Nr 3 / 2007

Klimaet endrer seg ikke jevnt og trutt, eller ”lineært”, som forskerne sier. De som studerer klimahistorien kan fortelle at klimaskifter ofte skjer brått. Et eksempel var den såkalte ”Yngre Dryas” (oppkalt etter en arktisk rose) for vel 12 000 år siden, da klimaet på våre breddegrader i løpet av få år ramlet tilbake til istidstemperaturer, et fall på flere grader, alt etter hvor langt nord du var (fra 2-3 grader ned i tropene til 30 grader ned på Øst-Grønland!).Dette varte i ca. 1300 år før temperaturene steg til det normale igjen, enda raskere enn de hadde falt.

Slike episoder har det vært mange av opp gjennom historien. Det virker som om klimaet kan være stabilt i lengre perioder, i en gitt tilstand, for så å svitsje raskt over til en annen, med flere grader høyere eller lavere temperatur. Dette er en ikke uvanlig oppførsel når vi snakker om store, komplekse systemer, som jordas klimasystemer er.

Det som ”trigger” et slikt raskt skifte, er en eller flere selvforsterkende prosesser som settes i gang. Slike ”snøballeffekter” (snøballen ruller fortere og fortere, og samler opp mer og mer snø etter som den blir større) er det mange av i Arktis, flere her enn andre steder på kloden. Noen er allerede utløst, mens andre ”klimabomber” ligger og venter.

Mindre albedo

En selvforsterkende prosess som allerede er i gang, er reduksjonen i is- og snødekke, både på havet og på landjorda. Hvit snø og is reflekterer solstråler, og bidrar til å holde temperaturen nede. I Arktis har denne albedoeffekten vært en svært viktig klimafaktor: Mens albedoeffekten for jorda totalt regnes til 30 prosent (dvs at 30 av solenergien reflekteres), kan dette tallet nå over 90 prosent i Arktis. Men dette krever at det er is eller snø på overflaten. Når havisen blir borte, reduseres albedoeffekten i havoverflaten fra over 90 prosent til under 20.

Dette betyr at når havisen smelter og havet blir åpent og mørkt, tar det til seg mye mer varme, noe som fører til at oppvarmingen og dermed issmeltingen akselererer ytterligere. Snøballen ruller. Det samme skjer på landjorda: Når snøen smelter, eller blir liggende kortere tid, tar jorda til seg mer varme, og forsterker oppvarmingen ytterligere. Snøballen ruller raskere. Mange klimaforskere, som NASAs James Hansen og CICEROs Pål Prestrud, mener vi allerede kan være ved et ”tipping point”, dvs et punkt der den selvforsterkende prosessen øker på av egen kraft, og ikke lenger vil la seg stanse.

En minket albedoeffekt kan få mye mer å si for oppvarmingen enn klimagassene. Forskere ved Scripps Institution i San Diego har regnet ut at et fall på bare en tidel i albedo vil ha like mye effekt som en femdobling av CO2-utslippene. Derfor er ikke skogplanting noen løsning i Arktis, tvert imot: Richard Betts ved Hadley-senteret for klimaforskning i UK har regnet ut at skogen i Arktis befordrer oppvarming (pga minket albedo) dobbelt så mye som den motvirker den (pga CO2-opptak).

Tundraen smelter – og slipper ut klimagasser

En annen prosess, som noen forskere mener allerede er i gang, er utslipp av klimagasser fra tundraen. Tundraen er som kjent et enormt område med permafrost, som nå er begynt å tine opp. Og dermed utløses noen av jordas største lagre av klimagasser.

Et spesielt farlig område er de frosne torvmyrene i Vest-Sibir, som dekker et areal like stort som Frankrike og Tyskland til sammen. Her ligger kanskje en fjerdedel av alt karbonet som er samlet opp på landjorda siden siste istid. Den russiske klimaforskeren Sergei Kirpotin har varslet at disse torvmyrene er i ferd med å tine, og har startet å slippe ut klimagasser. I 2005 sa han til New Scientist at hele det vestlige subarktiske Sibir hadde begynt å smelte, og at dette hadde skjedd i løpet av de siste tre-fire årene. Og Larry Smith fra UCLA har regnet ut at torvmyrene i Sibir, Kanada, Alaska og Skandinavia til sammen huser så mye som en tredel av alt det karbonet som ligger lagret i jordoverflaten.

Det store marerittet er om disse utslippene skjer i form av metan, som er en tyve ganger mer potent klimagass enn karbondioksid. Faktorer som temperatur og fuktighet avgjør om karbonet slippes ut som metan eller karbondioksid. Om myrene forblir våte, som det kan se ut som i dag, vil karbonet komme ut som metan, og dette kan øke temperaturen med over ti grader (man hadde en liknende episode fant sted for rundt 55 millioner år siden), mot en økning på tre grader om alt slippes ut som karbondioksid.

Bomber på havbunnen

Men det er ikke bare tundraen som gjemmer store lagre av den farlige klimagassen metan. Det som forårsaket verdenshistoriens største ”fjert” for 55 millioner år siden, som sendte temperaturene opp ti grader og utryddet to tredeler av artene i havet, var sannsynligvis utslipp av metan fra havbunnen – fra ”frossen metangass”. Denne finnes i form av såkalte ”gasshydrater”, et slags ”isgitter” som dannes av vann og metangass når trykket er høyt og temperaturen lav. De finnes i store lag like under havoverflaten, og kan tine opp dersom temperaturen stiger over en viss terskel eller trykket minker.

Hydratene kan også forstyrres ved geologiske hendelser som undersjøiske jordskjelv eller jordras. Det var kanskje noe slikt som skjedde for 8000 år siden, da det gikk et stort ras på Storegga på kanten av den norske kontinentalsokkelen. Dette utløste store tsunamier som rammet både norskekysten og Skottland med full tyngde. Juergen Mienert fra Universitetet i Tromsø har funnet merker som kan tyde på et større hydratkollaps, noe som støttes opp av borekjerner fra Grønlandsisen: Metanmengden i atmosfæren steg markert akkurat da. Mengden som slapp ut, var antakelig nok til å heve temperaturen med flere grader.

Det har muligens vært en forutgående oppvarming av havet som utløste hydratkollapsen på Storegga, og dermed det store raset. Noe liknende kan godt skje igjen, ifølge Mienert, som har identifisert store metanlagre både på nordsiden av Storegga og flere steder i Arktis. Havtemperaturen øker raskere enn kanskje noen gang, og det er ikke godt å vite når terskelen for å utløse hydratene passeres. Skjer dette, kan vi ikke bare forvente ødeleggende tsunamier, men en brutal oppvarming som vil ta knekken på mye av livet i havet – og kanskje på landjorda også.

Bresmeltingen akselererer

Nesten før den siste IPCC-rapporten hadde kommet ut av trykkeriet, kom det rapporter som overgikk selv de mest pessimistiske prognosene fra klimapanelet. En av disse gjaldt nedsmeltingen av havisen i Arktis, som gikk langt raskere enn forventet. Andre rapporter tydet på at nedsmeltingen av breene på Grønland var begynt å akselerere, og at Grønlandsisen dermed kan forsvinne ut i havet langt raskere enn antatt.

Det vi snakker om nå, er breer opp til tre kilometer tykke, og som hvis de smelter, vil heve havnivået med syv-åtte meter. Tidligere har man regnet med at selv med økt oppvarming, vil denne nedsmeltingen ta hundrevis, for ikke å si tusenvis, av år. Men sommeren 2005 oppdaget forskerne noe foruroligende: Smeltevann hadde dannet store innsjøer på isen, og fra disse var det begynt å renne elver nedover i isen, som boret seg vei helt ned til bunnen. På veien lager de sprekker og bryter opp isen, og nede på bunnen virker de som smøring, slik at isen mange steder er på gli ned mot sjøen. Verdens kanskje mest kjente klimaforsker, NASAs James Hansen, frykter at en selvforsterkende prosess er satt i gang, og at denne bare vil skyte mer og mer fart. Dersom dette stemmer, kan nedsmeltingen allerede om få år være så stor at vi vil se det på havnivået.

Et surere hav

Havet har inntil nå hatt en balanserende effekt i CO2-regnskap: Det har tatt til seg mye av det karbonet som livet på landjorda produserer. Men nå er CO2-nivået høyere enn det har vært på mange millioner år, og det kan hende det nærmer seg et metningspunkt. Fra da av vil havet kanskje bli en kilde til CO2 i stedet for en avfallsstasjon, og drivhuseffekten vil øke på.

Det er ikke småtterier vi snakker om. Jorda er ”den blå planeten”, og mesteparten av overflaten er hav, og dette inneholder femti ganger mer karbondioksid enn det fins i atmosfæren. Over tid kan havet ta til seg det meste av det vi slipper ut. Men etter hvert som havet blir mettet, kan dette ta lenger tid, og kanskje til og med snu seg.

Hvor mye CO2 havet kan ta opp, er avhengig av organismene der. Selve basisen for livet i havet, planktonet, liker seg best i kaldt hav. I tropene er derfor store havområder for ørken å regne. Det sier seg derfor selv at om havtemperaturen stiger, vil også havets ørkenområder vokse, og produksjonen – og dermed opptaket av CO2 – vil minke. Hvor mye det er snakk om, er et hett forskningsområde akkurat nå.

Men den økende mengden av CO2 truer også livet i havet på et mer direkte vis: Havet er rett og slett i ferd med å bli for surt for mange typer organismer. I følge forskere som Richard Bellerby ved Bjerknessenteret i Bergen, vil vi allerede fra midten av århundret kunne oppleve at livet i havet vil endre seg. De organismene som har kalkskall vil ikke overleve og reprodusere like godt som tidligere, og etter hvert vil skallet rett og slett gå i oppløsning. Dette gjelder ikke bare koraller, inkludert de norske dypvannskorallene, men også en meget viktig organisme, havsommerfuglen (pteropode). Dette er en viktig mat for mange større marine dyr, inkludert mange av de mest ettertraktede matfiskene i Barentshavet.

I tillegg til at dette kan skape store forstyrrelser i de marine økosystemene, og kanskje ødelegge noen av verdens største fiskerier, kan altså forsuringen av havet minke havets evne til å absorbere CO2, og føre til at drivhuseffekten forsterkes.

Farlig farvann

Alle disse nevnte ”klimabombene” er altså til stede i Arktis, og om vi ikke trår varlig, kan vi utløse mekanismer som vil få IPCCs klimaprognoser til å fortone seg som Barnetimen for de minste. Noen av bombene er kanskje utløst allerede, men andre – og forhåpentlig de verste – kan vi fremdeles ha mulighet til å stanse.

Problemet er at vi ikke vet hvor tersklene ligger, og hvor mye tid vi har på oss. Det kan være for sent allerede, men vi vet ikke nok til å kunne gi opp ennå. Vi vet imidlertid nok til å si at vi for tiden spiller russisk rulett med våre barns og barnebarns skjebne.