Nr 1 / 2007

”Revolusjonen blei født her på Vey Cheab fjellet.”

Kambodsjanske fattigbønder forteller om opprørets betingelser

Svart har blitt hvitt, og hvitt har blitt svart.
Det er vanskelig å forstå hva som må gjøres.
Om noe kan gjøres.
En bonde i Sanglong Kui, 87 år gammel

Vi lever i den andre korstogstida, og det er vanskelig å tenke klart. Europeeren går i en øredøvende larm av ordstøy, Talk Shows, som åpenbart har til hensikt å tilsløre. Få oss til å overse veikantblomster og de enkle, autentiske fortellingene. Å trenge gjennom larmen av ord er et spørsmål om intellektuell redelighet.
Derfor var det en lettelse å høre at de kambodsjanske fattigbøndene på ny var i bevegelse. I september 2006 gikk fem hundre bønder i Poipet til angrep på palasset til den korrupte provinsguvernøren. Seks av opprørene blei skutt til døde av militærpolitiet.[1] Nå i februar brenner det i Rattanakiri og Sihanoukville: bønder og landarbeidere som skal jages fra jorda for å gi plass til hoteller og golfbaner, bygger barrikader i gatene. ”Den lykkelige slave” reiser seg og framstår som et menneske. Ikke for første gang i Kambodsja. Også i 1967 starta khmerske bønder i Samlot-distriktet en revolt som vokste til en nasjonal revolusjon. Mislykka revolusjon, ja visst, men kanskje desto mer lærerik.

I januar dro jeg til Samlot for å snakke med de gamle opprørerne.   


Verktøykasse
Kunnskap er problematisk fordi kunnskap er definert av posisjon og makt. Altså trenger vi noen tenkeredskaper for å kunne rive ned de påstått fornuftige konstruksjonene. Det ville være uredelig av meg, kjære leser, å ikke vise deg verktøykassa som jeg tok med til landsbyene i Samlot for å studere det moderne opprørets historie.
Historia om Pol Pots folkemord er ikke Kambodsjas historie, men Vår historie om Barbarene, om Djengis Khanene. Minst tre viktige betingelser – alle avhengige av rå makt – må være tilstede for å skrive Vår Historie om Dem.
For det første: Noen kontrollerer tilgangen på råvarer, noen forsøker å bestemme hva vi skal få vite – og hva vi ikke skal få vite. Aldri tidligere har så mange medmennesker dødd unødvendig av tørste, sult, sjukdom og drap. Aldri tidligere har vi europeere hatt bedre tilgang på kunnskap, bilder og fortellinger fra heile verden. Men aldri har stillheta vært mer skrikende. Vi husker fotografiet som Nick Ut tok av den nakne skrikende vietnamesiske jenta som løper mot oss på landeveien, brent halvdau av napalm. Vi husker fotografiene til Don McCullin av amerikanske soldater oppløste i dødsangst. De bildene snudde Vietnamkrigen og forandra verden. Hvor er bildene fra Guantanamo? Fra slagmarkene i Afghanistan? Det er et informasjonsfilter her. Pentagonstrategien med ”embedded journalism” har vært så vellykka at Europeeren  velger å leve i en tilstand av ”embedded information” og hensleper sitt liv i ”informasjonssamfunnet” som et hettekledd Abu Ghraib spøkelse.
For det andre: Det er maktas privilegium å kontrollere produksjonsforholda, å definere normalitet og galskap, hva som til enhver tid er reint og hva som er skittent, hva som er terrorisme og hva som er krig – altså koordinatene som vi legger informasjonen inn i. ”Go kill those bastards”, som Rumsfeldt sa til Saddam under angrepet mot Iran i 1983.[2]  Definisjonene av bastardene er sjølsagt bare salgbare til de som ikke har bedre vett. Derfor er faktasensur, informasjonsfiltre, fordumming, en betingelse for verdidefinisjonenes gjennomslagskraft. Denne sida ved kunnskapsproduksjonen gjør Pol Pot revolusjonens historie interessant. Ikke så mye som et bilde av Dem, men som Vårt bilde av Dem, som et speilbilde av imperiet. Det er Rumsfeldt’ene som taler. Papegøyene i avisredaksjonene og rettssalene reproduserer deres taler i offentligheta, og slik holder de liv i et autoritært kunnskapsregime.
For det tredje: Vi må se på syndromet ”Den Lykkelige Slave” for å forstå hvordan maktas definisjoner av godt og ondt blir markedsført, blir gjort universelle. Den undertryktes kopiering av maktas virkelighetsforståelse skjer ikke frivillig. Det er bare pisken som får slaven til å akseptere sin egen avhumanisering, som får Abu Ghraib fangene til å runke hverandre foran kamera. Når du kommer til Kambodsja og møter Khiem, din lokale kjentmann, presenterer han seg vennlig som ”God dag og velkommen, jeg er Khiem, jeg mista tre av mine slektinger på Dødsmarkene, er du sulten, skal vi ta lunsj.” Han trur på, eller later til å tru på, eller tør ikke gjøre annet enn å gjenfortelle, det som er Vårt bilde av en khmer. Vi kan ikke klandre Khiem for dette, han har god grunn til å være litt forsiktig. Vår mann i Phnom Penh, Hans Eksellense Hun Sen (en av de store lommetjuvene i norsk bistandsindustri) har tradisjon for å drepe brysomme kritikere. I januar 2006 besørga han å få den kambodsjanske LO-lederen skutt på åpen gate i Phnom Penh. Hun Sen har ingen grunn til å frykte nærgående etterforskning, heller ikke av dette drapet. Politisjefen i hovedstaden, Hak Long Lee, har gifta bort dattera si til Hun Sen Junior. De to gamlingene drikker pjolter sammen. Politimester Lee er vietnameser. Kambodsja er en vietnamesisk koloni. Hun Sen kontrollerer et landsomfattende ”mano negro” nettverk. Pisken får folk – som for eksempel Khiem – til å holde kjeft og reprodusere de offentlige fortellingene. Abstraksjonen av koloniene, som blant annet innebærer å nekte dem sin egen historie for derved å gjøre dem tilsynelatende lykkelige i tilsynelatende uvitenhet, er en av forutsetningene for fortsatt kolonialisering.

Du spør kanskje ”hvorfor Kambodsja?” Nå, hvorfor ikke bruke denne mislykka revolusjonen som en studie i hvordan nykolonial historie konstrueres – og hvordan vi kan begynne å dekonstruere den? Jeg valgte landsbygda i Kambodsja fordi jeg er godt kjent i området. Vi er en gjeng illojale europeere ved Tromsø Mineskadesenter UNN som siden 1997 har vært med på å bygge opp overlevelseskjeder for mineskadde fattigfolk i nordvest, der amerikanerne bomba hardest, der motstanden mot de vietnamesiske okkupantene var hardest, der revolusjonen begynte. Jeg tenkte at hvis de unge khmerene er skremt på plass og redde for å fortelle, så hadde kanskje gamlingene, de som allikevel snart skal dø, guts nok til å fortelle. Jeg ville ikke begynne dekonstruksjonen med å sette opp nye koordinater, men heller ved å samle små fortellinger, autentiske fragmenter, som ikke tidligere er fortalt. I alle fall ikke til Oss.
Det tok meg fem år å slippe inn hos de gamle opprørerne i Røde Khmers baseområder. De var ikke vant med hvitinger som kunne lytte og valgte å se meg an ganske lenge. Da jeg etter hvert blei betrudd, brukte jeg mye tid sammen med Khieu Sampan, en av lederne i Røde Khmer bevegelsen og statsminister under de fire korte åra da Kambodsja var sjølstendig. Khieu fortalte meg om sitt første møte med fattigbøndene i Samlot. Mens han ennå satt som finansminister i kongens kabinett i Phnom Penh, mottok han tips fra Sihanouk om at general Lon Nol (seinere USAs quisling etter CIA statskupp i 1970) var ute etter ham. Khieu stakk fra byen samme natt og blei lagt i skjul i fem uker i ei lita hytte i en landsby i Samlot. Der kom finansministeren for første gang i nærkontakt med fattigbøndene, bærerne av revolusjonen. Dette var under regntida i 1967 da Sihanouk forsøkte å drukne bondeopprøret i blod (se fortellingene til gamlingene fra Baydam Ram nedafor). Khieu fikk ikke lov til å vise seg utafor hytta, men gjennom det glisne bambusgulvet kunne han høre de stillferdige samtalene mellom bøndene som satt i ly og røyka hjemmelaga sigaretter under hytta på kveldstid. Uvitende om at gjesten fra byen hadde doktorgrad i sosialøkonomi fra Sorbonne universitetet i Paris med en glitrende studie av betingelsene for kolonienes økonomiske gjenreising, lot de ham få dele fortellingene om fattigfolkets bitre erfaringer, deres hat, og deres drømmer. ”De snakka stillferdig og langsomt. Om forferdelige ting. Og om mulighetene for en ny verden. Det var som prosalyrikk, det forundra meg, og jeg glemmer det aldri,” fortalte Khieu.

Derfor dro jeg til Samlot, dit Khieu Sampan lå i dekning.

Kambodsja, fire bølger av mannedrap
Vestlige historieskrivere og filmmakere forundres, alle som en, over at det vennlige, introverte, fredsommelige khmerfolket plutselig  – i løpet av natta mellom 16. og 17. april 1975 da Røde Khmer hæren inntok hovedstaden – kunne forvandles til en horde av torturister og massemordere. I stedet for å henfalle til grublerier over psykopatologi og orientalske barbarer, kan vi se kort på Kambodsjas ”fredfylte” historie.
Den første drapsbølgen i moderne tid skylte over Sørøst-Asia i perioden 1946 til 1954. Viet Minh-bevegelsen i Vietnam, Pathet Lao i Laos og Khmer Issarak i Kambodsja sloss for nasjonalt sjølstyre. Det var en brutal krig der den lokale bondehæren møtte velutrusta franske styrker med kamperfaring fra koloniene i Afrika og Latin Amerika, og fra frontene under Europakrigene 1940 – 45. Franskmennene er raffinerte, også i sin sadisme, og var de første til å utvikle elektrisk tortur. De tok med seg metoden fra fengslene i Algerie til fangeleirene i Asia. Da avdøde general Paul Aussaresses ankom kolonien i Nord-Afrika i 1953 hevder han å ha blitt overraska over fransk brutalitet: ”…Uten å nøle demonstrerte politifolka teknikkene de brukte under ”ekstreme” avhør: først, slag som i mange tilfeller var tilstrekkelig; så elektriske sjokk; og til slutt vann. Overalt i Algerie hadde de generatorer til feltradioene, og disse brukte de til elektrisk tortur. Elektrodene blei festa til fangenes ører eller testikler, så satte de på sjokk av varierende intensitet. Dette var tydeligvis en velkjent prosedyre…” [3] Kolonikrigen i Algerie er godt dokumentert, også det franske nederlaget ved Dien Bien Phu i 1954. Det er grunn til å tenke over hvorfor de franske herjingene i Kambodsja ennå ikke er dokumentert.
Den neste organiserte bølgen av drap kom med USAs fem år lange bombeoffensiv mot Kambodsja – og med den smilende Kong Sihanouks represalier mot bondeopprøret på slutten av 1960-tallet. Bombinga starta i 1969 og nådde sitt maksimum da forsvarminister McNamarra i 1973 forbanna seg på at landet skulle ”…bombes tilbake til steinalderen.” B-52 fly med sprengbomber, brannbomber og splintbomber kom inn dag og natt fra baser i Thailand og teppebomba landsbyene i revolusjonens baseområder i nordvest og nordøst. Også større byer som Poipet og Siem Reap blei lagt i grus. Da jeg i 1996 sammen med Mads Gilbert første gang fløy inn til Phnom Penh, kunne vi enda se milevide mønstre av bombekrater heilt inn mot utkantene av Phnom Penh. I 1999 da Røde Khmer styrkene kapitulerte etter ti års forsvarkrig mot vietnamesisk okkupasjon, dro jeg til Sompouv Lun, en av de siste basene for motstanden. Jeg ville studere hva ”teppebombing” egentlig er. En seksti år gammel bonde fortalte: ”Jeg hadde vært ute i jungelen noen dager sammen med to naboer for å jakte. På vei hjem, like ved landsbyen vår, hørte vi torden fra himmelen. Så et veldig brøl. Plutselig sto bakken i brann. Deler av mennesker og dyr blei kasta opp i lufta, hus og trær også. Men vi kunne ikke se noen soldater, det overraska oss. Du veit, vi visste ingenting om fly og bomber den gang. Etterpå, hver eneste natt, har jeg liggi våken og tenkt på kona mi og døtrene mine. Det var ingenting igjen av dem.” [4]  Om den Smilende Kongens represalier kan du lese i gamlingenes fortellinger nedafor.
Etter revolusjonens seier i april 1975 fram til den vietnamesiske invasjonen i 1978 gjennomførte Røde Khmer regimet avstraffelser og politiske drap i stor skala. Anslag over antall drepte er spekulative og varierer fra 200.000 til to millioner. Under det nåværende regimet i Phnom Penh er det neppe mulig å skrive denne periodens historie på en sannferdig måte. Statsminister Hun Sen og president Heng Samrin blei begge rekruttert av vietnamesisk etterretning i 1976. Begge hadde  posisjon og makt nok til å gjennomføre provokative massehenrettelser i khmer-revolusjonens navn før de deserterte til Vietnam i 1978. De kom tilbake på vietnamesisk gullstol under invasjonen i 1979 for å innføre et ”sivilisert regime” i Kambodsja. I dag sitter ”deres eksellenser” fortsatt på gullstol i Phnom Penh og sørger for at FNs planlagte tribunal for folkemorderne i Kambodsja aldri noen gang vil bli avholdt. Betingelsene for historiske feltstudier av den tredje folkemordsperioden er altså dårlige, faktisk så dårlige at du kan dø av det. Tidligere kunne jeg sitte hos Khieu Sampan på andefarmen hans i jungelen utafor Pailin. Nå har han på ny lagt seg i skjul, denne gangen med livvakter og ukjent adresse i Phnom Penh. Khieu Sampan ser FN tribunalet som et forum der han kan analysere drapsbølgene i Kambodsja – og det liker Hun Sen dårlig.
I 1978 gjennomførte Vietnam en folkerettsstridig okkupasjon av Kambodsja med stor internasjonal støtte. Den kambodsjanske motstanden var innbitt, ikke bare fra revolusjonshæren, men også fra Sihanouks fløy. I motsetning til khmerstyrkene hadde vietnameserne helikoptre, og de brukte dem flittig mot ”terroristenes” landsbyområder. Motstandskrigen varte i ti år, og den var hard. Offisielle vietnamesiske kilder oppgir at 55.000 vietnamesiske soldater blei drept i kampene i tiårsperioden – omtrent tilsvarende USAs totale tapstall i Vietnam-krigen. [5]  En vietnamesisk legekollega som lå på fronten ved Kilo 38 i Samlot i ett år fortalte meg at han ennå i dag – femten år etter – ikke har hatt ei natt uten å bli hjemsøkt av krigens spøkelser. ”Mer brutalt enn den anti-amerikanske krigen, jeg orker ikke si mer,” betrudde han meg, godt bedøvd av øl og risbrennevin. Heller ikke historikerne ”orker å si noe”, historia om dette blodbadet har til dags dato ikke blitt bokført. Mine kambodsjanske venner sier at de fleste som døde under den anti-vietnamesiske krigen, døde av sult.

Femti år av ”det fredfylte folkets” historie, fire bølger av massedrap. Dette er bakteppet for gamlingenes fortellinger. Av hensyn til deres egen sikkerhet gjengir jeg fortellingene uten navn og foto, og litt anonymisert. De ba ikke om det sjøl, det var unødvendig.

En bonde i Ta Toak, 70 år gammel
Vi skulle vært der ved soloppgang, men tok for mye øl kvelden før – og forsov oss. Gubben er litt bisk og ordknapp, han hadde tenkt seg på elvefiske.
Han mildner da han får gavene våre, en stor pose med Thai appelsiner og druer, og ber oss sitte ned ved bålet.

Jeg er thai khmer, født her i Ta Toak. Min far og farfar også.

Vi var tretti bønder som angrep Sihanouk leieren ved Odar i 1968.
Det var ikke uten grunn: I lang tid hadde soldatene plaga oss, nekta oss vann, land og brensel.
Uten land kan vi jo ikke leve.
Jeg veit ikke om dere forstår det?

Året før hadde bøndene i Baydam Ram, vest for Vey Cheab fjellet, gjort opprør for å få tak i våpen.
Etter Baydam Ram-opprøret blei det enda verre her hos oss. Soldatene herja med oss som de ville  – også med kvinnene og barna.  

Vi hadde snakka sammen lenge, naboene og jeg, om hva som kunne gjøres.
Vi begynte å forstå at dette var en kamp på liv og død. Vi måtte ha våpen, det holdt ikke med hakker og kniver. Og de eneste som hadde våpen, var soldatene i Odar-leiren.

Ti Issarak soldater kom ned fra Vey Cheab fjellet for å hjelpe oss.
De var vennlige, vi likte dem.
Vi mista fem i kampene ved Odar. Enda to blei skadd og blødde i hjel seinere i jungelen.
Noen soldater døde også, jeg veit ikke hvor mange.

Jeg kan ikke fortelle deg annet enn det jeg veit.

Vi gjemte oss i jungelen etter på. Soldatene trakk seg tilbake over Dong Thong elva.

I 1970 blei jeg med revolusjonen på heltid.

En bonde i Steng, 65 år gammel
Vi drar fra Ta Toak på motorsykkel langs et tråkk i jungelen. ”Mye miner her”, sier Khiem, kompisen min, over skuldra.
Gubben kommer oss i møte fra jordlappen bak bambushytta der han tar opp søtpotet. Liten, skrinn, barbeint og smilende.

Familien min har alltid bodd her i Chomkar Steng, sikkert i hundre år.

Samlot har alltid betydd bråk for de rike.
Det var her Khmer Issarak blei danna på slutten av den anti-japanske krigen.

Far min var gruppeleder i Issarak-bevegelsen.
Barangene (”fransk” eller ”langnesa”) svarte på motstanden med bombing og soldater. De brukte både fly og kanoner for å ødelegge Chomkar Steng den gangen.
Det var ikke så mange av våre som blei drept for de hadde flykta inn i jungelen.

Etter at barangene trakk seg ut, holdt vi oss i ro i mange år.
Men i 1965 starta opprøret i Samlot på ny. Det begynte i Steng kommune.
Jorda er god her og vi har nok vann, men de rike tok land og vann fra oss.

Landsbylederen i Chomkar Steng var rik. Han var en dårlig mann og alle var redd ham. I 1965 blei han drept av fattigbøndene. Etterpå flykta bøndene inn i jungelen og kom etter hvert i kontakt med de revolusjonære på Vey Cheab fjellet, Issarak soldatene.
Vi måtte jo ha våpen.

Men kongens soldater tok stygg hevn, mange uskyldige blei drept.
De sier at hodene deres blei satt på staker etter veien, som fuglemat.
Det stinka død her i Steng – lenge.

Jeg deltok ikke sjøl i Baydam Ram opprøret i 1967. Vi her i vest blei enige om å holde oss i ro og se an hva som skjedde.
Kampene der oppe på Vey Chab fjellet var voldsomme og varte i flere uker.
Kongen tok inn kanoner både fra Battambang og Pursat.
Vi kunne høre lyden av bombing og fly. Både dag og natt.
Det var visst Nhue Dew Long som leda kongens soldater. Han blei seinere general under Lon Nol og flytta til Phnom Penh og blei veldig rik.

Folk fortalte på markedet at mange av kongens soldater blei drept.
De sa at de unge soldatene så redde ut.

En sjukepleier i Samlot, 56 år gammel
Han er døråpneren vår i Samlots landsbyer, en liten, tettbygd, energisk kar med kjappe bevegelser. Hundrevis av blødende soldater og bønder har han hatt i sine hender.
Han var den siste som gravde ned Kalashnikoven i 1999 da nederlaget var et faktum.
Fortsatt en lidenskapelig politisk analytiker, klar for neste revolusjon.

Familien min er fra Takeo nede ved Vietnam-grensa. Jeg kom hit til Samlot med revolusjonen i 1970.

Vi organiserte hemmelige studentkomiteer ved universitetet i Takeo i 1968.
Nyhetene om bondeopprøret i Samlot kom med kurer fra hovedstaden, det var utrolig!.
Den gang var jeg student på dagtid – og gjorde det godt til eksamen – men på natta var vi alle aktivister. Vi analyserte opprøret, laga løpesedler, og sneik oss ut om kvelden til fattigbøndene utafor byen.
De lytta til alt vi kunne gi av nyheter.
Og snakka stillferdig seg i mellom.
Det var nytt at studenter fra byen satt med bøndene i landsbyene.

Når ti av bøndene var klare for det, starta vi politiske studiesirkler.
Det viktigste var klasseanalyse, å forklare bøndene at ikke alle rike var like rike.

Men Takeo har aldri vært berømt for opprør slik Samlot har vært.

Da jeg kom hit til Samlot i 1970 var jeg medic for de væpna gruppene.
Overalt langs vestgrensa fulgte jeg soldatene, heilt til 1999.

Ja, vi tapte. Det går knapt en dag jeg ikke grubler over dette.
Slik jeg ser det, lå  kimen til nederlaget innad i bevegelsen. Dårlige ledere fikk beholde makta.
Vi hørte om kulturrevolusjonen i Kina, men blei fortalt at kulturrevolusjon ikke var noe for Kambodsja.
Dessverre godtok vi det. Vi var redde for å opponere.
Det er egentlig litt merkelig, særlig fordi jeg lære å kjenne Pol Pot, Khieu Sampan og de andre lederne som lydhøre og vennlige.

En ting til: Det er feil å gjøre alle like,
å ikke bruke de intellektuelle, eller handverkerne.
Ei hand blir jo ubrukelig når noen fingre kappes for å gjøre alle fingrene like lange.


En bonde i Baydam Ram, 67 år gammel
Han sitter på huk og ser ned på elva som renner gjennom landsbyen.
På pepperbuskene som bugner i elvedalen.
På konene som vasker klær og småunger på elvebredden.
Bare lyden av menneskestemmer henger i lufta.

Vi er født her i Baydam Ram.

Jeg var ung den gang, hadde akkurat gifta meg og fått den første ungen.
Derfor ville jeg ikke bli med da de angrep politistasjonen. Du ser stasjonen like her borte, før du kommer til brua.

Det var ikke bare mannfolka som deltok, kvinnene var også med. De fleste hadde hakker og kniver. Noen hadde rambuer. Noen hadde hjemmelaga børser, munnladere.

Før angrepet var Issarak soldatene hos oss, de kom på kvelden og om natta.
Snakka om hvem som var venner og hvem som var fiender her i Samlot.
De kom ned fra Vey Cheab fjellet og var tydelig herda av lang tid i jungelen.
Før sola sto opp, forsvant de ut i jungelen igjen.
Vi bød dem mat, men de tok lite.

Det var her frontlinja gikk.
Politistasjonen her i Baydam Ram var siste utpost. Det var Sihanouksoldater der også.
De hadde plaga oss i mange år, nekta oss å hente ved i skauen, nekta oss å jakte, nekta oss fiske, plaga kvinnene våre.
Halvparten av risavlingene tok de uten å betale så mye som en riel.
Den som protesterte blei banka helselaus.
Vi var både redde og sinte og triste på den tida.

Det var sikkert to hundre familier som flykta opp på Vey Cheab fjellet etter angrepet.
De hadde drept en del soldater og fått med seg mye våpen og ammunisjon.
Vi blei utkommandert av generalen til å beleire de revolusjonære. Soldatene torde ikke sjøl gå opp i fjellet.
Vi måtte adlyde, men bare halvhjerta.
Noen av oss smugla inn mat til dem på natta.

Etter tre måneder kom kvinnene og barna ned, da hadde soldatene brutt beleiringa og rømt sørover til Kroh Van fjellet.
Jeg spurte dem åssen de hadde overlevd.
De sa at de voksne bare drakk risavkok, risen sparte de til barna.
Det var mange som hadde dødd der oppe i fjellet, de var avkrefta og fikk kramper på grunn av malaria som slo seg på hjernen.

Det verste kom etterpå. Da gikk soldatene fra hus til hus her i Baydam Ram.
De drepte mange, og skada kvinner og barn.
Det lukta blod overalt.
For vondt å snakke om.

Han gråter stille.
Vi går.


Et ektepar i Baydam Ram, bønder, 70 og 73 år gamle
Nordavinden kaster opp rødt støv. Ettermiddagssola henger som ei ildkule i støvet.
De to gamle har akkurat kommi inn fra rismarkene. Nå i innhøstingstida bor de i ei lita stråhytte der ute, folk kan finne på å stjele avlinga.
Det var ikke sånn før, men sånn har det blitt, sier de.
Om vi vil ha kaldt vann å drikke? Vi skyller ned støvet.
Katter og barnebarn klatrer på de to besteforeldrene.

Ja, vi gjorde opprør.
De sier det var det første opprøret, men det er ikke sant. I to år hadde det vært uroligheter vestpå, i Samlot, på andre sida av fjellet.
Like lite som de vestpå, hadde vi noe valg.
I mange år hadde vi snakka stille sammen.
Fra 1965 begynte de revolusjonære å komme ned fra fjellet.
De kom om kvelden, høflige, lavmælte. De spurte oss ut om problemene våre.
Først da vi begynte å fortelle, sette ord på alt som var vanskelig, forsto vi at vi virkelig hadde det tungt.
Spørsmåla fikk oss til å tenke.

En av de revolusjonære het Peth, det betyr ”80”. En annen het Kaw, det betyr ”90”.
Det var jo ikke deres egentlige navn, bare krigernavn.
De var visst fra byen, fra Battambang.
Jeg likte ikke Peth, han virka som han mente mer enn det han sa, eller noe annet enn det han sa. Jeg har i grunnen aldri likt sånne folk.
Tida skulle vise at han kom til å bli den verste Røde Khmer kommandanten her i området. Heldigvis fikk Pol Pot fjerna Peth, det blei bedre her etter det.
Kaw var lederen blant de revolusjonære fra fjellet.
Alle måtte lytte og tenke når han snakka. Kaw var klok.

Vi angrep etter første hanegal, før sola var oppe.
Vi hadde bare tre rifler, men fikk tak i flere fra soldatene vi drepte.
Politisoldatene sloss dårlig, de var redde og flere av dem forsøkte å flykte ut i jungelen.

Da kampene var over, bar vi papirer, ammunisjon og sikkert tretti rifler ut i jungelen.
Der holdt vi møte på veien mot Snang og blei enige om at det tryggeste var at familiene blei med oss opp i fjellet.
Vi regna med at det ville komme mange soldater fra byen i løpet av en dag eller to,
og at verken kvinner eller barn ville være trygge her i Baydam Ram.

I Vey Cheab fjellet var det gode leire. Det var små kilder der med godt og kaldt vann.
De revolusjonære hadde små rismarker langs bekkene. De dyrka litt søtpotet og bananer også.
Men vi var mange, mer enn to hundre familier, de fleste med mange barn.
Derfor var det ikke mat nok til alle.

Til å begynne med var vi  glade og stolte og frykta ikke kongens soldater.
De revolusjonære hadde alltid vakter ute nede ved foten av fjellet. Når vi hørte kanonene starte opp eller flydur, løp vi i skjul. Det var mange huler der vi kunne gjemme oss. Jeg tror ingen blei skadd av bombinga.
Men sulten blei etter hvert ille.
Det var lite dyr å jakte på, de revolusjonære hadde jo holdt til her i mange år allerede.
Vi ga risen til barna og levde sjøl på kokvannet av søtpotet og ris.

For å holde motet oppe, fortalte de revolusjonære om andre kamper andre steder i landet. At vi var en del av en stor familie.
Jeg trodde ikke helt på det der, og tenkte mest på mine egen to småbarn.

Til slutt blei vi enige om at soldatene skulle slå seg ut av beleiringa og komme seg over til Kroh Van fjellet. Der var jungelen så tett at ingen kunne finne dem.
Den natta da de revolusjonære slo seg ut og flykta på sørsida, gikk vi ned på nordsida og overga oss til soldatene.

Da vi møtte soldatene, smilte de og lot oss få gå tilbake til landsbyen.
Det verste kom etterpå. Det begynte tre dager etter at vi overga oss.
Mange blei arresterte og kom aldri tilbake. Kvinner også.
Gjennom heile regntida fortsatte soldater og politi å plage oss.
Vi blei forhørt og mishandla på den samme politistasjonen som vi hadde angripi.
Naboen min her borte, han er død nå, måtte slepe de drepte ned til elva og kaste dem uti. Også de som ennå ikke var heilt døde.
Noen familier flykta til Kroh Van for å bli med revolusjonen, men de fleste blei igjen her for å passe på hus og det lille vi hadde av jord.
Kona mi og jeg blei enige om å bli, sammen med de to brødrene mine.

Det var en lettelse for oss da de revolusjonære kom tilbake i 1972 og tvang soldatene vekk fra landsbyen.
Allerede i 1973 begynte vi kooperativ drift her etter oppfordring av de revolusjonære, men bare enkelt samarbeid om innkjøp og reparasjon av redskaper. Og innsamling av ris og søtpotet til de væpna gruppene.

Nå er revolusjonen over.
Den blei født her på Vey Cheab fjellet.
Av oss.
Kaw er død, han var en god revolusjonær leder.
Peth, den dårlige lederen, lever ennå. De sier at familien hans bor i et stort hus i Battambang og er rike. Jeg veit ikke om det er sant.

Under Pol Pot-tida feira de Baydam Ram opprøret, det var nasjonal festdag med politiske taler over heile landet. Det var festmøte, taler og blomster her borte på politistasjonen også.
Nå snakker ingen om Baydam Ram lenger.
De unge veit ikke hva vi gjorde og lærer ikke om landsbyen vår på skolen.
Sjøl er vi like fattige som vi var den gang opprøret starta.
Og like lite verd.

Jeg tror problemet med alle opprør er Kaw og Peth.
Det er vanskelig å skille de gode fra de dårlig lederne.
Ofte er det de dårlige som vinner.

En bonde i Sanglong Kui, 87 år gammel
Gubben ligger på gulvet inne i hytta og sover. Vi vekker ham forsiktig.
Det blåser kald vind fra Nord, fra Himalaya. Khiem sier at det egentlig ikke skal være kald fjellvind nå, etter Mangoblomst-regnet.
Gubben kommer ut på tynne bein, setter seg ved en svær kubbe som ennå ligger og gløder på bålplassen.

Det er den-gamle-tigeren-sitter-ved-bålrestene-og varmer-labbene-vær, sier han og flirer.
Ser lenge på meg og spør Khiem hvem ”barangen” er.
Får svar. Ser igjen, lenge, og sier:
Jeg er ikke redd for noen. Det har jeg aldri vært.

Khiem og gamlingen snakker om årets rishøst. Den har visst vært bra.
Midt i samtalen kommer bondekona spenstig bærende på et fange vannplanter ho har sanka i elva nedafor. Godt for ledda, sier gamlingen. Vi bruker det i suppa når været er kaldt.
Alt de veit, sier Khiem til meg.
Jeg nikker. Alt de veit.

Du snakker med en gruppe leder fra Khmer Issarak,
sier gamlingen og ser meg rett i kvitøyet.
Det er ikke ofte khmerer ser deg i kvitøyet.

Alle bøndene i landsbyen her var med den gangen.
Noen litt mer velstående flykta til Battambang, de forsto at det ville koste å starte kampen mot de franske.

De var ganske modige, barangsoldatene, men de kom på rekke som en andeflokk. Lette å angripe fra jungelen langs veien.
Det var jungel overalt den gangen. Masse dyr, tiger, villsvin, ulv, elefanter – alt.

Vi angrep soldatene med det vi hadde. Jeg brukte pil og bue, pilene var kvessa med bambusspisser.
Vi greidde å drepe noen, men de tok mange av oss også.

De franske var ikke så ille. De forhørte folk i landsbyene, men det var sjelden de tok hevn og drepte kvinner og gamle.
Lon Nol var verre – men det var mange år seinere.

Ja, jeg sier Lon Nol, men det var jo egentlig kongens soldater.
Det er tungt for meg å kritisere kong Sihanouk. Han var her i landsbyen i 1959, kom med oksekjerre, svært følge, hilste på alle. Vi ga gaver.
Han hedra oss Khmer Issarak soldater. Det gjorde meg stolt.
Men det er sant at hans soldater drepte mange.
Det var i det neste opprøret.

Jeg deltok ikke i 1967 da opprøret starta i Baydam Ram.
Vi tidligere kjempere hørte om opprøret, diskuterte oss i mellom, og blei enige om å vente.

Opprørerne fra Baydam Ram søkte tilflukt oppe på Vey Cheab fjellet like her borte.
Kongens soldater ba oss hjelpe til med å beleire fjellet.
Vi sa ja, men i stedet smugla vi inn ris til dem.

Flybombinga var verst, bombene traff ikke bare på fjellet men også to av landsbyene våre. De drepte mange med bombinga si, men ikke oppe på fjellet. Der er det huler, de var godt beskytta mot bombing og kanoner der oppe.

Ei natt, etter tre måneder brøyt tretti av opprørerne ut av beleiringa. Vi åpna for dem.
Noen av oss blei straffa hardt for det, så hardt at jeg ikke kan fortelle det nå.
Jeg er ikke redd for å fortelle til deg.
Alt jeg sier er sant, og jeg sier det til deg – og til alle andre som spør.
Men noe er for vondt til å kunne fortelles.

Om noen andre – fra byen – har spurt meg om dette? Nei, aldri. Aldri har noen bedt meg fortelle slik som dette.

Om kongens soldater drepte mange? Ja, mange.
Minst like mange som de amerikanske flya.

Opprøret vårt var mislykka.
De rike er like rike, og de fattige like fattige nå som den gang.
Nå trengs et nytt opprør.
Men folk har blitt svakere. De holder ikke sammen.
Til og med her i landsbyene stjeler de fra hverandre.

Svart har blitt hvitt, og hvitt har blitt svart.
Det er vanskelig å forstå hva som må gjøres.
Om noe kan gjøres.
Det trengs et nytt Issarak – men jeg ser ingen som vil.
Og i hvert fall ingen som kan.


Etterord
Vår løgnaktige konstruksjon av khmerbonden som barbar er ei forutsetning for vår fortsatte undertrykking av khmerbonden. Men kan vi forstå ham? De gamle setter referansene for sin verden – geografisk, politisk, eksistensielt – med Phnom Vey Cheab som gullstandard. Kan vi forstå hva dette fjellet er? Eller jungelen – som et tilfluktssted, et hjem? Gamlingen spør meg: Uten land kan jeg ikke leve. Jeg veit ikke om du forstår det? Gjør jeg det? Er vi i det heile tatt i stand til å forstå de andre som noe annet enn ikke-oss?


Referanser
1.Cambodia Daily, 20. september 2006.
2.Richard Gossinger. Abu Ghraib: A Howl. I: Abu Ghraib. The politics of torture. North Atlantic Books, Berkley, California; 2004: side 129.
3.Paul Ausseres. The Battle of Casbah: Terrorism and Counter-Terorism in Algeria, 1955 – 1957. Engima, N. Y.; 2002; side 40.
4.Hans Husum. Tracks of Blood: Studies of trauma and trauma systems in the rural South  [doktorgradsavhandling].  Universitetet i Tromsø; 2003: side 52.
5.Elisabeth Becker. When the War Was Over. Cambodia and the Khmer Rouge revolution. Public Affairs, New York; 1998: side 492.


xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

Hans Husum er skadekirurg med doktorgrad i krigsskader. Husum leder Tromsø Mineskadesenter UNN som driver aksjonsforskning på fattigdom, krig, og overlevelse. Han har skrivi to lærebøker, War Surgery og Save Lives, Save Limbs (Third World Network, Penang). Husum har tretti års ansiennitet fra krigene i Sør.
Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere JavaScript for å kunne se adressen