Livet er som en symfoni. Symfonien kan ingen forklare mens den spilles, full som den er av innfall, stadige endringer i billedbruk og mulige tolkninger. Min faglige tilnærming når jeg lager film er symfonisk. Livet er fullt av muligheter. Men i mitt indre er jeg nok en sentimental melankoliker.

Det er over 20 år siden jeg sist hadde et lengre intervju med Knut Erik Jensen. Siden den gang har det rent en del vann i Barentshavet, og livet har – i symfonisk forstand – ført filmregissøren Knut Erik Jensen inn i mange folks bevissthet: Den burleske TV-produsenten, den heftige dokumentaristen, den poetiske fortelleren og den absurde kortfilmskaperen. Da Knut Erik Jensen vant sin første ”Amanda-pris” for storverket ”Finnmark mellom øst og vest” i 1986, en seks timers TV-serie om Finnmark og Nord-Russland under den 2. Verdenskrig. var han en forholdsvis ukjent NRK-produsent. Siden den gang er det først og fremst ”Heftig og begeistret” som har gitt ham kjendisstatus. Men antall filmer er formidabel. Det har blitt store og små fjernsynsproduksjoner i tillegg til en rekke kortfilmer og seks spillefilmer. Han laget TV-versjoner av Hålogaland Teaters store suksesser, ”Øya”, ”Oluf” og ”Antigone”, og har mottatt en rekke nasjonale og internasjonale filmpriser for sine arbeider.

Knut Erik var og er fortsatt ingen lett man å intervjue for en med hang til planlagte spørsmål og streng dramaturgi. Her er det bare å henge med gjennom fortellinger, metaforer og anekdoter, i skifter mellom humor og alvor, og ikke minst gjennom overrakende sprang i tid og tema. Poesien er det forresten alltid plass til. Sitater fra kjente og mindre kjente poeter kommer dryppende gjennom vår samtale, og poesi er kanskje det mest betegnende utrykk på hans kunstneriske arbeider. Helt siden hans første produksjon (Farvel da gamle Kjelvikfjell fra 1974) har akkurat tilstedeværelse, varhet, poetisk ømhet overfor mennesker og naturskildringer, vært hans varemerke. ”Farvel da gamle Kjelvikfjell” rangeres som en av de ypperste kortfilmer i Norge fra hele 1970-tallet. Knut Erik Jensen insisterer dessuten på å oppføre seg i pakt med livets mange muligheter, valg og innfall, og han griper begjærlig mulighetene til å utforske seg selv og sine omgivelser i både liv og filmkunst. Tanken er fri, for som han sier med et skjelmsk sideblikk:

Hadde livet vært som en amerikansk Hollywood-film, hadde det hele vært enormt kjedelig. Fra første bilde aner du konfliktene, og etter noen minutt vet du slutten. Livet er jo helt annerledes. Det er fullt av overraskelser, spennende innfall og muligheter. Trotsky sa en gang at livet er en prosess, og det hadde han rett i.

Samtalen preges av, ja nettopp, assosiasjoner, innfall, historier og fortellinger, krydret med poesi, litteratur, musikk, politikk, økologi og ofte ender samtalen i Finnmark, på Magerøya eller der omkring. Vi hopper i tid og geografi. Fortellingene sitter like løst som synspunktene på det meste.

HISTORIERISS MED RUSSISK RESONANS

Hvem skulle trudd at mitt intervjuobjekt blir pensjonist i oktober? Ikke ses det i det ytre og når det gjelder engasjement og synspunkter sitter jeg fortsatt foran et utrulig nysgjerrig og livsglad menneske. Men, Knut Erik er småbarnsfar med oppdrag i både barnehage og skole. Slike forpliktelser er ikke alltid lett å huske for en som rett og slett elsker å utfordre livet – hele dagen til ende – og som ikke er trent til et slikt liv. Vi snakker om det. ”Men jeg lærer fortsatt”, smiler øynene gjennom brilleglassene, mens de lange krøllene rister lett.

Knut Erik Jensen er fra Honningsvåg og opplevde både okkupasjon, tyskernes brente jords taktikk høsten 1944 og påfølgende evakuering og etterkrigstid i interneringsleir i Harstad. I Honningsvåg var livet gjennom 50-åra preget av revyer, turnforening, skole, fiskeriet og kamerater. En av hans beste venner i barndommen var billedkunstneren Bjarne Holst. Kanskje ikke typisk for et lite fiskevær å frembringe to nasjonale kunstnere fra samme årskull, men Honningsvåg og spesielt havna der, var spesiell, som en internasjonal smeltedigel:

Det var et fantastisk liv i Honningsvåg. Lite sted, med stolte tradisjoner og ikke minst spennende, motstridende krefter. Første ordfører etter krigen var kommunist, og russerne stod sterkt hos oss. Her levde fortellinger og myter fra Pomorhandelens tid. Det var ikke uten grunn, da dette var første landligge etter Østhavet. Russerne hadde gitt både arbeid, varer, liv, kunst og fortellinger til byen vår. Dessuten var krigen vunnet og våre frigjørere som kom fra øst, var jo russerne. Dette koblet sammen med den eldgamle turismen (til Nordkapp) fra tidlig 1600 tall, satte sitt internasjonale preg både på stedet og befolkningen, og selvfølgelig på oss som vokste opp.

Et lite El Dorado for den oppvoksende slekt kanskje, men også barn- og ungdomstid har sin tilmålte tid. Hovedstaden var stedet og et naturlig mål for de som ville skaffe seg utdanning i begynnelsen av 1960-årene. Knut Erik dro til Oslo med forventinger og virketrang:

Da jeg kom til Oslo gikk jeg rundt å så på alle de store berømte stedene jeg bare hadde hørt om. Museer, slottet og andre stasbygninger. Statuene av Henrik Wergeland og Camilla Collett var noe av det første jeg leitet meg fram til. Wergeland er fortsatt en av mine favorittforfattere. Jeg trur jeg hadde et inderlig ønske om å lære hovedstaden å kjenne, kulturen og alt det andre vi hadde hørt om. Naiv som jeg var, fortalte jeg heftig om mine hjemlige erfaringer til de som krysset min vei, men i Oslo var det ingen som var interessert, i hvertfall ikke om krigen, om Russland og grensen. Jeg tenkte over saken, og bestemte meg for å studere russisk.

Å gå mot strømmen har sjelden vært et fremmed alternativ for Knut Erik Jensen. Han har heller aldri nølt med å utforske det ukjente og det spennende. I Russland kunne han nærme seg en kulturnasjon som hadde satt dype spor i hans egen fortid.

Russland har i stor grad vært stengt for oss som vokste opp etter krigen. Jeg var aldri flink i russisk på Universitetet, men jeg søkte likevel på et års stipendiat. Jeg sa åpenlyst at jeg ikke skulle til Russland for å studere russiske genitiv og andre grammatiske knuter, men jeg ville til Russland for å studere livet og Majakovsky. For meg var Russland en kunstnerisk gullgruve. Russland danner grunnlaget for nesten alt i kunsten: Tenk på Majakovsky, på all litteraturen med Gogol, Dostojevsky, Tolstoy, Achmatova, Bunin og Pasternak – Gud det er mange mange fler, på filmkunsten med Eisenstein. Det var russerne som fant ut av montasjen, og kunstnerne da: Kadinsky og Chagall. Moskva Kunstnerteater satte opp hele Kareno-trilogien til Knut Hamsun, og sjefen sjøl, Konstantin Stanislavskij spilte selv hovedrollen i alle tre stykkene. De kvinnelige hovedroller ble spilt av Olga Knipper-Tsjekova, Anton Tchekovs kone. Tchekov var forresten selv en stor beundrer av Hamsun. Det er mange forunderlige forbindelseslinjer mellom oss og den russiske kultur.

Det var få filmkunstnere i denne oppramsingen, påpeker samtalepartneren, men Jensen parerer:

Jeg er like opptatt av, ja kanskje mer opptatt av andre kunstneriske uttrykk enn film. Faktisk er jeg mer opptatt av musikk. Også her er jo russerne i en særstilling. Litteratur, både romaner og lyrikk, står meg nært. Dessuten skulle jeg gjerne sett mer teater. Når jeg blir spurt om hvem som har inspirert meg, så forventer alle at jeg skal nevne en haug med berømte filmregissører, men jeg bruker å sette opp en annen liste. Blant de som har inspirert meg er jo både Shostakovitsj, Fellini, Mozart, Majakovsky, Eisenstein, Rachmaninov, Greenaway, Holst, Kivijærvi osv. En herlig blanding av kunstnerisk liv.

KREATIVE ÅR

Etter ett år i Russland returnerte Knut Erik til Oslo. På Universitetet var det ett yrende liv. Murgigantene på Blindern var som en bikube. Det var ikke et blivende sted og han pakket kofferten og dro hjem til Honningsvåg. På hjemplassen var det også et yrende liv, men på en helt annen måte. Kreativiteten fikk fritt utløp i det Knut Erik karakteriserer som et absurd kreativt kunst og kulturmiljø. Tidsskriftet ”Liktorn” overlevde gjennom tre numre. Restauranten ”Aquarius” ble startet. De serverte eksotiske retter av kamskjell, uer, reinsdyr, håbrann og kobbesveiva med navn som ”Dessert Pårrnå” og ”Tartar Barbar”. ”Aquarius var også kunst og fotogalleri. Knut Erik dyrket i denne tiden sin interesse for filmspråket og viste noen av sine kortfilmer (med et Sputnik-kamera han kjøpte i Leningrad) til vennene. Det resulterte i at en kompis, Knut Lindquist ”beordret” ham til filmskole – i London. Oppholdet i London varte i omtrent fem år, det meste av tiden som langtidspendler mellom metropolen og Honningsvåg.

I denne perioden ble hans første kortfilmer til, og i 1978 fikk han være med som regiassistent på spillefilmen Svart Hav. Samme år startet han sin karriere som fjernsynsprodusent i NRK. Temaene i hans første kortfilmer ble videreført i fjernsynsproduksjonene. Titlene taler for seg selv (Fiskeværene mot Østhavet, Viser mot Østhavet, Kulturkollisjon i Kautokeino, Jazz og joik, Mørketid). Innimellom disse skildringene kom den personlige og absurde kultfilmen, Fiolplukkerne. Et eksperiment og skildring av det kreative kulturmiljøet med utspring på Magerøya.

Mitt utgangspunkt har helt siden den gang vært de primære næringene, de fornybare ressursene. Alt jeg har gjort i filmfaget har handlet om dette, om menneskets forhold til naturen. Naturen er en ond negl, hvis ikke vi bryr oss om den, så bryr den seg heller ikke om oss, og kan ta hevn. Mine filmer handler direkte eller indirekte om naturen og menneskets forhold til den. Derfor har jeg et mål om å opprette en pris i fremtiden, ikke en som skal tildeles filmfolk, men som skal gå til et menneske som arbeider primært med naturen, eller plogen, fiskebruket. Hvem som helst kan få en slik pris. En slik pris vil overraske verden. Filmpriser handler om et håndverk. Skal du ha en misjon utover det, må du gå ut over håndverket. Jeg sier det slik: Tar du de svakestes parti, så har du alltid rett. Er du et menneske med føttene godt planta i lufta, så kan du slå til alle retninger.

Det siste utsagnet understreker et tema vi i samtalen kommer inn på flere ganger: At livet og dermed også filmen har en uforutsigbar dramaturgi. Knut Erik understreker at filmen har uendelige muligheter, og at vi her i Norge foreløpig er visuelle analfabeter.

Vi har ikke utnyttet alle de mulighetene som ligger i det visuelle språket. Vi ser en elv i kameraet og lager dermed elvelyd på lydsporet. Vi ser en flott prestasjon i en fotballkamp og legger på applaus. Det finnes et hav av andre muligheter, i klipp, lyd, nærbilder, og ikke minst i fortellingenes dramaturgi osv. Fantasien har ingen grenser. Jeg jobber med et nisjeprodukt, og den nisjen er egentlig meg selv. Derfor lar jeg livets forunderlige fremdrift også styre filmarbeidet. Det ene bildet må slå det andre i hjel. Du må være villig til å havne i et kunstnerisk anarki. Først da kan du berøre og forandre livene til de som ser på. Du må rive dem løs, utfordre dem, og la dem dikte med.

Billedspråket er veldig komplisert, selv om alle mennesker er i stand til å lese bilder. Det inviterer seerne til assosiasjoner, og dermed åpner muligheten seg for egne personlige tolkninger. Som filmskaper må du kommunisere det du kan. Ta for eksempel en poet som skriver på et annet språk, fra en annen kultur. Når man skal oversette denne poesien, så oppdager man hvor komplisert det er. Oversetter du all tekst, så forsvinner poesien, for den ligger mellom linjene og disse assosiasjonene kan ikke direkte oversettes. Når du skjønner hvor mye mer komplisert billedspråket er på grunn av alle muligheter, så forstår alle at her er mulighetene til fordypning i fremtiden – nesten uendelig …

Jeg vil gjerne skape noen gylne øyeblikk. Og de er mine, og disse skal jeg dele med andre gjennom det som vises frem. Jeg husker jeg fikk en tankefull kommentar fra en kollega under filmfestivalen i Chicago på scenen om elskingen i fisk i ”Brent av Frost”. It´s unbeleivable. They did it in the fish, it´s film history. It has never been done before, and it can never be done afterwards. Jeg hadde truffet noe med å bruke de råe drømmene, de rike erfaringer som er høstet i verdens forrevne virkelighet fra mine områder, i et internasjonalt filmspråk som berørte en person fra en helt annen kultur.

DEN STANDHAFTIGE POET

Filmskaperen Knut Erik Jensen er her inne på den sentrale oppgaven han har gitt seg selv i sitt arbeid. Han tar utgangspunkt i livet. Derfor ønsker han først og fremst å vise frem til publikum en verden som skal oppdages med nye øyne. Slik gjorde han Svalbard-trilogien (fra 1983 – 85 sammen med Birger Amundsen) til en helt ny opplevelse for de som var interessert i øygruppen. De tre filmene (Svalbard i Verden, Kald Verden og Min Verden) regnes som det store kunstneriske gjennombrudd for Jensen. Omtrent samtidig arbeidet han med fjernsynsserien ”Finnmark mellom øst og vest” som gav ham Amanda-prisen for første gang (1986). Også det en produksjon som fortalte mennesker over hele landet historien om krigen i det nordligste området av landet. Symptomatisk var det at boken som ble utgitt i denne forbindelse fikk tittelen: ”Til befolkningen”. Serien var også en hyllest til mennesker og livet i det politikerne i dag liker å kalle for nordområdene.

Og hvilket filmspråk bruker så den standhaftige filmskaperen? Sanselig og svevende, intenst og humoristisk, nærværende og betraktende tar Jensen oss inn i sitt univers. Det kan være kortfilmer eller en 6 timers TV-serie, en formidlet teaterproduksjon, et menneskelig portrett eller gjennom store spillefilmprosjekt. Alltid er det en suggererende rytme som brytes, en tilstedeværelse som plutselig gis en ny retning gjennom filmskaperens personlige valg. Man kan si mye om Jensen, men detaljene, de dvelende detaljene om det så er elsking i fisk, et baderom i Berlevåg, en sang fra en filetarbeider eller en arkaisk strand, åpner opp for en ny verden for de som er tilskuere. Knut Erik Jensen er sine beste øyeblikk en dokumentarpoet med magikerens kraft.

Han bruker rått den verden han bryr seg om, den han kan noe om. Hans nysgjerrighet og kreativitet, vilje og standhaftighet har få grenser. Derfor er han også kontroversiell. Han står for sine meninger og sin kunnskap og har lite til overs for unge filmskapere (og andre) som blir nasjonale, eller internasjonale gjennom å spise kebab, drikke kaffe latte og fornekte sitt opphav og dermed sin opprinnelige kunnskap og nysgjerrighet. Hans form er dypt personlige forankret: Han vil at publikum skal gjenoppdage den daglige verden i all sin prakt med sin forunderlige rikdom og varme. Gjennom filmspråket maler han frem nye bilder. Kompromissløst hyller han natur og mennesker i ytterkanten av det muliges verden. Han forsøker på denne måten alltid å fange kjernen i den menneskelige verdighet, slik den er når staffasjen er rensket bort. Men det blir sjelden lokalpatriotisme, selv om den noen ganger kan ligge snublende nær. Men det er det spennende og hemmelighetsfulle, det uoppdagede, det sanselige, den rå humoren og det sarte blikket i det unike mennesket - og de skjønne, vakre, voldsomme landsskaper med all sin velde og mangfold i naturen - han jakter på.

Men Knut Erik Jensen er også en refser, en polemiker, en som står for sine meninger:

Etter 11. September hadde USA sin gylne mulighet til å spørre seg selv. Hvorfor hater alle oss? De kunne satt seg ned, invitert til samtaler og undring. Men de valgte å bombe i stedet for å ta til fornuft. Når en konflikt eskalerer må noen ta til fornuft. Hvordan skal man ellers kunne løse konflikter? Man må ha en avvæpnende holdning til konfliktløsning. De må ikke kalle de væpnende styrker for forsvar, når det er angrep de utfører. Etter min mening er en avvæpnende holdning eneste måte å løse opp i en konflikt. Vi er derfor inne i en irrasjonell situasjon og på vei mot en ny kald krig. Resultatet av Bush sine valg er ei verdensomspennende hengemyr av hat.

Det var det samme med Hitler. Han gjorde politikken forståelig for folk flest. Alle kunne se forskjell på en jøde og en arier, og da trodde tyskerne at de forstod politikk. Men livet og vår verden er ikke så enkelt satt sammen. Det gode kan ikke eksistere uten det onde, og det onde kan ikke leve uten det gode. Vi må erkjenne balansen og nyansene. Bruk av bannskap gjennom historien er eksempel på det samme. Det var et privilegium for prestene å snakke om helvete, mens vanlige folk fikk ikke lov. Det er da jeg snakker om sønvinismen. Odd Sønvisen (kulturjournalist i avisa Nordlys) gikk til et dobbeltmoralske angrep på Arthur Arntzen og bannskapen i teaterstykket og filmen ”Oluf”. Dette førte til en nasjonal mediedebatt i en hel måned, totalt meningsløst og lite fruktbart.

RUSSISK PREMIEREFILM OG FESTIVAL

Russland har opptatt Jensen, både som kulturnasjon og som naboer. Og de siste årene har de fleste av hans spillefilmer hatt tilknytning til Russland. ”Brent av frost” var filmen som tok utgangspunkt i den spiondømte fiskeren Selmer Nilsen fra Bakfjord. I ”Heftig og begeistret” dro Berlevåg Mannskor på turne til Murmansk, hvor både historie og politikk ble diskutert og formidlet i filmen.

Framtida for Knut Erik Jensen er på mange måter i strid med hans ønske og ide om å følge det uforutsigelige i livet, la livet bli styrt av det som kommer i hans vei. De tre neste store prosjekt er nemlig godt planlagt, og godt på vei til å bli forløst, og alle har tilknytning til Russland. Men som Knut Erik sier; ”man vet ikke hvordan det blir før filmene (eller begivenhetene) har premiere.”

11. September er det premiere på spillefilmen ”Iskyss – husker du våre drømmer” - om Gunvor Galtung Haavik og hennes russiske kjærest Vladimir Alexandrovitsj Koslov. Premierested er Honningsvåg. For første gang skal han arrangere urpremiere på en spillefilm på hjemstedet, og det i forbindelse med den 5. Filmfestivalen i byen, som er hans andre store planlagte begivenhet. Festivalen skal blant annet inneholde en kvalitativ filmdiskurs med internasjonale regissører – bla. fra Russland og Cuba. Og i lang tid har han holdt på med en fjernsynsserie om Knut Hamsun som skal sendes i 2009, i forbindelse med 150 års markeringen for forfatterens fødsel.

Iskyss – husker du våre drømmer er spillefilmen om Norges eneste kvinnelige spion. Tidligere har Jensen laget en dokumentar om spion- og kjærlighetshistorien mellom Haavik og Koslov. Vladimir Alexandrovitsj Koslov var ikke bare en person, skulle det vise seg. En stund etter at TV-dokumentaren var vist, fikk Jensen en telefon fra en mann som nettopp het Vladimir Alexandrovitsj Koslov:

- God dag dette er Vladimir Alexandrovitsj Koslov. Jeg har hørt fra noen av mine venner at jeg er blitt misbrukt i en film som du har laget. Forundret hørte jeg på ham, og fikk etter hvert oppklart misforståelsen. Han fortalte at han ofte var i Tromsø og besøkte sin kjæreste på Kvaløysletta, så vi avtalte å treffes. Koslov hadde vært norsk tolk i 30 år, og den eneste i Sovjet som behersket islandsk og alle andre skandinaviske språk. Vi hadde vanvittig flotte samtaler. I ungdommen begynte han å studere norsk, men fikk tidlig beskjed om at han ikke måtte tro at han kom til vesten på den måten. Du kommer aldri til Norge, sa de. Dette hang sannsynligvis sammen med at familien (som var av adelig herkomst) måtte rømme i 1917 til Tyrkia, og derfra til Uruguay for å søke lykken. Hans familie overlevde der, til tross for et umenneskelig slit. Han studerte likevel norsk og avla eksamen som preseterist. Men tidene skiftet og Koslov fikk tolkejobber. Han har vært hovedtolk for ABBA under Chess, og vært tolk for norske og skandinaviske politiske delegasjoner på besøk til Russland. Han har sett det meste. Han ble siden gift med ei norsk dame, så skilt, men nå kjærest med ei jente fra Kvaløya.

- Så sa han til meg: Vet du hva du har gjort med den dokumentaren? Du har rørt noe helt innerst i den russiske sjelen. Du må lage en film om mitt liv.

- Jeg skal ha han som innleder på Nordkapp Filmfestival i september. Koslov skal være både tolk og foredragsholder Samtidig starter jeg oppdraget med mitt neste prosjekt som er filmen om denne andre Koslov, om hans liv under den kalde krigen.

Filmfestivalen i Nordkapp er et annet stort tema gjennom samtalen mellom oss. Selv skal han flytte tilbake til hjemplassen når pensjonisttilværelsen starter. Og Filmfestivalen i hjembygda vil han utvikle de nærmeste årene til en viktig internasjonal kulturell begivenhet. Han gleder seg enormt til å ha sin første spillefilmpremiere i Honningsvåg 11. September, og datoen er ikke tilfeldig valgt.

Et siste stort prosjekt som er under oppseiling er den store TV-serien om Knut Hamsun som skal ha premiere i 2009 i forbindelse med 150 års markeringen for Hamsuns fødsel. Også dette blir et prosjekt hvor Russland har en sentral plass. Han lover et spennende portrett og ny innsikt i det hamsunske univers.

*

Vi tar farvel. En lang og interessant og uforutsigbar formiddagssamtale er ferdig. Knut Erik har servert historier fra filminnspillinger, fra hverdagslivet, sitert poesi og drøftet kunst. Obstfelder og Munch, Wergeland og Ibsen, David mot Goliat og Achilles, både kjempen og senen. Det er fortsatt kaldt i nord denne dagen, men det varmer å samtale med et uforutsigbart og varmt menneske.