”Om det så er morna fra Kapp Verde, son fra Kuba, eller maloya fra La Reunion, så er det en sterk, nærmest mystisk affinitet mellom all øymusikk. Noe med sanden, med havet, vinden og sola binder tydeligvis øykulturer sammen rundt verden, et fenomen som trer spesielt tydelig fram i roots- og tradisjonell musikk.” (Richard O. Nidel, World Music – The Basics)

Det er ikke bare Richard Nidel som er fascinert og forundret over det vi kan kalle ”øymusikk”, musikken fra øyriker verden rundt. Ikke bare har øyboere produsert en mengde musikk som har tatt verden med storm, men det synes også å være ett eller annet mystisk fellestrekk gjemt i denne musikken, uansett hvor på kloden den kommer fra. Men hva er dette mystiske ved øymusikken som appellerer slik til så mange?

På 1920-tallet var musikk fra Hawaii den mest populære musikken i USA, og satte spor som fremdeles preger bla. countrymusikken (steel-gitaren er en modernisert hawaiigitar). På 1950-tallet var musikken og dansene fra Kuba trendsettende, inntil USAs boikott satte en stopper for dette. På 1970-tallet blåste reggaen (fra Jamaica) nytt liv i rock- og popmusikken, og skapte den ”tredje verdens” største musikkstjerne, Bob Marley. På 1980-tallet fylte partymusikk fra De Franske Antiller diskotekene. I dag er det Kapp Verde-musikken som setter sitt preg på verdensmusikk-scenen. Og da har vi ikke tatt med den grønne øya i Atlanterhavet, med sitt fantastiske musikkliv: Irland.

Nidel mener det må være noe med ”havet, vinden og sola” (han regner ikke med Irland) som forener disse øyene. Og som også Felipe Fernandez-Armesto skriver om i Civilizations, er det noe med dette å ha hav på alle kanter som setter sitt preg på kulturen. Men for ham er det ikke så mye naturelementene i seg selv, men dette at havet enten kan isolere, eller tvert imot: skape nye kontakter, som blir det avgjørende.

For oss nordboere er det naturlig å tenke seg at det å leve på en sydhavsøy må gjøre en lett til sinns, og derfor kan forklare den glade lettheten som man finner i mye av øymusikken, i calypsoen, i hula-hulaen. Men hva med melankolien i mornaen på Kapp Verde, eller de tunge rytmene i reggaen?

I stedet for slike enkle natur-psyke sammenhenger kan vi kanskje heller se på historien. Noe som mange av disse øysamfunnene har til felles, er nemlig at de deler en felles opprinnelse: Enten var de folketomme, eller så ble urbefolkningen desimert, og erstattet av et kolonisamfunn med flere ulike folkeslag: gjerne hvite koloniherrer som brakte med seg slaver av afrikansk opprinnelse. Dette har skapt en type blandingskultur som vi gjerne kaller kreolsk, og som gir seg uttrykk i både språk, religion, mat og musikk.

Måten disse kreolkulturen ble mikset på, varierte: Mens engelskmennene var nøye på å ikke blande seg med sine fargede undersåtter, var ikke portugiserne og franskmennene så kresne. Derfor fikk vi de mest typiske kreolkulturene i portugisiske og franske kolonier. Dette ser du på ansiktene, men du hører det også i musikken. På KappVerde, som i andre gamle portugisiske kolonier, hører du tydelig innflytelsen fra kolonilandet: i gitarbruken, i melodiføringen, i harmoniene.

Et utslag av dette skillet var forskjellen mellom ”settlerkulturer” og ”plantasjekulturer”. Settlerkolonier som Kuba og Puerto Rico tiltrakk seg store antall europeiske kolonister og ga muligheter for skikkelig blandete (kreolske) musikk-kulturer, mens i plantasjekolonier på de britiske koloniene i Vest-India var skillet mellom kolonister og slaver sterkere, og det utviklet seg ikke kreolske kulturer i egentlig forstand.

Det kreolske er altså et fellestrekk i mange øysamfunn, inkludert musikken. Folk fra forskjellige kulturer ble kastet sammen, og fant et felles ”språk” i musikken. Dette betyr at musikken nødvendigvis fikk en karakteristisk enkelhet og tilgjengelighet. Her var det ikke snakk om å utvikle videre kompliserte klassiske tradisjoner med vanskelige koder. Men musikken fikk gjerne en ny kompleksitet ved at man mikset ulike tradisjoner. Europeiske melodier og harmonier møtte afrikansk rytmikk, og på den måten fikk man det beste fra to kulturer.

Men for å skape musikk trenger man også noe å spille den med, og her tror jeg et viktig fellestrekk ligger: Øyfolket, og spesielt slavene (som ofte utgjorde flertallet), ble rykket opp fra hjemlandet, uten anledning til å ta med seg noen form for materiell kultur. De brakte derfor ikke med seg noen instrumenter. Og på øyene de kom til, var det heller ikke så mye å la instrumenter av: Det fantes for eksempel ikke særlig med dyr å lage trommeskinn av, ikke så mye treverk å lage store strengeinstrumenter av, ikke metall til å lage blåseinstrumenter.

I stedet måtte de nøye seg med de hadde – stemmen - eller det kunne lage til av stedets materialer: bambus, tomme oljefat, metallskrap. Og siden mange av disse øyene hadde besøk av sjøfolk, kom det en del små bærbare instrumenter sjøveien.

Alle kjenner lyden av steeldrums, kjent fra øyene Trinidad og Tobago. Disse er laget av avkuttede oljefat, et typisk eksempel på å bruke det man har, også kassert skrot. Steeldrums brukes mye i kalypso og festivalmusikk, men det finnes til og med steeldrum-band som spiller klassisk musikk.

Noen som også bruker det som finnes av lokale materialer, er bambus-bandene på Salomon-øyene og Papua New Guinea. Disse bruker kun instrumenter laget av bambus. I tillegg til blåseinstrumenter og perkusjoner har de klodens tøffeste bass: et oppsett av tykke bambusrør som de dasker på (på åpningene) med gamle skosåler! Da jeg så dette for første gang (på video) holdt jeg på å ramle av stolen. I tillegg til bass gir dette også en markert trommelåt, omtrent som bass og basstromme i ett.

Et instrument som har fartet verden rundt sjøveien, og som har satt sitt preg på mye øymusikk, er ukulelen. Dette lille strengeinstrumentet (som Espen Lind hadde stor suksess med i sommer), ble brakt ut i verden av portugisiske sjøfolk fra Madeira, og skulle bli et instrument som de fleste forbinder med Hawaii og Polynesia. Og som kanskje mer enn noe annet instrument gir assosiasjoner til sol, sand og sommer. Lite og enkelt å ha med seg, lett å spille på, og ikke minst: Det kunne brukes rytmisk slik at det erstattet trommer, som kunne være vanskelig å få laget på små øyer, der man gjerne ikke hadde passende materialer. Det er derfor blitt et viktig element i musikk fra Kapp Verde og Brasil (der det kalles cavaquinho), så vel som i Stillehavet.

Kanskje fordi instrumenttilfanget har vært begrenset, men også av andre grunner, har øymusikken i stor grad vært basert på kollektiv sang, med mye veksling mellom solosang og kor. Mye av dette har sin opprinnelse i arbeidssanger, både på plantasjoner og på havna, og har en rytme – og et tekstinnhold - som er tilpasset dette arbeidet. Alle kjenner calypsoen ”Banana Boat Song”, og gjerne mer enn den ene linjen Fleksnes kunne. En musikktradisjon som likner, og der bare sang og trommer brukes, er malaoya-musikken fra Le Reunion i Det Indiske Hav.

Eksempler på øymusikk.

For å bli kjent med øymusikk verden rundt – her hopper vi over Jamaica og Irland, der det alt for mye å velge mellom - kan det være lurt å starte med noen samlinger. Som på så mye annet, har Putumayo gode samlinger med for eksempel fransk karibisk musikk, i tillegg til annen karibisk musikk. Rough Guide to World Music har også noen gode samlinger, ikke minst en med musikk fra Det Indiske Hav. De har også en samle-CD med musikk fra Okinawa, den sydligste øya i Japan, som har en typisk øykarakter, og som likner mer på for eksempel Stillehavsmusikk enn på annen japansk.

Det franske platemerket Oceania Records har, som navnet antyder, en rekke samlinger med musikk fra Oseania: Melanesia, Mikronesia, Polynesia (sjekk CD-en Ancestral Songs). Når det gjelder musikk fra Kapp Verde, finnes det mange gode samlinger (Rough Guide, Putumayo, Lusafrica), sjekk også CD-er med artistene Simentera, morna-dronningen Cesarea Evora, og de nye stjernene Maya Andrade, Nancy Vieira og Sara Tavares. Etter Buena Vista-suksessen er det kommet en mengde samle-CDer fra Kuba (Putumayo. Rough Guide har kanskje de beste). Fra Kuba er ellers World Circuit sine CD-er med Buena Vista-gjengen, produsert av Ry Cooder (spesielt Ibrahim Ferrer), et must. Dette er son-musikk, ekte vare, i motsetning til mye av den såkalte ”salsaen”, en amerikanisert, kommersialisert, utgave.