Nr 3 / 2007

Arktis har i dag et maktpolitisk fokus som det ikke har hatt siden de fire inuittene Ootah, Seeglo, Egigingwah og Ooqueah hjalp den amerikanske marineingeniøren Robert Edvin Peary og hans kompanjong Matthew Henson å ta seg til polpunktet den 6. april 1909. Den gang var det en nasjonalistisk kamp om ”å være først” og å plante flagg. I dag plantes også flagg for å markere revir, men ”æren” er nå byttet ut med markedskrefter, naturressurser og penger som viktigste drivkrefter.

Den gang var det tvil om de hadde nådd frem eller ikke, i dag handler den offentlige krangelen om betydningen av å plante flagg. Den politiske stridens hete tiltar i takt med klimaet. Alle stater med grenser til nordområdene er aktive i å posisjonere seg og så vel mediale utspill som skitne triks i forhandlinger er ingredienser i den prosess om deling av ressursene som nå pågår.

I og med den globale oppvarmingen, er isen i ferd med å forsvinne. Da blir mineral ressursene lettere tilgjengelige, mulighetene for skipstransporter i både Nordvest- og Nordøstpassasjen øker, fiskeressursene vokser og området får global militærstrategisk betydning. Det Internasjonale Polaråret 2007-08 har bidratt til ytterligere fokus på Arktis. Dette fører til et langt hetere klima i eksisterende og framtidige politiske konflikter. Uenighetene er mange og aktørene uvanlig fantasifulle til politikere og diplomater å være. Militære muskler, tilstedeværelse og flaggplanting kombineres med tøffe forhandlingskrav og spektakulære utspill i media.

Polbassengets bunn er på over fem millioner kvadratkilometer og store deler av det er omstridt. De uavklarte områdene skal i dag i prinsippet styres av flere komplekse internasjonale avtaler, men det er nærmest anarki som råder. Uenigheten er stor om tolkninger og for hvilke aktører jurisdiksjonene gjelder. Den gang disse traktatene ble formulert var det ingen som så for seg mulighetene for enkel tilgang med båt, borerigger og andre installasjoner i og under Polarhavet.

De viktigste statene i kampen om nordområdene i dag er Russland, Norge, Danmark, Kanada, Island og USA. Island har ikke krav i selve polbassenget, men er med i spillet om ressursene. Tidligere ”stormakter” i polarområdene som Nederland, Sverige, Østerrike-Ungarn og Frankrike har delvis trukket seg tilbake, men kan forventes å bli mer aktive igjen når de internasjonale forhandlingene om å dele ressursene tar fart. Land fra andre deler av verden benytter sin rett til Svalbard som en brekkstang inn i området. Med færøyingenes kamp for selvstendighet og kanskje ett fritt Kalaallit Nunaat1 om noen år, vil grensene kunne bli drastisk endret. Og skulle inuittene få selvstendighet fra Danmark så vil kanskje befolkningen i Sapmi også heve sin stemme i disse spørsmål med tid og stunder? Og de andre urbefolkningene som i dag lever i polarområdene vil sikkert ikke stå som passive observatører om det begynner å røre på seg i disse spørsmålene. ILO konvensjon 169 står på urbefolkningenes side i slike konflikter. Men den politiske historien viser at stater er mer opptatt av profitt og kontroll enn respekt for minoritetskulturer. Det er en skremmende brutal praksis som har vært benyttet for å tilskanse seg territorium, ressurser og ”rettigheter”. Respekt for andres religion, kultur, språk, tradisjoner eller rettigheter har ikke vært et kjennetegn ved noen stats imperialistiske historie overfor sine urbefolkninger. Den råe makta har rådet og det har vært ført en aktiv politikk for å glemme, villede og forfalske historien.

Historien om Nordområdene

Det er urbefolkninger som til relativt nylig bodde, reiste, fisket, fanget vilt og ”oppdaget” alt som er å finne i nordområdene. De kart som i dag navngir landområder, hav, streder, øyer og arkipelager er fullstendig dominert av nasjonalistiske staters tro at de har ”oppdaget” det de kartla. Da Juilus von Payer og Karl Weyprecht ledet den Østerriksk-Ungarske ekspedisjonen som søkte etter polpunktet 1872-74, kom til langt over hundre islagte øyer øst for Svalbard og kalte øyriket for Frans Josef Land, så var det like tidstypisk som imperialistisk. Både før og etter har europeiske og nordamerikanske stater agert på samme måte. Det faktum at de i hovedsak havnet der de gjorde grunnet feilnavigeringer og havstrømmenes forflytning av isen, hindret dem ikke å skryte enormt av sine bragder og ”erobringer”. Og det tilhører fortsatt unntakene at navnene på dem fra urbefolkningene som hjalp ”amatørene” å overleve i isen blir omtalt i skolebøker og medier.

Da skipene Gjøa og Fram rundt århundreskiftet seilte og drev rundt i Polhavet skaptes det en heltestatus som kan sammenlignes med dagens toppidrettsstjerner og popidoler. Ekspedisjonslederne ble hyllet nesten som overmennesker. Fridtjof Nansen mente nordmenn hadde særlige forutsetninger for å utforske polområdene. Denne konklusjonen var åpenbart et resultat av den tidens rasebiologi og en sterk nasjonalisme. Norsk polarforskning ble en brikke i unionskampen og det var motivert av økonomiske interesser fra første stund. Det store seksbindsverket som kom etter den første Framekspedisjonen, som gav et nytt bilde av geologi, dyre- og planteliv, oseanografi og paleontologi, kom med en anbefaling fra Stortingets president. Fangst av sel, hval og isbjørn gav verdifulle råvarer, og da letingen etter kull på Svalbard ble intensivert var Norge aktiv i den klondyke-perioden som blant annet medførte opprettelsen av Store Norske Spitsbergen Kulkompani i 1916.

Respekten var så liten for de folk som i årtusener hadde bodd i områdene at russerne ikke hadde noen problemer med å for eksempel teste atombombene sine på Novaja Zemlya. Da det amerikanske B-52 bombeflyet styrtet 1968 litt sør for flybasen på Thule, og radioaktiv og annen forurensning ødela livet for lokalbefolkningen, var offiserene mer opptatt av å tyste ned saken enn å bidra med medisinsk hjelp eller tilby noen form for kompensasjon.

Når polpunktet var besøkt, de fleste øyer, streder og havområder gitt navn og både Nordvest og Nordøstpassasjen var ”funnet”, kom en strøm av forskere med delvis politiske og militære oppdrag. De benyttet fly, ballonger, luftskip, motoriserte kjøretøy, isbrytere og ubåter til å utforske området. Og fortsatt er det en strid strøm av folk som gjerne vil sole seg i glansen av polarområdet. Noen gjør det for å kunne håndtere sine 40-års kriser, andre vil tjene penger på reportasjer, mens atter andre besøker området for å vise at man er bekymret for den globale oppvarmingen. Tromsø by kom med det spektakulære forslaget å tenne den Olympiske ilden på polpunktet i sin patetiske kamp for å få oppmerksomhet om millionsløseriet. Ett av de siste spetaklene var av den nederlandske performance-kunstneren som i april 2007 stod på polpunktet i 24 timer og snudde seg hele tiden sakte rundt motsols. Hans ”kunstverk” var å ikke følge jordens rotasjon. I juli samme år svømte briten Lewis Gordon Pugh en km i en råk ved Nordpolen.

Fra 1600 tallet hadde kyststater hevdet en 3 nautisk mils territorialgrense. Utenfor den var det ”fritt hav”. I 1945 erklærte president Truman at USA forbeholdt seg retten til å utnytte alle ressurser på USAs kontinentalsokkel. Mange stater fulgte med lignende krav. I 1956 holdt FN sin første havrettskonferanse: UNCLOS 1. Etter en mislykket oppfølger i 1960 tok det virkelige arbeidet fart i og med den tredje traktaten som varte fra 1972-83. Her benyttet man konsensus prinsippet for å hindre at noen land skulle bryte ut av forhandlingene. I disse prosessene har Norge oftest ikledd seg en alt for stor dress. Norges ekstremt lange kystlinje ble flittig benyttet som argument for ”rettigheter”. Jens Evensen var handels- og sjøfartsminister 1972-73 og fortsatte som representant for Norge i forhandlingene. Prinsippet man ble enige om er en eksklusiv rett til en økonomisk sone på 200 nautiske mil. Utenfor denne skulle nye konvensjoner regulere benyttelsen og hindre forurensning og rovdrift på resurser i havet og på havbunnen. Det ble også slått fast at alle har en rett til fri forskning i internasjonale havområder.

Foruten å definere grenser til havs fastslår konvensjonen en plikt til å sikre marine miljø mot forurensning og ødeleggelse, og en rett til fri forskning i åpent hav. Dessuten introduserer den et nytt regime for kontroll med utnyttelsen av naturressurser på havbunnen i internasjonale farvann, og der International Seabed Authority ble etablert som kontrollorgan i 1994. Den styres etter flere konvensjoner som stadig oppdateres i takt med ny kunnskap om hav som finnes i og under havet. Blant annet har de gitt 15-årige rettigheter til åtte bedrifter for å lete etter metallnoduler på havbunnen. Magnesium, kobolt, mangan, kobber og flere andre metaller finnes antakelig i store mengder også i Nordpolbassenget.

I tillegg til å ikke gi urbefolkninger rettigheter er det kanskje en enda større urett som begås når oljen pumpes opp og havet tømmes for mineraler, fisk og andre ressurser. Det er denne generasjonens utrolige grådighet og ansvarsløshet ovenfor de generasjoner som ennå ikke er født. Mye av det som nå tas opp er endelige ressurser som det har tatt millioner av år på å skape. Under den forvrengte betegnelsen oljeproduksjon pumpes det nå opp alt som det er lønnsomt å forbruke. Ikke bare nekter vi dermed kommende generasjoner å få tilgang til disse råvarene, men vi forurenser og søler ned i sådan grad at artsmangfoldet reduseres i et akselererende tempo. Med hvilken rett politikere gir dagens markedskrefter lov til slike ”one-time shows” er et spørsmål som verken Stortinget eller andre parlament funderer på når de bygger ut Snøhvit-feltet eller jubler over at Putin gir StatoilHydro rett til å være med på ranet av Shtokman-feltet.

Norge har helt siden de såkalte ”polarheltene” led nederlag i kampen om å komme først til Nordpolen arbeidet aktivt for å glemme at de tapte, og for å fremme sin forhandlingsposisjon ved fremtidige strider om området. Den neste kampen er i full gang. Kristin Halvorsen uttalte på et møte i NUPI2 i 2005 at «suverenitetshevdelse i nordområdene (...) vil være utenriksjobb nummer én for en rød-grønn regjering». Og dette handler om både geopolitikk og geologi.

Som et relativt ubetydelig folk boende på den nordøstatlantiske kyststripen har de forsøkt å hevde suverenitet over nesten halve Europas havområder. Etter at de nesten hadde lyktes i å utrydde de fleste store hvalarter, kastet de seg over petroleumsforekomstene under havbunnen. Internasjonalt har de med Jens Evensen i spissen forsøkt å ta til seg ressurser som på ingen måte står i forhold til folketall eller andre demokratiske prinsipper. Den internasjonale havrettskonvensjonen bygger blant annet på prinsippet om at rettigheten kan gjelde utover de 200 nautiske mil dersom sokkelen strekker seg lengre. Og krav må fremmes senest ti år etter at staten har ratifisert avtalen. Norge leverte sine krav i fjor og krever rett til et område større enn halve fastlands Norge. Internt har staten gjort sitt beste for å overbevise de oppvoksende generasjoner at nesten alt i nord tilhører ”oss”.

En av de mest iherdige propagandakampanjer i verdenshistorien har vært å fostre folket til å tro at Svalbard tilhører Norge. I radio og aviser og senere på fjernsyn har man flere ganger hver dag vist fram kart som forsøker å innbille folk at øygruppen er norsk. I alle værmeldinger siden 1925 rapporteres Svalbard som norsk territorium. Og de har lykkes bra med sitt prosjekt; de aller fleste med norsk pass tror i dag på denne bløffen. Men sannheten er at vi har fått jobben som en slags vaktmester med begrensede rettigheter. Noen særegen eiendomsrett følger ikke med forvaltningsoppgavene. Lokalisert midt mellom fastlandet og polpunktet ville Svalbard være et sterkt forhandlingskort for Norge når ressursene skal fordeles. Problemet er bare at dette er en bløff og at de fleste andre stater, med USA og Russland i spissen, bestrider det standpunkt Utenriksdepartementet og Meteorologisk Institutt står for.

Svalbard har siden slutten av den kalde krigen fått stor aktualitet for plassering av satellitstasjoner. Mye av denne virksomheten strekker Svalbardtraktatens forbud mot militær aktivitet på øygruppen langt ut over det rimelige. Og både Kina, Russland og andre er i ferd med å utnytte den nye praktiseringen av traktaten. Norsk UD nekter å dele Svalbard-sokkelen med andre land. Russland er blant dem som protesterer. De hevder at Svalbard traktaten også gjelder for øygruppas kontinentalsokkel. Norge deler ikke det synet, men har ikke presentert noen overbevisende argumenter for sin sak.

I et forsøk på å få Island på sin side har Norge tilbudt seg å stå for forsvaret av sagaøya. Fra og med i år skal norske kamp- og overvåkningsfly regelmessig patruljere havområdene og benytte Keflavik som operasjonsbase. Dette vil direkte øke den norske tilstedeværelsen og være ytterligere et argument om rettigheter.

Et annet tiltak Norge tok initiativ til for å posisjonere seg var Kirkeneserklæringen 1993 som resulterte i Barentssamarbeidet. Der inngår de tre nordligste norske fylkene, Västerbotten og Norrbotten län i Sverige, Lappland, Oulu og Kainuu län i Finland, samt fem administrative enheter i Russland: Murmansk, Arkhangelsk, Karelia, Komi og Nenets. Dette tynt befolkede området er mer enn fem ganger Norges areal og har enorme naturressurser. Norges håp er å være en samlende faktor i dette arbeidet. Det ble åpnet med brask og bram, men har i dag en relativt beskjeden rolle.

Danmark er større enn man kan tro

Det faktum at 96% av Danmarks territorium har midnattssol gjør København til et maktsentrum i kampen om ressursene i nord. I takt med at Grønland faktisk lever opp til sitt navn så forventes de marine ressursene å øke i verdi. Forskerne tror at varmere klima kommer til å redusere rekefisket og at det erstattes av en stor torskestamme. Det betyr store inntekter. Hva som finnes av gass, olje og andre mineraler er det bare spekulasjoner om. Mye tyder på at den store fjellryggen, Lomonosov, som strekker seg fra Sibir og inn i Polbassenget slutter et sted på grensen mellom Danmarks og Kanadas territorialvann. Det er derfor Danmark annonserte en ny polarekspedisjon så snart de forstod hva russerne holdt på med sommeren 2007. De vil helt sikkert ”motbevise” de russiske geologiske undersøkelsene. Om Lomonosovryggen er forbundet med Grønlands kontinentalsokkel så blir det et politisk, ikke geologisk, stridsspørsmål mellom Moskva, København og Ottawa.

Danmark har i lang tid hatt en strid med Kanada om øya Hans. Øya har blitt oppkalt etter den inuittiske oversetter og utforsker Suersaq (1834-1889), som av de amerikanske og britiske ekspedisjoner han deltok i, fikk navnet Hans Hendrik. Øya, som av inuittene kalles Tartupaluk er 1,3 kvadratkilometer stor og ligger midt i Kennedy kanalen i Nares-stredet. Stredet skiller den kanadiske øya Ellesmere fra Nord-Grønland. Med muligheter for regulær trafikk i Nordvestpassasjen kan denne konflikten løfte seg fra en kuriositet til strategisk viktighet. Selv om inuittene hadde passert området i årevis ble Hans først ”oppdaget” da man lette etter den britiske forskeren John Franklin som hadde gått seg vill i et forsøk på å finne Nordvestpassasjen.

På 1970-tallet begynte Danmark og Kanada med formelle grenseavklaringer i området og det sluttet med uavklart tvist om øya. Interessen økte betraktelig på 1980 tallet da det kanadiske Dome Petroleum begynte å undersøke området. Det ble en liten mediestorm omkring Dome Petroleum og den danske Grønlandsminister Tom Høyem dro sporenstreks med helikopter til Hans. Han plantet Daneborg på toppen av holmen og skrev en liten hilsen: "Velkommen til den danske ø". Det ryktes også at han la igjen en flaske konjakk. Reaksjonen lot ikke vente på seg. Kanadisk marine rykket ut med en liten ekspedisjon og byttet ut flagget med sitt eget lønneblad. Og slik har det fortsatt. Sist gang flagget ble byttet ut var av den kanadiske forsvarsminister Bill Graham den 20. juli 2005. Fem dager senere uttalte den danske utenriksminister Peter Taksø-Jensen følgende til Reuter:

We consider Hans Island to be part of Danish territory and will therefore hand over a complaint about the Canadian minister's unannounced visit.

Barnslig lek vil mange si, men det er en seriøs side ved det hele. Om de ikke kommer til enighet, så vil saken ende i Den Internasjonale Domstolen i Haag. At både kanadiske og danske politikere latterliggjorde den russiske flaggplantingen på havbunnen under polpunktet bør betraktes i lyset av deres egen oppførsel på Hans. ”Dette er ikke 1400-tallet. Du kan ikke dra rundt omkring i verden, plante flagg, og si ”Dette er vårt territorium”” sa Kanadas utenriksminister Peter MacKay.

Russland – en gigant på marsj

Det første internasjonale Polarår i 1882-1883 ble ledet av Russland. De var også med å arrangere det andre i 1932-33. For det Polarår vi nå er midt inne, det fjerde i rekken, har Putin bevilget 250 millioner rubler. Det har alltid vært en blandning av forskning og politikk i disse arrangementene. Det deltar seksti land og årets hendelse preges av to store spørsmålsstillinger. Den ene handler om klima, den andre om ressurser. Disse har delvis motstridende interesser. Å finne mer tilgjengelig olje og gass er ikke det som bekymrede klimaforskere setter høyest på sin ønskeliste.

For Russlands del er det ingen tvil om at nye forekomster av naturressurser prioriteres. Og det var flere som ble overrasket da forskningsskipet Akademik Fedorov hadde med seg en bemannet ubåt som plantet det russiske flagget på bunnen under polpunktet. Den lille ubåten Mir-1 hadde et internasjonalt mannskap om bord og det var en stor bragd å ta seg ned til 4300 meters dybde for å plante flagget. Det var litt pinlig at noen av bildene fra ”den historiske hendelsen” viste seg å være fra Hollywoodfilmen Titanic, men ingen tviler på at de faktisk greidde å ta seg ned.

Energigiganten Russland tenker åpenbart ikke å spille andrefiolin når ressursene skal fordeles. Under ledelse av Putins gode venn Artur Chilingarov ville man kartlegge hvor langt Lomonosov-ryggen strekte seg og med det kreve tilsvarende territorium. Ifølge US Geological Survey kan området inneholde mer olje og gass enn de reserver Saudi Arabia har i sin ørken. Shtokman-feltet kan bli lite sammenlignet med hva som kan finnes under polisen. Når de kjente forekomstene begynner å ta slutt omkring 2030 så skal plattformene flyttes nordover.

I realpolitikkens verden handler det alltid om militære kapasiteter. Symbolsk eller aktiv bruk er kanskje av sekundær interesse når Russland tar opp igjen øvingsmønstre fra den kalde krigen med fly, båter og u-båter i nordområdene. Den pinlige hendelsen med u-båten Kursk som sank skal i glemmeboken når store nye satsinger på alle våpengrener kombineres med utvikling av nye atomvåpen. Et forsvarsbudsjett som øker med 17% i året er et tegn på at de finansielle musklene som oljeprisen gir Russland skal brukes på å skape en ny stormakt, også militært. Det lille nabolandet Norge blir som en mygg på gigantens rygg.

”Nærvær” og tilstedeværelse er helt sentralt i alle forhandlinger om territorielle krav. Og forskningsfartøy, fiskebåter, fangstskuter eller marineskip spiller i denne sammenheng samme rolle. Russlands allerede kjente petroleumsforekomster er enorme og det å kunne skipe dem ut nordøstpassasjen øker eksportmulighetene til Asia. Taigaens store skoger kommer også til å kunne åpnes for langt større kommersiell utnyttelse den dagen båtene får en nærmest isfri skipslei til Stillehavet.

Øya Hans er et symbol på den vekt Kanada legger på å få tilgang til framtidige ressurser. De planlegger en ny marinebase ved den gamle nedlagte bly- og sinkgruva i Nanisivik. I første omgang er 380 millioner kroner bevilget til ombygging. Ved en av de nordligste bosetningene i Kanada, Nunavut, skal det bygges en stor base for hæren. Disse anleggene gjør det mulig for regjeringen i Ottawa å kontrollere all kommende skipsfart i Nordvestpassasjen. Den tidligere øverstkommanderende for Kanadas nordlige flanke, Pierre Leblanc, sier til CBS News at ”denne militære oppbyggingen vil også sende et veldig klart signal til resten av verden at vi er alvorlige i våre krav på suverenitet i området”. Det foreligger også planer om en militær dypvannshavn i Iqaluit til en kostnad av 330 millioner kroner. Den 11 juli 2007 var det mange som ble overrasket da verdenssamfunnet fikk høre en advarsel fra statsminister Stephen Harper. Det ellers så fredelige Kanadas regjeringssjef stod foran 120 marinegaster i sin fineste uniform da ha sa: ”Kanada har et valg når det kommer til det å forsvare vår suverenitet i de arktiske områder. Enten så tar vi den eller så mister vi den. Og verden bør ikke tvile, denne regjeringen kommer til å forsvare den”. For å vise at de mener alvor har regjeringen bestilt åtte hypermoderne fartøy som skal patruljere i isområdene til en kostnad av 40 milliarder kroner. Den nåværende regjeringens motto ”Kanada først” gjelder også i nord!

De skip som har kunnet ta seg gjennom Nordvestpassasjen sommertid de siste årene, kommer til å få følge av hundrevis av skip året rundt om få år.

Både budskapet og den krigerske setting denne aktiviteten er basert på er tydelige tegn på at kampen om ressursene i nord kommer til å gå varmt for seg. Utover olje og gass så forventes det å være store forekomster av diamanter, sølv, kobber, sink og antagelig uran. Med mindre is og kanonene klare skal Kanada sikre seg sin del av dette.

Men det er også kanadiere som står bak den satiriske kampanjen ”Hans Island Liberation Front”. Humor har alltid vært en viktig vitamininjeksjon i politiske konflikter. Sjekk denne: http://www.hansislandliberationfront.com/

Imperiet lar seg ikke pelle på nesa

Amerikanerne har i dag militære tropper i 130 stater og baser i nærmere 40 av disse. Mye av dette handler om geopolitisk kontroll av territorier og ressurser. Mens fokus har vært på Irak, Afghanistan og Sentral-Asia, der oljeforekomstene har vært kjente, så har man samtidig flyttet fram brikkene i sjakkspillet om nordområdene.

Offisielt sies det fortsatt i Washington at havområdene som frigjøres når isen smelter er å anse som internasjonale områder der ingen stat har jurisdiksjon, men det foregår mye i kullissene.

Det amerikanske kystvaktskipet USCGC Healy er ett av flere som har vært på oppdrag for å kartlegge kontinentalsokler, mineralforekomster og grenselinjer i polområdet. USA deltar aktivt i øvelser sammen med Island, Norge og Danmark.

Under overflaten har amerikanerne fortsatt dominans med sine ubåter og lyttesystemer. På havet og i luftterritoriet er det ikke mye som skjer uten at amerikanske radarstasjoner, lyttestasjoner og satellittovervåkning fanger det opp.

Den amerikanske kystvakten, US Navy og Marine Corps har sammen for første gang utarbeidet et strategidokument som setter søkelyset på behovet for militært nærvær når isen ikke lengre dekker havet på sommeren. I ”US Cooperative Strategy for 21 Century Seapower” sier de tre myndighetene at de ”vil benytte hele spektret av militære operasjoner for å sikre USA fra direkte angrep, for å sikre strategisk tilgang og handlingsfrihet.” Nye globale transportveier kan skape nye konfliktmønster og de vil bruke sine integrerte kapasiteter for å sikre USAs nasjonale strategiske mål. De summerer med å si at ”strategien ikke forventer konflikter, men erkjenner det historiske faktum at freden kommer ikke av seg selv”.3 Her får andre land tolke som de vil.

Det amerikanske imperiets ekstreme energikonsumpsjon gjør at det konstant er på leting etter nye kilder med olje, gass, kull og uran. Kan de dessuten hevde at disse ligger i områder der USA har legale krav så vil de neppe gi fra seg disse uten kamp.

I forbindelse med Det Internasjonale Polaråret foreslo den amerikanske polarforskeren Scott Borgerson at man burde lage en traktat som fryser alle krav om nye territorier. For femti år siden gjordes en liknende avtale i samband med det Geofysiske året 1957-58 der ingen skulle reise nye krav på territorium rundt Sydpolen. I det Arktiske Råd der Kanada, Danmark, Finland, Island, Norge, Russland, Sverige og USA er medlemmer er det lite trolig at det skulle bli enighet om et slikt forslag. Til det er verdiene som står på spill alt for store.

Før den første oljen ble pumpet opp av Nordsjøen foreslo Johan Galtung at Norge burde gi overskuddet av all framtidig petroleumsvirksomhet til FN for å gi Verdensorganisasjonen handlingsfrihet og selvstendighet. Det var få som tok ham på alvor og i dag settes i stedet store deler av oljefondet inn i amerikanske statsobligasjoner i et forsøk på å redde supermaktens skrøpelige økonomi. USAs kongress, som er en av FNs sterkeste motstandere, tar imot med glede. Om ressursene i nord kan brukes fornuftig så er det helt urimelig at den vel håndfull stater som i dag kjemper om verdiene skal ha enerett. Dette er menneskelighetens felles arv og skulle noen stå først i arverekken så er det de urbefolkninger som har mistet sin kultur og sitt livsgrunnlag på grunn av statenes utryddelsespolitikk og konsumpsjonssamfunnets overforbruk.

Så lenge det amerikanske imperiet har sin globalt dominerende militære styrke er det tvilsom om eliten i Washington DC lar andre stater få influere den politikk de ønsker å føre i nordområdene. Planene om rakettskjold (det tidligere ”stjernenes krig” -prosjektet til president Reagan) inkluderer flere radarstasjoner og satellittbaser i nordområdene. Radaren i Vadsø, basen i Thule og minst to anlegg i Alaska er deler av dette.

Skulle det åpnes for regelmessig skipstrafikk i Nordvestpassasjen, så bør det tas for gitt at USA har minst like store interesser av å kontrollere den, som de har av Suez eller Panamakanalene. Det vil si at de også her kan tenke seg å gå til militære angrep og okkupasjoner.

Putin går snart av som president i Russland, men han forbereder seg godt for å beholde mye makt gjennom å kraftig forsterke statsministerens rolle og selv å la seg velges til statsminister. Hans posisjon i det gjenopprettede russiske riket er ikke truet og hans syn på hvilken rolle Moskvas elite skal ha i Nordområdene er det ingen tvil om. En mann som kan slakte ned sin egen befolkning i Tjetjenia og kalle det ” i nasjonens interesse” kan forventes å bruke militær makt om hans interesser trues i nord. At han har fått det ellers så lydige norske UD til å være kritiske til det planlagte amerikanske rakettskjoldet bør sees på som Støres og Stoltenbergs pris for å få tilgang til oljen i Barentshavet. Det andre landet som fikk en slik ”gave” var Frankrike, gjennom Total. Dette er en stat som ofte taler Washington rett imot. Hvilke andre tråder han trekker i for å få flere på ”sin side” i den kommende kampen om rettigheter er uvisst.

Da Arktisk Råd ble etablert i Ottawa i 1996 var målsetningen å samarbeide om Arktis. Kanada, Danmark med Færøyene og Grønland, Finland, Island, Norge, Russland, USA og Sverige er medlemmer. Flere ikke-statlige organisasjoner, internasjonale organ, og ikke-arktiske stater er observatører i rådet. Mest interessant er det nok at seks urbefolkningsorganisasjoner har fått observatørstatus. Hittil har ikke rådet hatt noen politisk kraft av betydning.

Nordområdene er tynt befolket og ligger langt fra de globale maktsentrene. Det fører til at det er en svak folkelig bevegelse for å rette søkelyset på det som der foregår. Globalt er det nesten ingen som mobiliserer for å støtte lokalbefolkninger, hindre miljøkatastrofer eller stoppe den militære opprustningen. Unntakene er WWF og Greenpeace samt noen nasjonale organisasjoner. Det som trengs er en sterk politisk bevegelse. Kanskje kan bilder av druknende isbjørner som svømmer i åpent hav skape en mobilisering, men det er ikke store demonstrasjoner som kan stoppe det som nå skjer. Det som kreves er god politisk organisering mellom mobiliseringene og en stor dose folkeopplysning. Kunnskapen om Arktis og hva som foregår der er mangelfull både hos Jørgen Hattemaker og kong Salomo.

Norge som stat og folk har ingen gode tradisjoner å vise til i nordområdene eller når det handler om ressursforvaltning. Kan vi håpe på endringer? Ja visst kan vi det, men det krever at flere enn Fredrik Hauge og NU kritiserer utbyggingen i Barentshavet. Og det krever at Sametinget kan vise seg handlekraftig og enige. Og ikke minst så er det nødvendig at andre norske organisasjoner, fagforeninger, kirkesamfunn, miljøgrupper, politiske partier, speidere, studentorganisasjoner, akademikere og husmorlag viser interesse for hva som skjer nord for Polarsirkelen. Det kreves med andre ord en nasjonal mobilisering av folk som vil engasjere seg.

Utviklingen framover vil være avhengig av mange faktorer. Mange av dem ser ut til å tale for en eskalering av konfliktnivået. Verden har sett hva energiressurser har ført til på andre hold i verden. Den globale oppvarmingen kan resultere i at det ikke lenger er sikkert vi får færre opphetede konflikter i nord. Den gang da islandske oppsynsskip skjøt på andre lands fiskebåter kan framstå som en fredelig tid sammenlignet med det som kan komme om den nåværende politiske utviklingen fortsetter.

På den annen side så kan man jo være optimist og håpe på at det globale samarbeid som er helt nødvendig for å hindre at havnivået skal stige 10 meter kanskje kan smitte over til andre problemområder. Bildet at vi ”er alle i samme båt” ser ut til å kunne bli en mer bokstavlig virkelighet enn menneskeligheten har vært i siden Noahs tid. Da kan det jo være at Homo Sapiens’ bedre sider dukker opp. Sivilisasjoner har ikke kunnet oppstå uten at anarkisten og Sibir-forskeren Kropotkins ”samarbeid innen arten”4 har dominert over ”kampen for tilværelsen”. Kanskje vil det globale samarbeidet gjøre at en ny generasjon ser flere fordeler enn ulemper ved å dele jodens ressurser søsterlig?