KRONIKK

«Ars longa vita brevis est.», «Kunsten varer lenge, livet er kort.» Det var en av de første latinske setningene vi lærte på latinlinja ved Skien Gymnas for 35 år siden. For en selvhøytidelig og søkende ung mann som satt med nesa i bøker om alt fra gresk skulptur til surrealistisk kunst var sitatet tankevekkende: Store kunstnere levde videre gjennom sine verk, og jeg hadde kontakt med dem, rett og slett fordi det fantes noe allmennmenneskelig. En stor trøst for alle som syntes at livet var for kort.

I dag har vi forlatt tanken om kunstens varighet. Damien Hirsts «Mother and Child Divided» på Astrup Fearnley-museet har begynt å lekke, men det er ikke så farlig, har kunstneren uttalt, for det er jo bare å reparere det, eller kanskje til og med lage et nytt verk. For det er jo ikke verket selv som er poenget her, men ideen bak. Ja, kanskje ikke den en gang. For med nye mennesker og nye tider kommer nye ideer. Kunsten må finne seg i å være like flyktig som moten.

Å tro at kunst er en fast størrelse, er en suspekt, ja nærmest latterlig påstand i dagens kunstliv. Jo da, selvfølgelig er kunst noe for den enkelte akkurat der og da, det vil neppe den mest teorikyndige kurator kunne betvile, men for en annen i neste øyeblikk, kan kunst være noe helt annet. Kunst er altså ikke noe annet enn en fortelling, akkurat på samme måte som kjønn og kjærlighet er blitt det. Før trodde vi at dette hadde noe med menneskenaturen å gjøre, at det var sannheter. Nå vet vi at det bare er menneskeskapte konstruksjoner. Godt hjulpet av samfunnsvitenskapen har vi på forbausende kort tid gjennomskuet at natur egentlig bare er kultur.

Denne innsikten er blitt en av tidas hellige alminnelige sannheter, delt av alle kulturmennesker med høyere akademisk bakgrunn. Å ikke bekjenne seg til denne sannhet er blitt en sosial markør som viser at man er dum, gammel, ikke følger med, eller simpelthen bare er dypt reaksjonær. Ja, så opplest og vedtatt er denne sannheten at det ikke engang er noe mer å diskutere. Ved et par anledninger har jeg faktisk mottatt anonyme telefoner fra folk sentralt plassert i det såkalte kunstfeltet med vennlige råd om at hvis jeg vil bli tatt seriøst burde jeg ikke stille spørsmålet om hva som er kunst. Det var noe man diskuterte for 30 år siden, ikke nå.

At Bjørn Vassnes i en artikkel i siste nummer av tidsskriftet Marg berører dette tema, må derfor oppfattes enn et lite glipp av en utenforstående forskningsjournalist som neppe har vært ordentlig informert om kunstverdenens skikk og bruk. Når det gjelder min egen roman «Søppel» derimot, finnes det dessverre ingen slik unnskyldning. Jeg var jo grundig advart på forhånd om at spørsmålet om hva som er kunst ikke sto på dagsorden. Den slags holder man kjeft om i det gode selskap.

Spørsmålet er bare: hvorfor er det så viktig å holde kjeft? Her er forslag til noen svar:

1. Å ta opp slike grunnlagsspørsmål truer makten til en liten gruppe mennesker som gjennom sitt snakk opprettholder og blir opprettholdt av en bestemt type gjenstander. Uten dem hadde selvfølgelig Marcel Duchamps urinal og sykkelhjul lidd samme skjebne som et hvilket som helst annet urinal og sykkelhjul, nemlig havnet på søpla.
2. Museer og kunstsamlere som har investert i disse språkbaserte kunstgjenstandene er redde for å tape ansikt og penger. Vi vet alle hva som skjedde med IT-aksjene på 90-tallet, da det plutselig gikk opp for markedet at de var «hypet» opp. (Det kanskje ikke alle vet, er hva som skjedde på 70-tallet, da kona til en skipsreder som hadde invester i Jakob Weidemann, ringte til Morgenbladets kulturavdeling og ba dem sparke en kunstanmelder som skrev ufordelaktig om Weidemann, fordi hun var redd for at prisen på kunsten skulle falle.)
3. Å stille spørsmålet om hva som er kunst, vil kunne lede til det kjetterske standpunktet at kunst må ha en essens. Det vil si at det må være visse iboende kvaliteter ved verket selv som gjør at vi kan kalle det kunst. Et slikt standpunkt bryter med forbrukersamfunnets krav om kontekstfleksibilitet. Vi lever i ei tid da ingenting står fast, alt er utskiftbart. Verdier blir til varer, religion til mentalhygiene, ideologi til mote og politikk til underholdning. Hvorfor skulle så ikke også Matias Faldbakkens kvasifilosofiske gutteromsurr på Galleri Standard i Oslo kunne bli til kunst?
4. Å si at noe bare er ondt, godt, sant, usant, stygt eller vakkert, gjør deg til en spekulativ metafysiker enten det er holocaust, Jesus, tyngdekraften, julenissen, postgirobygget eller Stein Mehrens dikt du snakker om.
5. Det vil kunne avsløre at de som smykker seg med å være radikale faktisk er turbokapitalismens støttespillere, og at de er omtrent like overskridende som en gladkristen ungdomsprest som kjører motorsykkel.
6. Det vil åpenbare at dagens nominalister som benytter enhver anledning til å påpeke hvordan underliggende ideologier og verdinormer smugles inn via språket, ikke selv vil, eller er i stand til å gjennomskue sitt eget språk.

«Et Ars et vita breves sunt»; «Både kunsten og livet er kort», hadde jeg som latiner måttet lære i dag. Rent grammatisk hadde det sikkert vært mer lærerikt, fordi både verbet og adjektivet i setningen da må bøyes i flertall, men akkurat innholdet er nok en lærdom jeg greier meg best uten.