæringspunkt, for spørsmålet er også hvilke veier går moderne dramatikk, både i innhold og reint formmessig. Jeg er veldig interessert i tips og samarbeid fra fagmiljøene her oppe. Det at for eksempel forfatterstudenter kan hospitere på teatret som del av opplæringen for en eventuell dramatikerutdanning, er flott.

- Men vi må ikke glemme klassikerne De er ikke tekster du skal sitte hjemme å lese, men de skal hele tiden spilles og oppleves av et nytt publikum. De gode fortellingene finnes der. Vi må også ha et kritisk blikk på klassikere, fordi et teater som skal sette opp disse må vite at de har en fortelling å bidra til publikum med, akkurat i det øyeblikket de spilles. Det er en utfordring å få klassikerne dagsaktuelle, men mange av dem er samtidsdramatikk så det holder, fordi tekstene er så bra. Vi må gjøre noe nytt med dem, og da mener jeg at alt går an, så lenge man vet hva man holder på med.

- Vi må dessuten prioritere arbeidet med barn og ungdom. Det er fremtidens publikum. Det er viktig at ungene får sett god kvalitet. Riksteatret hadde en periode hvor de sendte rundt en del produksjoner som faktisk drepte teaterinteressen, men jeg husker også det motsatte, forestillinger som står spikret i minnet. Det er slike opplevelser teatret må gjenskape for at barn og ungdom skal bli dradd inn i teatrets magiske verden. Derfor vil jeg satse mye på et godt samarbeid med Den Kulturelle Skolesekken. Få godt teater ut til skolene i vårt turnedistrikt.

Den kulturelle skolesekken har avløst teatrenes gamle ordninger med skoleforestillinger. Du er ikke bekymret for at beslutningen om hva som er godt teater er flyttet fra teatret til et forvaltningsorgan?

- Dette er et ledd i mine mange tanker om turnedriften. Jeg synes at det er viktig at flest mulig skal få sett mest mulig teater. Og det er dyrt å reise på teaterturne blant annet fordi de ansatte har fått økt rettighetene sine når de er ute på turne. Det er riktig at fylket gjennom Den Kulturelle Skolesekken har et reelt fagansvar siden de bestemmer hvilke forestillinger som skal kjøpes og dermed vises. Men den politiske siden ved det vil jeg ikke snakke om på dette tidspunkt. Jeg må først få tid til å sette meg inn i hele saken.

Sette seg inn i sakene...

Iren er åpen og nysgjerrig som person. Hun er lite opptatt av teatersjefrollen som misjonær og allviter. Hun snakker mer om sin magefølelse og kontakt med seg selv i arbeidet med å være teaterleder. Dessuten er opptatt av å ta sitt ansvar på alvor og stå last og brast med sine medarbeidere.

- Jeg har valgt å bruke dette første året for å se situasjonen litt an, bli kjent med forholdene. Jeg tror man må bygge stein på stein i en rolle som teatersjef. De som har den forestillingen at teatersjefen er en slags allviter og misjonær som skal kunne endre alt, har jeg ingen tru på. I den grad jeg har visjoner så vil jeg holde dem for meg selv. Og så får andre etterpå finne ut av dem, kanskje etter fire år. Hvis mine prosjekter har en linje, så håper jeg de kommer frem på scenen. Og om de representerer noen retning må andre vurdere. Det kommer til å bli mye min magefølelse som styrer, for jeg vil ha hele kroppen med i hvert enkelt prosjekt. Jeg må tro på alle prosjektene, og går det til helvete av og til, så skal jeg stå inne for dem også. Men. Tro kan flytte fjell. Magefølelsen handler selvsagt om den faglige bakgrunnen jeg har, både som skuespiller, arbeidet med å skrive teater og lage egne prosjekter. Jeg er veldig glad for å har vært gjennom slike erfaringer som at små detaljer kan true et helt prosjekt. Det har gitt meg erfaringer som jeg tror blir viktige i denne jobben.

- Vi har en helt fantastisk fast stab her, som er på øverste hylle. Dette er folk alle i norsk teater vil jobbe med. Jeg vil rekruttere folk med tyngde og faglig ballast, og har tru på den staben som er her nå. Jeg er interessert og nysgjerrig i alle sider ved teaterdriften. Liker til og med å sitte i møter, selv om min rolle ikke er faglig i alle sammenhenger. Styrer og tekniske møter er også interessante. Det er fortsatt mange fagforeninger å forholde seg til i utviklinga av prosjekter. Det er også en utfordring.

Du er jo fra landsdelen og føler at du har en nærhet til teatret her. Hva har det hatt å si for deg i den tiden du har vært i planleggingsfasen?

- Det er litt rart også. Siden jeg snakker nordnorsk så trur alle at jeg kan alt om nordnorsk samfunn og teatret her. Men jeg kommer faktisk med blanke ark. Det er mange år siden jeg har bodd i Nord-Norge og jeg har aldri jobbet over lengre tid her. Dattera mi synes forøvrig jeg snakker bredt etter disse reisene til Tromsø, men hun snakker jo østnorsk. Men jeg har hatt en flott start og det er fint å lære noe nytt, og jeg liker det jeg ser. Gode kolleger og mange fine folk.

Gleder du deg til å gå gang?

- Jeg er allerede i gang. Jeg gleder meg til å følge prosjektene videre. Det er viktig for meg at prosjektene lykkes. Men det er totaliteten som teller mest og som er aller viktigst for meg. Alle stykkene skal ha samme prioritering fra de små til de store, fra barneforestillinger til store klassiske satsinger. Vi har et nytt flott teaterbygg og jeg mener vi må eksperimentere med hva som er mulig å få til i huset. I høst har teatret reist med store produksjoner som man nesten har knekt ryggen på reint teknisk. Og når det heller ikke kommer folk, som på Sprengt, så er det klart det virker på stemningen i hele huset. Men da var det godt at Pan hadde fulle hus, også i Harstad.

Vil du bringe ny energi inn i teatret?

Jeg har tru på teatersjef som en åremålstilling og at du i den perioden skal gi teatret en ny energi. Jeg liker den ordningen. Det er å gi seg selv en sjanse til å inspirere de andre. Jeg gjør ikke dette alene. Det er hele huset som må tråkke til i samla flokk. Så har jeg et godt nettverk i norsk teater, og føler at folk har lyst til å komme hit, Jeg kjenner godt de andre teatersjefene i Norge: Ellen Horn, Bjarte Hjelmeland, Arne Nøst, Hanne Tømta, Bentein Baardsen osv. De kan bli gode støttespillere i arbeidet. Jeg har mange som jeg kan drøfte faglige saker med, og får sikkert behov for kontakt. Men det er vi ansatte som sammen må skape teatrets energi.

Du første kvinnelige teatersjef på HT. Du har også dialekten, friskheten og latteren med deg. Har disse faktorene noen betydning for din nye rolle?

- Jeg tror akkurat disse egenskapene har stor betydning. (selv om jeg har fått noen av de gratis, forteller Iren gjennom en trillende latter). Jeg mener at kommunikasjon og identitet er viktig. Jeg tror teatret skaper identitet, og dette skal vises til, og angå publikum. Hvor du bor i verden og de verdier som tas opp, er knyttet til din identitet. Identitet er også den personlige erfaring for hvert enkelt menneske. Språket ditt, slekta di, historia di. Jeg tror dette sitter langt inne hos oss mennesker. Gjenkjennbarhet er viktig, men vi må aldri lukke dører. Vi må åpne dem.

- Jeg er opptatt av at ordet kunst kommer av å kunne. HT har en stolt historie og er allerede gode. Dette skal vi dyrke videre i takt med de energier vi klarer å mane frem. Teater som kunstform er så stort i seg selv at det stadig er nye muligheter til å utvikle teatret, både i form og innhold. Nå er jeg heldig som kan flytte inn i et helt nytt hus, og at kampen om de store midlene er ferdig. Nå skal dette huset konsolideres og utvikles videre med hovedfokus på innhold.

Meningsløs vold...

Vi har ikke snakket så mye om repertoar, men temaet har tangert oss gjennom hele samtalen. Hærmændende paa Helgeland (1858) av Henrik Ibsen er Irens første oppsetning i regi av Marit Moum Aune med premiere i januar. Altså er kvinnerevolusjonen på lederplanet – eller kvinnelig lederrepresentasjonen - nesten altoverskyggende på HT fra 2009, Og det kan også innholdet fort bli videre på teatret. For er det en sak hvor øynene gnistrer og stemmen blir fast, så er det når vold og krig blir tema. Det er to sentrale emner for alle som arbeider med teaterrepertoar. Og Iren er opprørt.

- Jeg opplever at vi er i krigen, og da mener jeg krigen bokstavelig talt. Drap og vold er forkastelig. Å miste noen i krig er helt meningsløst. Det er rett og slett idiotisk. Hvordan kan du trøste noen da. Jeg har en naiv tru på at vi teaterfolk må belyse disse problemene vi står overfor i verden i dag, og vi må også i våre fortellinger gi et håp til menneskene. Det kan finnes en liten blomst inne i krigens galskap. Det trenger ikke engang å ende godt, men at du har fortalt en historie som kan gi mennesker en liten tro på en positiv utgang er viktig for meg. Vi må tru på at vi vil komme oss gjennom slike grufulle episoder. Hvis ikke blir det bare status quo bekreftende. Og da har du ikke lagd teater. Vi stiller jo stadig spørsmålet om hvorfor er vi her på denne jorda, og svaret må bli at vi har noe å gi hverandre. Jeg mener at teatret kan ha en funksjon da.

- Volden er meningsløs. Løytnanten fra Inishmore som gikk på Det Norske Teatret i høst var et slikt stykke som har en verdi mot krig og vold. Det likte jeg godt. Det var en førsteklasses dramatiker som kunne bruke teaterelementene slik at vi som publikum kunne forholde oss til den galskapen som skjedde på scenen. Innholdet var voldelig, men budskapet var anti-krig.

Andre emner som enhver teaterarbeider møter i sin vei er kreativitet og fantasi.

- Fantasien sin må man verne om. Den er sterkere i barndommen, og har en tendens til å fase ut når man må delta mer og mer i voksenverdenen. Å tenke tulletanker er viktig. Fantasien er en lek med tankene sine. Og barna og ungdom skal selvsagt få fantasiforestillinger. Ja, det første året får de både en fantasi-lek og en litt ettertenksom forestilling. Jeg vil jobbe på disse to planene, for den assosiative evnen skal også ha sitt rom.

Spennende år

Iren Reppen har minst fire spennende år foran seg. Når denne (første) perioden er over kan hun dra omtrent rett på 100 års jubiléet til Det Norske Teatret som hun har permisjon fra for å være Thalias viktigste budbringer og ledestjerne i nord. Hun har bevisst valgt å innta en søkende posisjon gjennom å ikke avgi prangende erklæringer og visjonære klisjeer om de fire neste årene, men heller være en lyttende sjef som er her for å gjøre andre gode. Dessuten har hun satt seg et ærekjært mål. Alle forestillinger skal følges nøye gjennom planlegging og prøvetid. Hun innser selvsagt at det er en enorm oppgave. Men siden hun verken skal spille, skrive eller produsere alt selv, så har hun godt mot til å ta fatt på oppgaven.

Iren Reppen vil møte framtida med blanke ark. Hun vil ta publikum, ansatte og hele teaternorge med på en seilas hvor både form og innhold skal bli til, mens reisen pågår. Hun vil også lytte seg inn i det store mangfoldet i våre områder. Hun husker med kribling i magen, hvordan Harstad ble snudd på hodet i ungdomstida under de militære øvelser med amerikanere og engelskmenn i gatene. Nå kjenner hun på at kultur, historier og eventyr fra både russere og finlendere, samer og kvener, islendere, færinger, inuitter og nenetsere kan gi oss mange nye teateropplevelser. Og så skal vi heller ikke glemme kampen om olje, miljø, finanser og alt det andre... Det er mye som kan bli til når man går framover i ukjent terreng. Askeladden fant - og det vil nok også Iren gjøre..

Teaterpublikum og Hålogaland Teater går altså spennende tider i møte. Lykke til.