Nr 2/2007

Det ble stor oppstandelse da ”Skrik” og ”Madonna” ble ranet i fullt dagslys. Og stor glede da de kom tilbake igjen. Men ingen snakker om et mye større kunstran, ett som dreier seg om langt mer enn et par malerier: Uten at politiet har grepet inn, har en liten gruppe mennesker stjålet ufattelige mengder kunst, som du og jeg og tusener andre kunne hatt glede av, men som vi aldri får se. I stedet har de stilt ut noe annet, som de kaller ”kunst”, men som ofte etterlater en tom og ekkel følelse av å ha blitt lurt. Omtrent som biene må føle det når de oppdager at honningen de har strevd med å samle inn fra blomsterengene er blitt stjålet, og erstattet med billig sukkervann.

Kunstnerne i hulen.

I lyset fra fakkelen så de noe intet menneskeøye hadde sett på over tretten tusen år. Dyreskikkelser – bison, hester, dådyr, villsvin -  sprang ut av fjellveggene, med en fart og kraft som nesten fikk dem til å hoppe unna, for ikke å bli trampet ned. Så ble de bare stående og se, stumme av undring.

Så langt tilbake som det finnes spor av moderne mennesker finner vi også spor av kunst. Hulemaleriene i Altamira ble først avfeid som svindel, fordi man ikke kunne forestille seg at steinaldermennesker kunne lage noe så avansert. Men etter hvert måtte ekspertene innrømme at maleriene var ekte. Lenge før menneskene dyrket korn malte de fantastiske malerier på vanskelig tilgjengelige hulevegger i det som skulle bli Spania og Frankrike. Liknende bilder er også funnet på klippevegger i Sør-Afrika, i Australia, til og med i Sahara. Hvorfor ble disse maleriene laget? Hva tenkte de på, disse fortidas kunstnere?

For kunstnere var de. ”Etter Altamira er det bare dekadanse,” sa Picasso. ”Ingen av oss kan male som dette.” Selv om mange tusen år skiller oss og dem, har vi ingen problemer med å skjønne at det de lagde er kunst. Det er noe langt mer enn en avbildning av noen dyr. Det beveger oss, det ryster oss, det imponerer oss, som annen stor kunst har gjort det, gjennom hele historien. Hvor mye av dagens kunst vil ha den samme effekten på de som lever om femten tusen år?

En stein falt foran grotten, og i tusener av år var hulemaleriene skjult. Men nye mennesker lagde nye bilder. I alle kulturer vi kjenner, uansett hvor fattige og marginale, har mennesker laget kunst. Ikke bare billedkunst, men musikk, poesi, teater. I mange samfunn hadde de mer enn nok med å skaffe mat, eller brensel for å holde varmen gjennom kalde vinternetter. Likevel tok de seg tid til å lage kunst.

Hvorfor? Trangen til å lage og oppleve kunst må tydeligvis være et universelt behov hos oss mennesker. Hvordan og hvorfor dette behovet oppsto, engang i steinalderen, er et spennende forskningstema, vi har ingen klare svar. Men det som betyr noe, er at behovet er der, det sitter fremdeles i hjernen vår. Og vi føler oss fattige dersom vi ikke får tilfredsstilt dette behovet.
Kunst kan til og med redde liv. Kunsten kan fortelle deg at livet er noe mer enn den trøstesløse blindveien du for tiden har rotet deg inn i.

Men å snakke om at kunsten kan fylle grunnleggende menneskelige behov, er avlegs. Det viser at du ikke har lest dagens kunstteori. For nå er det Teorien som rår. Skal du bli kunstner, nytter det ikke å følge din ”skapertrang” og ”uttrykke dine følelser”. Du må styre dine kunstneriske lyster, og bli et redskap for Teorien.


I begynnelsen var kunsten. Så kom teorien.

”Ethvert kunstverk rommer også en kunstteori. I enkelte tilfeller (som i konseptkunsten) er kunstverket nesten identisk med en formulering av teorien. Alle kunstnere bedriver altså kunstteori – noen mer bevisst enn andre. Et av målene ved teoriundervisningen på KhiB er nettopp dette: Å bevisstgjøre studentene om at det ikke finnes noen kunst uten kunstteori. Den som vil orientere seg i den aktuelle situasjonen må gjøre dette ved hjelp av teorien.”
(informasjon til nye studenter, nettsiden til Kunsthøgskolen i Bergen)

I begynnelsen var kunsten. Nå har teorien overtatt. Våre kunstakademier lærer studentene ”at det ikke finnes noen kunst uten kunstteori”. Men hulemalerne i Altamira hadde ikke studert kunstteori. De hadde dessverre ikke dette studietilbudet. Heller ikke Rembrandt -  eller Turner. Så da var det kanskje ikke kunst de laget?

Et eksempel på hvordan denne ”bevisstgjøringen” om teoriens forrang har lykkes, kunne man se på avgangsutstillingene på Kunstakademiet  i Oslo nå i vår. Blant de med den korteste utdanningen (bachelor) kunne man ennå finne eksempler på kunstnerisk uttrykksbehov, på det som kanskje engang fikk disse studentene til å begynne med kunst. På masternivå var det ikke lett å finne igjen noe av dette. Det meste av kunstnerisk utfoldelse var skrellet vekk, igjen sto bare de nakne og livløse ideene. Dressuren var komplett. Teorien hadde seiret over kunsten.

Teoretikerne har satt mesteparten av det du og jeg kunne hatt glede av ned i kjelleren, og har i stedet stilt ut noe som kun i teoretisk forstand kan kalles ”kunst”. Dette har de gjort ved å rane til seg definisjonsmakten, makten til å bestemme hva som skal slippe gjennom nåløyet og kalles Kunst. Forståelsen av ”kunst” er blitt kapret av en elite med et kunstsyn som er skreddersydd for å fremme deres egen autoritet.

Problemet er bare at kunstteorien er en bløff. Teoretikerne seiler under falskt flagg. De har sneket seg inn på universitetene, og soler seg i prestisjen fra vitenskapen og filosofien. De snakker teori, men går ikke dypt nok, og ender derfor opp med et endimensjonalt kunstbegrep. Det som kunne vært en kilde til berikelse for mange, er redusert til en selskapslek for eliten, som vi andre prøver å fake med på så godt vi kan.

Det er ingen ting galt med selskapsleker, heller ikke for eliten. De må gjerne more seg. Men denne leken blir definert som viktig for oss alle, og får derfor store midler fra det offentlige, og tilhørende prestisje. Mens de som ikke vil eller makter å få noe forhold til denne elitedefinerte kunsten, må ta til takke med det som lages på kitschfabrikken.

Men kunst er mer enn en selskapslek, eller et inngangskort til det gode selskap. Kunst er en del av det å være menneske. Barn er født med kunstglede. Ingen behøver å fortelle dem at det er gøy å tegne og male. De vet det instinktivt. Du finner den samme gleden, den samme trangen til å lage bilder, over hele verden, i alle kulturer. Alle mennesker er født med evne til og glede over kunst, selv under de mest marginale forhold. Og det blir gjenkjent som kunst også av blaserte gallerister i det rike Vesten. Australske urinnvåneres kunst selges for priser som konkurrerer med Munch.

Men da må den først være ”velsignet” av presteskapet. Først når de har tatt inn kunsten i sine kirker, og dynket den med sitt vievann, blir den anerkjent som kunst. I dag er det ikke kunstneren, men teoretikeren, som skaper kunst. Så mektig er Teorien: Den kan gjøre alt til kunst, og ingenting kan bli til kunst uten den.  

Ut fra hvilke kriterier gjør så Teorien noe til kunst? Jo: Den kunsten som blir oppskrytt, er den som støtter opp under presteskapets teorier. Skal du slå deg fram som kunstner i dag, utenfor den kommersielle kitschverdenen, må du vise at du har lest de moteriktige teoretikerne, og gi noen hint til dem. Og du må for guds skyld vite hva du skal sky unna, hva som ikke er stuerent.

Kunstteoretikerne  - som du finner som kritikere, kuratorer og andre dørvoktere i kunstverdenen - og de teoretisk oppdratte kunstnerne danner en symbiose.  Innenfor dette lukkede fellesskapet, der man klør hverandre på ryggen og passer på at ingen uvedkommende slipper inn, dør kunsten. Den kveles i en anaerob gjørme av teori, der alt som finnes av naturlig kunstnerisk skapertrang og opplevelse blir silt bort.

Men hva er grunnlaget for Teoriens makt? Hvorfor skal vi tro på kunstteoretikerne? Kunstteorien er en kvasivitenskap, et oppkok av dårlig fordøyd filosofi, der name-dropping erstatter argumentasjon, og henger igjen i en utdatert forståelse av hvordan sansene, tenkningen og emosjonene våre fungerer. Den forholder seg ikke til moderne vitenskap. Likevel benytter den seg av vitenskapens prestisje for å opprettholde sin makt. Folk tror jo at de som kommer fra universitetet med en doktorgrad besitter en form for kunnskap, og derfor uttaler seg med en slags autoritet. Men det er en stjålet autoritet.

Det er som om du eller jeg skulle kjøpt oss politiuniformer på en karnevalsbutikk og gått ut i Storgata for å dirigere trafikken.


Da teorien kuppet kunsten

Teoriens kvelertak på kunsten begynte i 1964. Filosofen og kunstkritikeren Arthur Danto var på en utstilling av Andy Warhol. Her var det utstilt kopier av dagligvareemballasje, som pakker med Kellogg’s cornflakes og flasker med Heinz tomatketchup. Hvorfor kunne dette kalles ”kunst”, funderte Danto? Han protesterte ikke mot dette, han godtok Warhols kopier som kunst, men ville altså finne en forklaring, som han presenterte noen måneder senere i en artikkel kalt ”The Artworld”.

For det er det Danto kaller ”kunstverdenen” han mener gjør Warhols pappkartonger til kunst. Ikke ”kunstverket” i seg selv, det er ikke noen måte å avgjøre ut fra tingen selv om det er kunst eller ikke. Det som avgjør dette, er hva dørvokterne inn til kunstens sluttede sirkel - kritikerne, kunsthistorikerene, kuratorene – sier. Får kartongene plass i et respektert kunstgalleri, er det per definisjon kunst. Og det som framfor alt er viktig i denne utvelgelsen, er Teorien: ”It is the theory that takes it up into the world of art, and keeps it collapsing into the real object which is it.”

Fra teoretikernes perspektiv gjorde Danto her noe genialt: Han definerte kunst på en måte som satte teorien – og dermed teoretikerne – i førersetet. Hva er ”kunst”? Det som teoretikeren sier er kunst. Det ironiske er at det var kunsten selv som spilte ballen til teoretikerne. Men det som fra Warhols side kanskje var en lek, et forsøk på å frigjøre kunsten – se: alt er mulig! – kom tilbake som et kunstsyn like autoritært som den middelalderske kirkens.

Danto var ikke bare filosof, han var hegelianer. Han trodde på at kulturen og kunsten gikk framover, i en utvikling som var forutbestemt, på samme måte som kommunistene (materialistiske hegelianere) trodde at samfunnet stadig gikk ”framover” mot et endelig mål, det klasseløse samfunn. For Hegel var kunstens historiske mål å bidra til at Verdensånden skulle forstå seg selv. For Danto var målet litt mer beskjedent, men likevel i samme gate: at kunsten skulle komme dit at den kunne stille spørsmål om sin egen natur.

For den som tror på en slik ”nødvendig” utvikling, blir selvfølgelig teorien viktig: Det er ved hjelp av teorien du kan ”knekke koden”, og si hva som er i tråd med historiens virkelige gang, eller hva som bare er overfladiske krusninger. Derfor ble teorien så viktig for kommunistene: du måtte ha lest hele Kapitalen for å kunne diskutere med dem. Og på samme måte for kunstteoretikerne etter Danto: Du måtte kjenne kunsthistorien og ha lest de viktige teoretikerne for å vite hva som var ”kunst”.

I politikkens verden møtte teorien veggen da kommunismen kollapset. Da kollapset også teorien, fordi dens prediksjon om historiens gang viste seg å ikke stemme. Men kunstteorien slapp unna et slikt møte med virkeligheten, fordi den klarte å løsrive seg fra denne. Mens andre kunstformer, som film og litteratur, var avhengig av publikums respons (og folk gadd ikke lide seg gjennom kjedelige og uinteressante bøker og filmer), levde ”the fine arts” i en statusverden der folks egentlige mening om kunsten var uinteressant. Så mens hegelianerne i politikkens verden måtte sendes på omskolering, fordi de ikke tålte møtet med virkeligheten, unngikk hegelianerne i kunstteorien dette. Fordi de klarte å holde virkeligheten – menneskenes møte med kunsten – unna.

Men hvorfor skal vi tro på hegelianerne når det gjelder kunst, når vi for lengst har sluttet å tro på dem i politikken?  Hvorfor skal vi tro på ideen om at kunsten går framover? Kan ikke kunsten gå blindveier, akkurat som politikken? Kanskje det til og med er visse sammenhenger her? Og hvorfor klarer vi ikke å se disse?

Vi trenger ikke å ta debatten om sammenhengen mellom vestlig politikk og vestlig kunstsyn her, men bare stille spørsmålet om det er så sikkert at alle nye kunsttrender nødvendigvis representerer ”fremskritt”? Det er selvfølgelig bra for omsetningen, det er jo derfor motene er så viktige for klesindustrien, men har ikke kunsten noen annen funksjon enn moten? Kanskje ikke, om vi skal ta dagens kunstteori alvorlig. Men hvorfor skal vi det?


Problemet med kunstteorien.

For de som har lest tusenvis av sider med kunstteori, kan det virke provoserende at en ”utenforstående” påstår det er noe fundamentalt galt ved teorien deres. Men ofte må man litt på avstand for å oppdage de store linjene: Det var først fra fly at man oppdaget gamle elveløp i Sahara, som hadde vært usynlige fra bakken. Og det er like lett å gå seg vill i kunstteorien som blant sanddynene i ørkenen.

Det er også lett å bli forført av den tilsynelatende virtuose omgangen med begreper som kunstteoretikerne flotter seg med. Men middelalderens teologer var like virtuose og lærde, når de diskuterte hvor mange engler det var plass til på et knappenålshode.

Djevelen ligger i premissene. Dersom man tar det for gitt at engler og djevler finnes, må de jo plasseres inn i verdensbildet på en eller annen måte. De må finne sin plass, også på knappenålshodene. Men hva om premissene er feil? Det er nettopp dette som er problemet med kunstteorien, og med filosofien og kulturteorien som denne bygger på. Alle disse er bygd opp på visse antakelser om hvordan vi mennesker tenker og kommuniserer, som dessverre (for teoretikerne) – eller heldigvis (for oss andre) – ikke stemmer.

Den viktigste av disse gale antakelsene er ideen om at vi mennesker fødes som ”blanke ark”, uten noen medfødt ”software”, og at vi derfor må få alle våre tanker og forestillinger utenfra, fra kulturen. Og om man først tenker slik, følger en annen og like feilaktig ide: Troen på at alle tanker kan ”pakkes inn” i ord eller andre symboler og sendes ut i verden som en slags pakkepost. Eller som filosofen Frege uttrykte det: Tanken ”ikler seg språkets drakt”.

Alt dette høres kanskje greitt ut, men er blitt grundig tilbakevist de siste tiårene, både filosofisk og vitenskapelig. Men teoretikerne, som lenge har levd avsondret fra empirisk forskning, og gått seg vill i ordrik filosofering, har ikke oppdaget hvor utdaterte deres teorier er blitt.

Hva så? Hva betyr det vel for kunsten om teoretikerne tar feil? Lever ikke kunsten sitt eget liv likevel? Nei, den gjør ikke det, fordi kunstteoretikerne i våre dager – som aldri før i kunsthistorien – faktisk sitter og bestemmer hva som skal bli kunst, og hvem som skal bli kunstnere.

En av de som er ”innenfor”, Lars Vilks, skriver om dette internasjonale lauget for samtidskunst at de ”bestemmer agendaen for kunsten. Dette er selvsagt for de fleste aktører i kunstverdenen, og det fører også med seg at bidrag og stipend i første rekke blir gitt til kunstnere som er knyttet til eller utfører prosjektet som hører til innenfor DIS” (”Den internasjonale samtidskunsten”). (Klassekampen, 21/6-07)

Problemet med kunstteorien er egentlig mangedelt:

1: For det første er det ingen som kan si hvorfor vi må ha en kunstteori, hva det skal tjene til. Må vi ha en teori om mat for å kunne spise, eller glede oss over maten? Kunsten har klart seg lenge uten teori, hvorfor kan den ikke fortsette med det?

2: For det andre er kunstteorien tvilsom – som teori. En teori er en intellektuell konstruksjon, en modell av et stykke virkelighet. Men når modellen viser seg å ikke stemme med virkeligheten, er det på tide å gi den opp. Dette burde ha skjedd for lengst med kunstteorien, som ikke er i takt med hva vitenskapen ellers har funnet ut om hvordan vi sanser og tenker.

3: I tillegg er kunstteorien det kanskje siste reservat for ideen om den hvite rasens overlegenhet. Vi bruker ikke lenger ordet ”rase”, og er ”globale” og ”multikulturelle” når det passer oss. Men i kunsten er det fremdeles den euroamerikanske målestokken alt skal måles etter.


Hvorfor teori?

Ideen om at kunsten må ha en teori, er en overlevning fra rasjonalismen. Fra Descartes og Kant (med røtter i Platon) har vestlig tenkning hatt det for seg at den bevisste, intellektuelle, rasjonelle fornuft står over de ”dyriske” sidene ved oss: intuisjon, emosjoner, instinkter. Ikke minst Kant prøvde å forklare både estetikk og etikk ut fra dette, og så på emosjoner og intuisjoner som mindreverdige. Bare det som kunne forklares teoretisk, hadde noen verdi.

På mange områder har teorier så absolutt noe for seg. Teorier har vært avgjørende for vitenskapens fremgang, og dermed  både for vår forståelse av verden, og for utviklingen av teknologier. Men disse har alltid blitt testet ut mot virkeligheten, og blitt forkastet når de ikke har fungert.

Teoriene har med andre ord vært pragmatiske, midlertidige konstruksjoner. De har dreidd seg om avgrensede områder av virkeligheten, til og med om en idealisert, forenklet virkelighet. De har aldri vært evige sannheter, heller ikke påstander om hvordan verden burde være. Vitenskapelige teorier har aldri vært verdiutsagn.

Kunstteorien gaper imidlertid høyere. Den er preget av Hegels forestilling om at kulturen går fremover, eller oppover, mot stadig nye høyder. I en arv fra kristendommen tror man utviklingen har en retning, og at det ligger en verdimessig progresjon i dette. Det nye er alltid bedre enn det gamle.

Noen tror dette er det samme som Darwins evolusjonslære sier, og man kan sikkert finne sitater fra Darwin som var preget av fremtidstro og ideen om at mennesket var evolusjonens endelige ”mål”. Han var et barn av sin tid. Men både han og senere biologer gjør det klart at evolusjonen ikke har noen retning. Evolusjonen er akkumulerte tilfeldigheter, som blir selektert ut fra lokale og tilfeldige forhold, ikke ut fra et langsiktig mål. Evolusjon er reinhekla opportunisme.

I motsetning til biologien tror imidlertid kunstteorien at verden går ”framover”. På noen områder stemmer nok dette: Vitenskap og teknologi er eksempler. Men kunsten går ikke framover, like lite som klesmotene gjør det. Den bare skifter, når folk går lei og får lyst å oppleve noe annet. Som Picasso sa, har ikke billedkunsten utviklet seg noe, blitt noe bedre, siden Altamira. Man kan også si: på samme måte som dagens dyr og planter ikke er mer utviklede eller høyverdige enn de som fantes for 100 millioner år siden. Haien klarer seg fremdeles godt, og gjør et like mektig inntrykk som den må ha gjort på steinaldermenneskene.

At stor kunst ble skapt lenge før noen begynte å tenke på kunstteori, viser at kunsten ikke behøver noen teori. Når man betrakter mye av dagens kunst, for eks. den kunststudentene lager etter at de er blitt proppet med teori gjennom flere år, er det fristende å påstå at kunsten i hvert fall ikke blir bedre av teori.

Og hvorfor skulle den det? Historien er full av eksempler på at kultur- og samfunnsteoretikere har oversett de viktigste utviklingstrekkene i sin egen nåtid, fordi de har vært fanget i fortidas teorier. Teorier vil alltid være enkle og snevre, vil alltid overse viktige trekk ved den komplekse virkeligheten som er i ferd med å bli til. Det er ikke til å unngå: teorier er kart over et terreng, og poenget med kart er at de forenkler. Men dermed er det også mye man går glipp av.

Det er derfor teorier er så farlige, og egner seg så dårlig til å si noe om hvordan kultur eller samfunn bør være. Nettopp i skapende virksomhet som kunst er det viktig at man ikke sensurerer vekk noe i utgangspunktet, fordi det ikke passer inn i teorien. Men det er dette kunstteorien gjør: Den utelukker visse kunstuttrykk, fordi de er ”utdaterte”. Men haien ble ikke utdatert fordi om spekkhoggeren dukket opp på banen. Innen vitenskap og teknologi er det noe annet, der blir ting stadig vekk avlegs. Men innen kunst? Bach ble i sin tid avskrevet som gammeldags, men fortsatte heldigvis å komponere på sin måte. Turner fulgte heller ikke med i tiden, men holdt på med sitt. Hvem husker i dag Bachs og Turners mer trendye kolleger?

Den utålmodige jakten på det nye, er spesielt farlig for den mer komplekse kunsten, den som trenger tid for å utvikles. Turner brukte den tiden han måtte ha for utvikle de fantastiske maleriene han skapte i godt voksen alder, han kunne ikke gjort dette om han skulle fulgt med på tidens skiftende trender.

Men kanskje viktigst av alt: Både det å skape og oppleve kunst er subjektive aktiviteter. 99,99% av alle kunstnere har laget sin kunst uten teori. Betyr det at deres kunstproduksjon har vært illusorisk, eller mindreverdig? Da må vi avskrive så å si hele kunsthistorien og si den startet med Dantos artikkel.

En teori - kun i teorien.

Teori skaper ikke kunst. Men kan man ikke likevel tenke seg at teorien kan ha en funksjon? Kan den ikke hjelpe oss til å forstå det som skjer i kunstverdenen? Får man ikke bedre utbytte av et kunstverk om man kjenner til konteksten det står i?

Jo da. Derfor handler ikke dette om kunsthistorien. Den vil det alltid være behov for. I mangfoldet av kunstverk som er skapt gjennom tidene kan det være god hjelp å få vite noe om den historiske konteksten for Guernica, eller Marats død. Det kan også bli mer interessant å studere kirkemaleriene i Firenze om man kjenner til at sentralperspektivet ble utviklet her.

Som annen historie bygger kunsthistorien på kunnskap om virkelige hendelser, virkelige personer. Derfor kan kunsthistorien ikke bare hjelpe oss til å forstå, den kan også hjelpe oss til å oppleve. Problemet gjelder kunstteori, som om det var noen allmenngyldige størrelser eller kriterier i kunstens verden på samme måte som det er i vitenskapens.

Poenget er at det ikke finnes noen ”kunnskap” om kunsten, for eksempel noen absolutte kriterier for hva som er ”høyverdig” kunst, løsrevet fra kunstens kontekst. Kunst er kommunikasjon. Og hva kunsten kommuniserer, er avhengig av den subjektive tilstanden til både ”sender” og ”mottaker”.

Her er det en viktig forskjell mellom kunst og vitenskap, som ikke mange reflekterer over. Vitenskapen er i sitt vesen revidert og akkumulert kunnskap, som hele tiden utvikles. Grunnen til at den kan være dette, er at man har funnet fram til måter å uttrykke denne kunnskapen på måter som er uavhengig av kommunikasjonskonteksten. Kvantemekanikken er like sann uansett hvilket humør jeg måtte være i, eller hvem som forklarer teorien for meg.

Med kunsten er det annerledes. Den kan ikke ”akkumuleres”, hvert kunstuttrykk må kunne stå på egne bein. Den kan selvfølgelig være en kommentar eller kritikk av annen kunst, som så mye av dagens kunst er, men jo mer den blir dette, desto mer blir den bare dette. Av interesse for kritikere og teoretikere, kanskje, som et ledd i en intellektuell diskurs. Men kunst er noe mer enn seminarøvelser.

Kunsten finnes ene og alene fordi vi mennesker synes den er viktig. Ellers hadde ikke alle kulturer, uansett hvor marginale og fattige, brukt så mye tid og ressurser på den. Men hvorfor er den viktig, hva slags funksjon har den?

Noen vil si som Bourdieu at kunsten har den funksjon at den sier hvilket sosialt lag du tilhører. Etter at alle kan bli Lotto-millionærer må overklassen ha andre måter enn penger å skille klinten fra hveten på, og da er kunstnerisk smak eller dannelse et alternativt kriterium. Kan du ikke si hva som er galt med Odd Nerdrum avslører du deg selv som en nyrik oppkompling. Man trenger ikke lese Bourdieu for å skjønne dette. Alle in-grupper har sine estetiske koder og hierarkier, slik er det også i ungdomsmiljøene. Digger du ikke den riktige formen for rock er du en ”loser”.

Men som med så mange sosiologiske forklaringer blir dette kun en delsannhet. Kunst er mer enn en statusmarkør. Bourdieu kan ikke forklare hvorfor vi bruker så mye tid på kunst også når vi er alene. Er man statusfiksert nok, er det nok mulig å plage seg selv med kunst man ikke liker, men ikke mange gidder dette i lengden. Vi vil også ha opplevelser, vi vil ha stimulans, vi vil ha utfordringer. Og da er det andre egenskaper ved kunsten vi er ute etter. Kunsten taler til andre behov i oss enn vårt behov for å bli sosialt akseptert.

Hva disse behovene er, er blant annet tema for den ”naturalistiske estetikken” som nå vokser fram i en del forskningsmiljøer utenlands (se egen artikkel). Men disse behovene er uinteressante for den rådende kunstteorien. Der svever kunsten i sin egen sfære, lever sitt eget liv upåvirket av hva vi  dødelige mennesker sliter med. Alt snakk om ”mening”, ”skjønnhet”, ”kvalitet” eller ”erkjennelse” er luket vekk. Slike romantiske begreper anser man seg som ferdige med. Det er så 1800-talls.

I dagens kunstteori finnes det nok en mottaker, men han eller hun har lite med et menneske å gjøre. Mottakeren er kun en teoretisk konstruksjon. Også kunstneren er forsvunnet som menneske. De er begge kun elementer i ”kunstfeltet”. I en verden der Teorien rår, er det teoretikerne som blir de viktigste aktørene. De har skjøvet både kunstnere og publikum ut i periferien. Det vil si: Dersom de innordner seg de nye reglene, kan de være med på karaoken.

Disse nye reglene negerer det meste av hva kunsten tidligere stod for. Farger og sanselighet, som slår i mot oss fra huleveggene i Altamira eller fra Munchs bilder, er borte. Det samme er alt som kan gi hint om de store tingene i livet, få oss til føle gjenkjennelse, oppleve at noe er større enn det minimale selvet vi til daglig er fanget inne i, skremme oss, forundre oss. Nå kan vi i beste fall humre litt over en morsom ide, før følelsen av tomhet tar over.

All stor kunst har formidlet noe som ikke lar seg koke ned til en formulering. All stor kunst har spilt på det store rommet i oss som bevisstheten bare delvis kan få tilgang til. Ifølge kognisjonsvitenskapen er bevisstheten kun et lite kikkhull inn i den mentale virkeligheten, og det er derfor feilslått å tro at vi skal kunne få oversikt, eller kontroll, over denne. Kunsten har også spilt på flere av våre sanser, som har erfaringsformer som er annerledes enn fornuftens og språkets.

Og ikke minst har kunsten snakket til den emosjonelle delen av oss, som ifølge nevrologi og psykologi spiller en langt viktigere rolle enn den rasjonelle fornuften gjør. Emosjonene er meldinger fra det ubevisste, ikke tilfeldige fluktuasjoner som Kant trodde, men resultatet av en kompleks informasjonshåndtering, der de aktuelle situasjonene vi kommer i, blir relatert til den kunnskapen som er samlet opp i oss, både gjennom evolusjonen og våre egne liv.

Når kunstteorien derfor skal prøve å beskrive det som kunsten gjør med oss, som en formidling av formulerbare ideer, forsvinner mange av dimensjonene, og mye av det vi kan kalle ”informasjonsinnholdet”. Tilbake står kun en naken ide. Hva er ”meldingen” i Guernica? At krig er fæle greier?

Teori er tekst, og den kan bare rettferdiggjøres om det stemmer at språket er tilstrekkelig for å gripe den delen av virkeligheten som teorien forsøker å beskrive, som den klassiske rasjonalismen har trodd. Fra Leibniz til ”første generasjons” Kunstig Intelligens- forskere har man drømt om et universelt språk som kunne beskrive absolutt Allerede. KI-forskernes drøm om å ”downloade” all informasjon i hjernen din og dermed ditt ”selv”, representerer den samme troen på språkets muligheter til å fange alt mentalt liv som kunst- og kulturteoretikerne fremdeles har - en tro som ”annen generasjons” kognisjonsforskere har punktert. Som de første mislykkede forsøkene på å lage KI viste, og som John Searle, George Lakoff og Mark Johnson har demonstrert, kan ikke språket alene ”lagre” eller overføre” informasjon.

Språket fungerer mer som hint, med referanser til den informasjonen sender og mottaker har felles. Denne informasjonen omfatter både medfødt kunnskap, erfaringer fra det å vokse opp som et biologisk, kroppslig vesen i en familie og et samfunn, med de kunnskapene og verktøyene som kulturen har gitt deg, og den konteksten man befinner seg i når det kommuniseres.

Når jeg snakker til deg, er det som jeg trykker på en jukebox. Jeg spør deg hva du synes om festen i går, og disse enkle ordene aktiverer en symfoni av minner: ting som ble sagt, eller antydet med kroppsspråk, lukter, smaker, bakgrunnsmusikk, mislykkede tilnærmelser, følelsen av å bli avvist, mistanker, etc.. På samme måte med et komplekst kunstverk: Det trigger ulike ting, avhengig av hvilket humør du er i, hva du har lest om kunsthistorien, hvilken livsfase du befinner deg i. Og neste gang ser du nye ting. Ingen språklig beskrivelse, uansett hvor lang,  kan være komplett, verken for hva kunstneren har skapt, eller for hva mottakeren opplever.





Tomme hjerner?

Den grunnleggende misforståelsen innen moderne kunstteori er noe den har arvet fra filosofien: Forestillingen om at mennesket fødes som et blankt ark, og at alle tanker og ideer kommer til det utenfra, har preget all vestlig tenkning siden John Locke, og holder fremdeles stand, i ulike varianter av filosofi og teori. Man kan gjerne krangle innbyrdes om andre ting, som middelalderens teologer om englene og knappenålshodene, men deler dette grunnleggende premisset. Ut fra det følger så en rekke forestillinger som går igjen i all kunst- og kulturteori, men som ikke blir riktigere av den grunn:

1: Fordi vi fødes helt blanke, er det å oppleve eller tolke kunst - som alt annet - noe man må læres opp til, vi har ingen medfødte ”instinkter” til dette. Også det sansemessige og begrepsmessige ”apparatet” vi bruker til å tolke eller oppleve kunst, er gitt oss av den kulturen vi lever i. Det er dermed ikke ”jeg” som tolker kunsten, men kulturen som tolker seg selv.

2: Fordi kulturen hele tiden endrer seg, vil også menneskenes opplevelse og tolkning av kunsten endre seg. Det finnes ikke noe universelt, intet vedvarende, ingen essens: ”Den kunstneriske aktiviteten utgjør et spill der formene, modalitetene og funksjonene utvikler seg i tråd med periodene og de sosiale sammenhengene, og ikke i forhold til en uforanderlig essens”, sier en av de nyeste teoriguruene, Nicolas Bourriaud. Vi opplever kunst på en helt annen måte enn folk på 1800-tallet, til og med annerledes enn vi selv gjorde på 1990-tallet.

3: Ingen kunst taler direkte til oss. Kunsten kommuniserer gjennom tegn, som ikke har noe ”naturlig” opphav, men som konstrueres og reformuleres i et kontinuerlig sosialt spill (som i mange teoretikeres øyne er et maktspill). Det finnes ikke noe alternativ til dette spillet, ikke noe ståsted utenfor tegnene. All mening kommer fra, og forblir innenfor, tegnene: ”Det finnes ikke noe utenfor teksten” (Jaques Derrida). Derfor kan vi heller ikke betrakte det utenfra., vi kan bare spille med.

4: Det er her kunsten har sin oppgave: å lage brudd i dette spillet, og dermed gjøre det synlig for oss. Kunsten kan for eksempel lage parodier på den type kommunikasjon som reklamen representerer, og på denne måten få oss til å ta reklamen mindre på alvor. Det samme kan gjøres vis-a-vis politisk propaganda: Man kan latterliggjøre dens autoritative stil, og vise dens skjulte agenda.

Man kan selvfølgelig spørre seg hvordan det kan være mulig å lage brudd, og synliggjøre, dette spillet, dersom vi skal tro hva teorien sier, at vi ikke har noe ståsted utenfor. Det kan virke som teoretikerne har en eliksir ala Harry Potter, som gjør dem i stand til å sveve over det sosiale tegnspillet vi andre dødelige er fanget i. Ellers kan de jo ikke gjennomskue det, teoretisere om det?

I dette bildet får kunstteoretikerne en overordnet posisjon, som de som kan tolke spillets koder, og som eventuelt har mulighet til å overskride eller til og med reformulere spillets regler. Teoretikerne er kanskje ikke enige om hvor mye det er mulig å endre, og hvor mye man bare må følge med strømmen. Men uten teori er man dømt til å virre bevisstløst rundt i den rollen man har fått tildelt.

Dette kultursynet får konsekvenser for hvilken kunst teoretikerne godtar eller forkaster. En kunst som appellerer til det ”universelle” i mennesket blir avfeid som ”reaksjonær” og ”fascistisk”, siden den ikke bare bygger på en ”falsk” forestilling, men en forestilling som man påstår er blitt brukt til å bygge opp under autoritære regimer. Til og med forestillingen om ”skjønnhet” er ”reaksjonær”: ”Blant de reaksjonære fristelsene som hjemsøker dagens kulturelle felt, finner vi i første rekke et rehabiliteringsprosjekt rundt ideen om Skjønnhet.” (Bourriaud, s. 88)

Den eneste kunsten som kan aksepteres, er den som bestreber seg på å utforske nye varianter i det stadig foranderlige spillet, og å ”forstyrre”, de vanlige kommunikasjons- og forståelsesformene (som alle er korrupte). Derfor lager man porno som egentlig er en ”kritikk” av pornoen, eller reklamer som egentlig er en kritikk av reklamen, kunst som egentlig er en kritikk av kunsten, kritikk som egentlig er en kritikk av kritikken, og så videre…

Mye av det sistnevnte høres tilforlatelig ut: Kunst har en viktig rolle i å kritisere og avsløre kulturelle koder og praksiser, ikke minst slike som reklamen og politisk propaganda benytter seg av. Den har også en rolle i å stadig utfordre kulturens myter og fordommer. Dette er noe kunstnere nesten til alle tider har gjort, ikke bare dagens performatører og installatører.

Men dersom man tror at all kommunikasjon, og all kunst, bare er et spill med tegn som kulturen har gitt oss, innsnevrer man kunstens virkefelt, og fratar også kunsten mye av den kritiske kraften den kunne ha hatt. Og historiens store kunstverk, fra Altamira til Picasso, blir sammen med kunsten fra den ikke-vestlige verden redusert til umodent barnekrot eller propaganda for gamle vrangforestillinger, som troen på en Gud, eller på at det finnes noe vakkert her i verden.

Dette kunstsynet skyldes ikke bare at vestlige intellektuelle er blitt desillusjonerte i forhold til verdier som tidligere ble holdt høyt: Det er en konsekvens av de nevnte teoretiske grunnforestillingene. Heldigvis for oss – og dessverre for teoretikerne – er samtlige av disse forestillingene gale.  

At forestillingen om de ”blanke ark” er feil, er noe vitenskapen har skjønt siden 1950-tallet. Da begynte den ”kognitive revolusjonen”, som et resultat av oppdagelser innen flere vitenskaper: Innen språkvitenskapen viste Chomsky at barn måtte ha et sett med medfødte kunnskaper om språk, visse grunnleggende (ubevisste) forestillinger om hvordan språk skulle være. Ellers hadde det vært umulig for dem å lære seg språk så lett som de gjør. Et annet tegn på den medfødte språkkompetansen er at alle jordas språk har grunnleggende grammatiske fellestrekk. Etter hvert kunne barnepsykologer fortelle om en rekke andre medfødte kunnskaper og kompetanser, som var helt nødvendige for at barn skulle kunne forholde seg til både den fysiske og den sosiale verden – og som man også kunne finne i dyreverdenen.

Det den nye kognitive forskningen gjorde klart, var at den tradisjonelle oppfatningen av tenkning og kommunikasjon, fra Descartes til Derrida, var feil. Hvert sekund sanser vi, føler vi, og tenker vi mye mer enn det er mulig å putte inn i språket. Det er derfor forsøkene på å skape ”Kunstig Intelligens” fram til nå har vært mislykkede, uansett hvor stor datakraft man har hatt til rådighet.

Grunnen til at vi mennesker greier å behandle så kolossale mengder med informasjon parallelt, er sett fra nevrologien det faktum at hjernecellene har et nærmest uendelig antall kontakter (synapser), og fra psykologien at det bevisste informasjonsarbeidet (det vi er klar over at vi sanser, føler og tenker) foregår på et grunnlag av nærmest uendelige mengder med ubevisst informasjon. Denne stammer dels fra evolusjonen og er medfødt, dels fra våre egne erfaringer opp gjennom livet, og ligger der i en form som bare sjelden blir bevisst, men som likevel påvirker og strukturer vårt bevisste tankearbeid, blant annet gjennom følelsene - underbevissthetens ”postkort” til bevisstheten”.

Fordi hjernen vår til enhver tid jobber med mye mer informasjon enn det er mulig å uttrykke i språket, blir teoretikernes oppfatning om at all mening finnes i tegnene som omgir oss, absurd. Grunnen til at kommunikasjon er mulig, er nettopp det store bakteppet av ubevisst og delvis medfødt informasjon som vi kan spille på og henvise til når vi snakker med hverandre. Det er dette som gjør at vi kan forstå et uttrykk som ”ånden er villig, men kjødet er skrøpelig”, mens et dataprogram som skulle oversette det til russisk, endte opp med ”vodkaen er sterk, men biffen er seig”.

Når vi kommuniserer med ord, bruker vi implisitt referanser ikke bare til ting vi har lest eller blitt fortalt, men også til kroppslige erfaringer, sanseopplevelser, mer eller mindre vage følelser, stemninger (gjerne fremkalt av lukt eller musikk), i tillegg til den felles forståelsen av konteksten vi befinner oss i. Kunstnere har gjennom hele historien intuitivt forstått å benytte dette totale registeret av ulike former for informasjon. De har ikke bare gått den ”offisielle” veien gjennom den bevisste, språklig strukturerte fornuften, og det er nettopp dette som har kunsten dens kraft. Det er også dette som har gitt kunsten muligheter til å formidle noe som ren tekst ikke kan formidle. Det stemmer faktisk av og til (men ikke alltid) at et bilde ”sier mer enn tusen ord”.

Noe av dette har kunsten oppnådd ved å spille på de fellesmenneskelige elementene som språket ikke fanger inn: et ubeskrivelig ansiktsuttrykk, en ubestemmelig fargenyanse, en antydning av en truende storm, gjennom visuelle tegn som vi er evolvert for å tolke.

Kunstnere har også intuitivt lært seg å utnytte de kognitive mekanismene som hjernen vår bruker for å tolke utilstrekkelige signaler: Vi ser en skygge, og forestiller oss skikkelsen som kaster denne. Vi ser et øye, og danner oss et bilde av en sinnsstemning. Vi ser noe i halvmørket, og dikter opp farlige dyr eller demoner. Ved bare å gi en antydning, og dermed gjøre oss til kreative medspillere (kunsten har vært interaktiv lenge før den ble kalt ”relasjonell”), skaper kunsten større effekt i oss enn en ren og fullstendig avbildning ville klart. Og som nevrologen V.S, Ramachandran har vist, kan kunsten forsterke eller overdrive visse signaler som vi er ”programmerte” til å reagere på. Indiske skulpturer av danserinner med helt urealistiske kroppsformer  - som dagens tegneseriefigurer -  virker sterkere på oss enn helt naturtro skulpturer.

Det er alle disse snarveiene inn til hjernen vår, signaler som taler direkte til underbevisstheten, uten å gå veien om fornuftens filter, kunsten gjennom alle tider har forstått å bruke. Det er ikke noe kunstnerne har vært bevisst, men noe de har lært seg gjennom å erfare hva som fungerer.

Moderne kognisjonsforskning har rehabilitert intuisjonen, berget den fra den rasjonelle, bevisste fornuftens overherredømme, som har ligget som en klam hånd over vestlig tenkning og kultur siden Descartes og Kant. Men dette skjer på et tidspunkt der filosofien har klart å invadere ett av de siste områdene der intuisjonen ennå fikk utfolde seg – kunsten. Så det paradoksale er at mens vitenskapen endelig har kommet så langt at den kan begynne å  forstå kunsten, er filosofien i ferd med å ødelegge den, fordi den ikke forstår den.

Ett av problemene med kunstteorien er altså at den ikke har fulgt med på hva forskningen har funnet ut om kognisjon. Den opererer med det klassiske skillet mellom fornuft og følelser, og skjønner ikke hvordan emosjonene ligger under og både motiverer og strukturerer fornuften. I tråd med Kant har man fått en dyrking av fornuften, kombinert med en nedvurdering av følelsene. Og i sin moderne og postmoderne utgave har dyrkingen av fornuften blitt til en dyrking av språket. Kunsten, som andre deler av kulturen, blir sett på som et system av koder, og det å lage og møte kunst blir en lek med koder. Referanser til andre kunstnere og kunstverk blir i mange tilfeller det eneste ”innholdet”, og selvfølgelig midt i blinken for teoretikerne: I denne leken får de briljere med sin ”kunnskap”, av den typen som fungerer bra i pubquiz og ”Trivial Pursuit”.

Mens det som engang ga kunsten betydning, var at den kommuniserte på andre måter enn gjennom språket, at den talte til andre sider av oss enn den rasjonelle fornuften. Ikke at fornuften var utelatt, men kunsten kunne også berøre noe i de ikke-språklige, ubevisste lagene i hjernen, noe som rørte ved følelser, ved noe som var udefinerbart, men som vi skjønte var viktig. I dag må mange kunstverk ha bruksanvisning for at vi skal kunne ”forstå” dem.

Joda, jeg vet at man kan være heldig og også i dag oppleve kunst som snakker til oss i en mer helhetlig modus, men dette skjer på tross av og ikke på grunn av den intellektuelle kunsteliten. Det viser bare at kunsten berører så grunnleggende behov og instinkter i oss at den aldri helt lar seg temme, at den vil presse seg fram på uventede steder, gjerne uten at den enøyde kunsteliten forstår hva som foregår.     

Vesten ruler.

”Kineserne, hinduene, egypterne…klarte aldri i deres kunstneriske bilder, skulpturerte guder eller idoler, å komme forbi en formløs tilstand, eller en definisjon av form som var ond og falsk, og var ute av stand til å mestre sann skjønnhet.” (Hegel)

Moderne kunstteori er ikke bare teoretisk bankerott, fordi den opererer med en forståelse av sansing og kognisjon som vitenskapen for lengst har forlatt. Den er også den eneste akademiske gren, ja, kanskje det eneste området i samfunnet, der rasismen fremdeles rår. Da snakker jeg ikke om rasisme i form av hudfarge, nei, kunstteorien er selvsagt for sofistikert for det. Men troen på den europeiske (hvori opptatt den nordamerikanske) kulturs overlegenhet er fremdeles like grunnleggende innenfor kunstverdenen, som den var ellers i samfunnet på 1800-tallet. Andre kulturers kunstuttrykk kan være eksotiske og inspirerende nok, de, men de får verdi kun når de plasseres inn i den euroamerikanske sammenhengen. Og kun når de euroamerikanske dørvokterne vil. Glem alt snakk om en ”global” verden, i kunstverdenen er det kun en oppskrift som gjelder.

I den euroamerikanske kunstforståelsen er det fremdeles den hegelianske målrettetheten som rår: historien går framover. Og alltid med den euroamerikanske kulturen som målestokk. Vi er pr definisjon i tet, ”kronen på kulturverket”, akkurat som mange har følt at mennesket var kronen på skaperverket.  Kunsten må hele tiden fornyes, om dette fornyelseshysteriet tar overfladiske former er underordnet. Kunst og trend blir stadig vanskeligere å skille.

Teorien synes ikke dette er noe problem. Tvert imot: Nå er kunsten endelig blitt ”fri”, løsrevet fra gammelmodige krav om ”mening”, ”dybde” og ”budskap”. For en ”frigjort” euroamerikaner høres dette sikkert ok ut, han har likevel ikke tid til noen fordypning, og jager videre etter den nyeste trenden. For en buddhist blir dette imidlertid meningsløst. Likeledes for en muslim. Og faktisk for de fleste som lever i Vesten også. Kunst som statussymbol, eller intellektuell selskapslek, kan selvfølgelig selges og kjøpes som andre luksusprodukter. Men det har ingen allmenn verdi.

For de som står litt på siden av den mest urbane og trendye vestlige kulturen, er det lett å se sammenhenger mellom den ufølsomheten som Vesten viser overfor andre folks lidelser, og den estetikken som rår i kunstgalleriene. De blir to sider av samme sak. I stedet for å bevisstgjøre oss, røske opp i våre tilvante forestillinger, komme i kontakt med vår universelle menneskelighet, blir selv den ”provokative” kunsten, med sine ”forstyrrelser”, nok et medikament vi tar for å glemme hvordan vi lever på andres lidelser:

”Mennesker i Vesten kommer aldri i nær nok kontakt med virkelige menneskelige lidelser eller gleder. Våre lidelser blir behandlet med medisiner, våre livsdramaer blir brettet ut i terapien, vårt forbruk blir organisert og uniformert gjennom industrien. Det er denne bedøvete livsstilen som preger sofaradikalere og store deler av intelligensiaen. Og alt dette blir forsvart og fornektet gjennom snobbete omgang med begreper som kunst. Alle uttrykk, alle former for fokus likestilles eller pakkes inn. Det skal forstås og tenkes, men ikke tas stilling til – slik at mennesket ikke trenger å ta ansvar for noe som helst.” (Shabana Rehman, Dagbladet 20/6- 04)

Kan noen finne igjen tyvegodset?

Den kunstteoretiske eliten har enn så lenge klart å ri på de to hestene som har gitt kunsten status: glansen fra forgagne tider, da kunsten ennå betydde noe, og kunstteoriens illusoriske kappe av vitenskapelighet. All kritikk blir stemplet som FrP-retorikk. Og det er kun de sertifiserte ekspertene, med den riktige teorien, som kan si hva som er Kunst.

Men hvem har gitt dem dette mandatet? Hvorfor skal eksamener i en kunstteori som ikke interesserer seg for hvordan mennesker faktisk opplever kunst, hva kunsten gjør med oss, hva kunsten egentlig er, eller hvilken funksjon eller verdi den skulle ha – gi rett til å bestemme hva slags kunst som skal få støtte, og dermed hva slags kunst du og jeg skal få oppleve?

”Noen kriterier må det jo være, noe som skiller skitt fra kanel?” vil noen si. Jo, det finnes kanskje kriterier. Det finnes god kunst, og det finnes dårlig kunst. Men ingen av oss kan si her og nå hva som vil bli stående som verdifullt. Heller ikke kunstteoretikerne. Og fordi kunst dreier seg om kommunikasjon, med sender OG mottaker, finnes det heller ingen objektiv fasit. Teoretikerne ser dessuten kunst på en annen måte enn den ”normale” kunstpublikummer, pga sin teoretiske ballast, uten at dette gjør hans eller hennes dom mer korrekt eller verdifull. Av og til tvert imot.

Dette er ikke et klageskrift over kunsten som produseres i dag. Det er heller et forsvar for kunsten, og for kunstneren som forsøker å finne sin egen stemme, og uttrykke denne, uten å måtte skjele til de teoretiske dørvokterne. For selvfølgelig lages det fremdeles spennende kunst. Det skulle bare mangle: Det har aldri vært laget mer kunst enn i dag, og det finnes fremdeles kunstnere som har lyst å gjøre noe mer enn bare å tekkes teoretikerne. Noen greier til og med å snike seg forbi teoretikernes vaktsomme blikk og inn i kunstgalleriene. Men de store satsingene, og de store pengene, er det teoretikerne som styrer (som reportasjen om ”Kunstneriske Forstyrrelser” i dette bladet viser). Og resultatet blir deretter.

Det er på tide å hente kunsten tilbake fra kunsttyvene. Har noen prøvd å ringe Toska?

Litteratur:

Bourdieu, P., Distinksjonen (Pax, 1995, først utgitt på fransk 1979)
Bourriaud, N., Relasjonell estetikk (Pax, 2007, først utgitt på fransk 1998)
Carey, J., What Good are the Arts (Faber and Faber, 2005)
Danto, A., “The Artworld”, The Journal of Philosophy, 1xi 19, 1964
Davies, S., The Philosophy of Art (Blackwell, 2006)
Dissanayake, E., Homo Aestheticus (University of Washington Press, 1992)
Lewis-Williams, D., The Mind in the Cave (Thames & Hudson, 2002)
Pinker, S., The Blank Slate (Viking, 2002)
Ramachandran, V.S. & Hirstein, W., „The Science of Art“, Journal of Consciousness Studies, Vol.6, No.6-7, June/July 1999.
Vassnes, B., Myten om Fornuften (Pax, 1997)

Link til debatten som kom i etterkant: http://www.khib.no/khib/Om-KHiB/Avd.-for-spesialisert-kunst/Debatt-om-kunstteori