Nr 3 / 2007

Barentssekretariatet i Kirkenes ble etablert i 1993 med en stor visjon om fred og samkvem. Sentralt i dette arbeidet var utenriksminister Thorvald Stoltenberg som lanserte Kirkeneserklæringen 11. Januar 1993. Kirkenes er i dag statens utkikspunkt mot våre naboer i øst, og Barentssekretariatet er i dag det mest aktive utenrikskontor i Norge utenfor departementets kontorer i Oslo, selv om eierskapet er de tre nordnorske fylkeskommuner.

Norge har hatt en felles og stabil grense med Russland siden 1826, og de to naboer har levd i fred til alle tider, selv om fiendebildet i den kalde krigs dager til tider var både stort og skremmende. Men siden sammenbruddet av Sovjetstaten har det vært store endringer i det nåværende Russland. Makthavere har kommet og gått, og for Norges del, har det vært nødvendig å følge nøye med alle signaler som utstedes fra den russiske regjering og de forskjellige næringsaktiviteter i området.

En mann som de siste årene har fulgt denne utvikling svært nøye, er Rune Rafaelsen, direktør på Barentssekretariatet i Kirkenes. Den nokså direkte og frittalende ambassadøren for landsdelens (og statens) utenrikspolitiske aktiviteter i nord, har mange synspunkter om norsk utenrikspolitikk i nordområdene i dag. Ikke bare dagens hendelser står i fokus hos Rafaelsen. Han har betraktninger om både historiske grenser, folk og utenrikspolitikk gjennom historien. Han bruker betegnelsen borderologi på den kunnskap de bygger opp i miljøet rundt Barentssekretariatet. Siden vi aldri har vært i krig med russerne, og siden det var akkurat russerne som befridde Rafaelsens hjemsted Kirkenes i oktober 1944, så er det naturlig å be Rafaelsen reflektere rundt Russland og fred.

Vi må satse på fred.

Norges viktigste fredsprosjekt ligger i de utenrikspolitiske utfordringene vi har i Nordområdene, og i særdeleshet vårt forhold til Russland. Den nåværende Stoltenberg-regjeringen har derfor gjennom sin Soria Moria erklæring gjort Nordområdene til sitt viktigste strategiske utenrikspolitiske satsningsområde. Men det er fortsatt mange detaljer og irritasjonsmomenter som kan løses gjennom enkle grep. Vi må for eksempel følge opp utstedelse av visum for russere som ønsker å komme til Norge ved å tilrettelegge en effektiv og praktisk politikk på dette området. Det vil være en positiv folk-til-folk handling som vil bli forstått både her og i Russland.

Folk til folk – samarbeidet har vært selve kjernen i Barentssamarbeidet. På denne bakgrunn er derfor trist å kunne registrere at Norge har en nedgang i antall utstedelse av visum til russiske statsborgere i Murmansk i 2006. Dette er verdt å merke seg all den tid det finske konsulatet har en økning på 25%. Dersom nedgangen skyldes vår måte å tilnærme oss Olga og Wladimir på, er det tragisk for oss som nasjon, som bruker både ressurser og tid for å få til økt samhandel. I følge en nylig publisert undersøkelse er Norge mest restriktiv av fire undersøkte Schengen-land hva gjelder utstedelse av visa. Initiere visumfrihet i barentsregionen.

Jeg tenker ofte på de ansatte ved generalkonsulatet i Murmansk som ikke bør smile til våre russiske kunder, i fare for å utløse uønskede konsekvenser. Men på bakgrunn av den fastlåste situasjonen på Mars og de vanskelige oppgavene de norske fredsmeglerne står foran, er det lett å forstå gravalvoret i desken på det norske generalkonsulatet.

- Har forventingene til Barentssamarbeidet blitt innfridd?

Jeg tror de største forventningene som ble skapt i sin tid verken er innfridd hos regjeringen eller i de tre nordnorske fylkene. Men jeg vil ikke slutte meg til de kritikerne som hevder at ingenting er oppnådd. Både denne og den forrige regjeringen har klart å sette Nordområdene på den norske politiske dagsorden. Det er også en gryende forståelse i departementene og blant media i Oslo om at Norge har en felles grense og ofte felles interesser med Russland. Bevilgningene til Nordområdesatsingen har derfor økt på stort sett alle relevante områder. Det er viktig å ha fokus på klima og arktisk forskning. Gjennom Det Internasjonale Polaråret (IPY) er det satt av betydelige ressurser fra norsk side. Slike samarbeid er også viktige for fredsarbeidet i nord.

Et land i endring

- Dette virker som om alt er såre vel. Men forholdet til våre naboer i øst handler vel ikke bare om klima og miljø?

Nei. Det er et områder som er langt viktigere i forholdene til Russland. Det er et land i stadig endring, og ikke alt vi er vitne til på russisk side er positivt. Det være seg av typen stenging av norsk eksport av fersk laks og nå også sild og makrell til Russland, eller nye absurde regler for opphold i grenseområder. Situasjonen for russiske journalister er også foruroligende. Det var jo også et tema på Ordkalotten Internasjonale Litteraturfestival i Tromsø i høst.

Et annet område er forsvarspolitikken som av og til kan virke urolig på menigmann. Jeg mener at moderniseringen av det russiske forsvaret ikke bør forurolige oss på annen måte enn at Norge må ha en adekvat militær tilstedeværelse i nord. Det russiske forsvarbudsjettet er tross alt på nivå med det franske, og amerikanerne bruker for eksempel et beløp tilsvarende hele det russiske forsvarsbudsjett hver måned på sine militære operasjoner rundt om i verden.

Med dette bakteppet i hodet, er det derfor viktig at Norge utvikler sin lederrolle for økt samarbeid i nord både innenfor rammen av det totale Barentssamarbeidet og bilateralt med russerne. Det er nå etablert samarbeidskonstellasjoner som fungerer på de fleste samfunnsområder. Det vi mangler mest av alt, er et stort og omfattende økonomisk og industrielt samarbeid. Dette kan realiseres innenfor rammen av fiskeri- og olje/gass sektoren. Norge og Russland vil kunne etablere samarbeid både på omlastning av olje og gass, og en norsk deltakelse på russisk sokkel kan være realistisk i nær framtid, slik som f.eks. den nye avtalen om Shtokman mellom Gazprom, StatoilHydro og Total. Her må vi ikke glemme at dette er et nødvendig samarbeid for russerne. De trenger vår teknologi og kompetanse. De mangler både godkjente borerigger, off-shore kunnskap og kapasitet på det industrielle off-shore området. Shtokman avtalen gjør ikke russerne av veldelighet. Men de trenger oss nå og derfor åpner dette for nye samarbeidsprosjekt i fremtiden. Det er umulig å bygge ut sht uten å bruke norsk territorium. Petsjenga og Varanger.

En annen gjensidighet vi må ha fokus på er at når norske bedrifter etablerer seg i Russland, må vi fortsette en slik positiv utvikling ved å legge til rette for russiske bedriftsetableringer i Norge. Dette er viktig for Norge i både en økonomisk og sikkerhetspolitisk kontekst.

Utfordringer

- Du nevnte samarbeid på de fleste samfunnsområder. Kan du utdype det litt mer?

Norge står foran store utfordringer i nord. Dette gjelder på alle områder, politisk, militært, ressursforvaltning, kunnskap/forskning og klimaendringer. Norge må utvikle ny politikk på alle disse områder, samtidig som vi må videreutvikle de samarbeidsplattformene som er bygd opp i nord gjennom Barentssamarbeidet og Arktisk Råd.

Norge har aldri stått overfor vankeligere oppgaver i utøvelsen av vår nordområdepolitikk Strengt tatt hadde Norge knapt noen selvstendig utenrikspolitikk før etter den andre verdenskrig, og da var vår utenrikspolitikk i nord hovedsakelig styrt av den kalde krigs militære logikk og ga Norge trygghet. I dag må Norge utvikle en egen robust og bærekraftig politikk. Dette krever en ny og differensiert tilnærming av vår allianse- og samarbeidsstrategi i nord. NATOs tilstedeværelse i nord er ikke er hva det var, Norge står utenfor EU – en ny sofistikert alliansepolitikk med de nordiske landene er under utvikling. Men på et område må Norge selv ta hovedansvaret - utviklingen av vårt forhold til Russland. Barentssamarbeidet er det første sivile politiske initiativet Norge har tatt med en russisk dimensjon.

- Hvordan vil du forklare at Norge ikke har hatt en klarere satsing på forholdet til Russland?

Jeg tror det er mange årsaker til at deler av Norges sentrale maktelite ikke har nordområdene under huden. For det første er vår tilnærming til nordområdene basert på romantiske nasjonale dåder fra mennesker som Nansen og Amundsen. Fremdeles er det nordmenn som synes det er stor stas å krysse nordområdene til fots i forskjellige settinger. Det andre er den manglende kunnskapen om den russiske dimensjonen i norsk historie, og hvordan Norge fikk en felles grense med Russland.

Jeg har ofte stilt meg selv spørsmålet: Har denne manglende kunnskap og forståelse av den russiske dimensjonen av nordområdepolitikken konsekvenser i dag? Jeg mener spørsmålet bør reises offentlig, da Norge lider av manglende kompetanse på russiske forhold. Utenriksminister Jonas Gahr Støre bruker uttrykket ”framoverlent” for å illustrere Russlands nye selvbevissthet. Jeg mener det også er grunn for Norge å styrke kunnskapen om hva det betyr å ha en nabo som Russland. Hvis Norge har reelle utenrikspolitiske utfordringer ligger de nord, og betydningen av den russiske dimensjonen vil øke. Norge vil ha et grensesnitt i nord med mulige konfliktflater.

Franskmenn før og nå

- Du etterlyser forståelse, men det er jo nettopp på gang og inngått et gigantisk samarbeid mellom et russisk, norsk og fransk oljeselskap?

Det er et historisk ironisk sus over det som nå utspiller seg i våre nærområder. Et fransk selskap Total blir Gazproms hovedsamarbeidspartener på Shtokman – og jeg kan på nytt stille et spørsmål: Er dette også et resultat av fransk geopolitisk tenkning fra Napoleons tid?

Norges grensedragning med Russland har egentlige svært lite å gjøre med norsk utenrikspolitisk forståelse, men er i svært stor grad et resultat av en fransk geopolitisk tenkning utøvd av en sørfransk sakførersønn ved navn Jean Baptiste Bernadotte. Før Jean Baptiste Bernadotte ble valgt til tronfølger av Sverige i 1809 var han kadett, general og endog marskalk i Napoleons arme. Denne energiske mannen tok navnet Carl Johan 14 Bernadotte, og er en viktig person i vår nordområdehistorie, ja viktigere enn noen norsk politiker på den tiden.

Carl Johan 14 Bernadottes svenske stormaktsambisjoner, kunnskap og erfaring med fransk realpolitikk, gjorde at han uten blygsel gikk bak ryggen på Napoleon, som en klassisk forræder. Mens Napoleons grand armé var på vei til Moskva, inngikk Carl Johan 14 avtaler med tsar Aleksander I. i Russland. Sverige startet forhandlingene i april 1812, og avtalen ble undertegnet i Åbo i slutten av august 1812. Sverige skulle støtte Russland i kampen mot Frankrike, for nettopp å bekjempe videre fransk ekspansjon. Avtalen innebar at Sverige skulle få Norge som ”belønning”. Dette ble senere statsfestet i Kiel i 1814, hvor Danmark måtte avstå Norge til Sverige.

Men det som er interessant for norsk nordområdepolitikk er at i 1826 klarte Carl Johan å få til en grensedragning mellom Norge/Sverige og Russland. Denne grensen som er Norges yngste og Russlands eldste har sin historiske bakgrunn i Napoleonskrigene og nasjonalstatsdannelsen i Europa. De norske politikerne i Kristiania var ikke en del av dette. Verken barnetoget langs Karl Johan 17 mai eller de som står på balkongen og ser ned på statuen av Carl Johan 14 er kjent med hans betydning for norsk nordområdepolitikk. Dette er ikke spesielt merkverdig, da grensedragning med Russland knapt nevnes i Norges offisielle historie. I Cappelens Norges Historie på femten bind nevnes ikke grensedragningen med Russland. Francis Sejersted som har skrevet bind 10 (1814 – 1850) finner ikke denne historiske tildragelsen vert å nevne.

Kunnskap skal være navet i norsk nordområdepolitikk sier en samtidig norsk minister. Kanskje Carl Johan 14 Bernadottes betydning for EUs Nordlige Dimensjon er langt viktigere enn hurraropene i Kristiania, (unnskyld Oslo)

Aktivitet

- Denne historien viser at kunnskap og aktive handlinger kan gi resultater. Hvordan skal vi forholde oss til russerne i dag?

Det eneste russerne forstår er aktivitet, for å si det litt brutalt. Gjør du noe, så lytter de, så får du respekt. Jeg ser også sånn på det. Du får ikke rettigheter tildelt. Du må ta rettighetene. På 70-tallet var det Norge med Jens Evensen i spissen som tok rettighetene i havet. Den gang var det radikale kravet 50-mils grensen som vi kjempet for. Men Evensen fikk 200 mil nedfelt i havretten. Så lærdommen er å være aktiv i forhold til russerne. Jeg er glad for at den nye Stortingsproposisjonen om Budsjettet for UD inneholder følgende formulering:

”Barentssekretariatets prosjektmidler vil også i 2008 i første rekke gå til å styrke folk-til-folk-samarbeidet og det sivile samfunn i Nordvest-Russland. Sekretariatet vil prioritere kultursamarbeid mellom profesjonelle aktører, som både indirekte og direkte vil kunne bidra til en økning i antallet kulturarbeidsplasser i nord. Tiltak til forbedring av rammebetingelsene for næringssamarbeid over grensen og støtte til nettverksbygging mellom norsk petroleumsvirksomhet og russisk oljeindustri vil ha prioritert. Et internasjonalt sekretariat for Barentssamarbeidet i Kirkenes vil etter planen bli opprettet i 2008.”

Dette vil gi oss en styrket mulighet til å være aktive mot russerne, og styrke folk-til-folk samarbeidet. Vi skal promotere samarbeidet på mange plan. Den aktiviteten vil russerne, både innenfor olje, gass, fiskeri og ikke minst kulturområdet merke. Jeg tror på aktivitetslinja.