Denne gang er teamet Broer: Her er fortellingene om de nyttige og arkitektoniske mesterverk - fra oldtid til i dag, om fredsbroer, eventyrbroer, kulturbroer, framtidsbroer, forsoningsbroer og Bro Bro Brille og mye mer. Vi intervjuer Harald Eia, og Liv Lundberg gir oss side 55-diktet. Dette nummeret av MARG er dessuten nr. 10 i rekken siden starten i mai 2007. Vi har produsert over 800 sider i tekst og bilder, vi har hatt 10 forskjellige temaer og hatt skribenter fra 10 ulike land. Altså kan vi markere et lite, lite jubileum denne høsten.

Vi skal likevel bruke resten av året til å gå gjennom vårt blad og forsøke å se på det med argusøyne, med et kritisk og konstruktivt blikk. Vi skal ta med oss alle reaksjoner vi har fått på bladet, vi vil invitere til en redaksjonell debatt om både temabruk, innhold, design, størrelse osv. Vi vil altså legge oss i selen for at 2010 skal markere en spennende og ny kurs for MARG. Og til alle dere lesere som har meninger om bladet, skriv til oss, ring til oss, snakk med oss, for vi tåler det meste. Det er nemlig hardhudede mennesker som driver i tidsskriftbransjen.

Da vi startet MARG var ønsket å presentere temaer som var knyttet til vår undertittel; Notater fra randsonen. Det litt diffuse målet føler vi at vi har fått god uttelling på. Flere av våre numre har fått stor oppmerksomhet i svært forskjellige leserkretser. Og fortsatt selges ”gamle” MARG til lesere som blir oppmerksom på tidsskriftet. Vi har selvsagt hatt spesielt fokus på nordområdene med tema som HAV, ARKTIS og RUSSLAND. Vi har tatt opp de store allmenne tema som KUNNSKAP og RELIGION, og innledet til debatt om KUNST, MAT og KRISER. Vårt forrige nummer satte fokus på BYER i bred forstand, og hvordan verden sentraliseres og byene blir satt under press. Nå slår vi et slag for BROER. Broer som kommunikasjon, som visuelle kunstverk, og brobegrepet som metafor for forståelse og samhandling i relasjonell forstand.

Broer er så mye. Noen berømte konkrete broer har vi selvsagt skildret i dette nummeret. Liv Aakvik har fundert over Sukkenes Bro i Venezia, Pont du Gard ved Nimes er en av verdensarvens sentrale byggverk. Siden broer ofte er et syn, så har vi satt sammen en billedcollage av broer fra svært forskjellige ståsteder. Vi har på nytt sett David Leans berømte brofilm, Broen over Kwai, og Ragnar Sandbæk har syklet over Golden Gate. Det finnes både sanger og eventyr hvor broene har en sentral plass, og Lene E. Westerås gir et innblikk i deler av denne finurlige bro-historien. For oss nordmenn som vokste opp i det vi kan kalle grisgrendte strøk, er jo låvebroa et fortrolig minnesmerke fra en svunnen tid. I MARG dukker de opp. Vi har også lest og studert et par av de mange bøker som er skrevet om broer, og så finnes det imaginære broer. I Stamsund konstruerte den amerikanske kunstneren Scott Thoe en fredsbro som førte ham i samtaler med den øverste politiske ledelse på verdens nedsrustningsarena. Og det er uendelige mange broer vi ikke får plass til under dette temaet. Men det håper vi selvsagt skal inspirere dere lesere til å finne frem til egne broer i tilværelsen.

Bjørn Vassnes har skrevet om brobygging mellom kulturer i Darwin-året. Som vanlig har vi tatt inn andre ytringer og intervjuet mennesker med noe på hjertet. En kjent humorist viser fram sine mer ukjente sider. MARG har intervjuet Harald Eia og Odd Gunnar Skagestad tar oss med til Antarktis for 50 år siden.

Som eksempel på artikkel i dette nummer presenterer vi Morten Wintervolds essay om forfatterstudiet ved Universitetet i Tromsø:

Oppbyggelige notater etter et besøk på forfatterstudiet i Tromsø

Av Morten Wintervold

Markøren blinker oppe til venstre i dokumentet. Arket er ellers kvitt. Kvitheta er stille, uten avtrykk av noe menneskelig. Jeg blir sittende fremfor denne kvitheta, denne stillheta, mens jeg forestiller meg et dikt.

Hun spurte hva jeg jobber med. Nå senker hun saksa og ser på meg i speilet. – Kan man leve av å skrive dikt, da? Er ikke det litt sånn... 1800-talls?

Jeg burde avbrutt klippen straks, leid frisøren ut i bilen, kjørt henne til Skibotn i Nord-Troms. Jeg burde vist henne universitetets feltstasjon som ligger et stykke oppi Skibotndalen. Her åpner forfatterstudiet i Tromsø hvert studieår med ei ukelang samling. Grønne nåltrær omgir et tun hvis sentrum er et seminarrom i hovedbygninga. Der inne sitter 15 studenter og diskuterer tekst.

- Diktet faller litt sammen med de to siste verselinjene, kanskje du kunne prøve å finne en ny utgang som henter inn det fine anslaget, hva om du...

Slike replikker kunne frisøren fått høre dersom hun ble stående under det åpne vinduet. Entusiasmen og engasjementet der inne ville fått henne til å innse hvor kjedelig spørsmålet hennes i sannhet er. Kan man leve av det, kan man ikke leve av det. Man kan opplagt leve av å klippe hår på salong. Og det til tross for at alle har ei saks hjemme. På 1800-tallet var det nok flere som klipte seg sjøl.

Men det blir til at jeg kjører aleine. Dette er i august 2009. Jeg er invitert for å snakke til forfatterstudentene om poetikk, og jeg skal også forberede en tekst som du kan lese i tidsskriftet Marg. Denne teksten skal handle om forfatterstudiet i Tromsø, og den skal trykkes i et nummer med bruer som tema. Akkurat her sliter jeg som har utvikla en sunn skepsis mot de store, totaliserende metaforene. Jeg er for eksempel ikke i stand til å skrive denne setninga: ”Det skjønnlitterære språket bygger bru mellom mennesker, mellom individer, og også mellom kulturer”.

Jeg er derimot i stand til å kjøre en liten, grønn Skoda under ei bru. Det gjør jeg ved flere tilfeller på vei til Skibotn. Der oppe er det meninga at kuene skal gå over E6-en. Jeg ruller ned vinduet og roper til kuene: Å skrive er å sitte i det bleike lyset fra MS WORD og føre en vekselvis rolig og oppjaga samtale med seg sjøl, det kan man leve av!

Så kommer jeg til Nordkjosbotten hvor jeg stopper og fyller bensin.

”Creative writing, skriver Liv Lundberg som er professor i skrivekunst ved forfatterstudiet, ”handler om skrivekunst som verk og som virksomhet, om skrivehåndverk og skriveprosesser, om å drive tekster fram fra uklare ideer og vage formspråk til ferdige skrivekunstverk”. Om de ikke visste det fra før, vil studentene i løpet av et studieår skjønne at vi snakker om en tidkrevende prosess. Sjøl har jeg skrevet fire diktbøker. Den tynneste er på 71 sider, den tykkeste på 83. Det har gått to og tre år mellom hver utgivelse. 83 sider delt på 712 dager (to år) gir en produksjon på 0,12 bokside per dag. Det står ikke mye på hver side.

Jeg skriver i flere timer hver dag.

- Det er en tett og fin atmosfære med få forstyrrende elementer her, sier Rawdna Carita Eira. Vi sitter i ei sofa i Skibotn og jeg har spurt hvorfor hun bruker to år av livet på å være forfatterstudent. - Det er godt å være sammen med andre som har samme fokus som jeg sjøl på det å skrive. Vi lærer av hverandre, tester ut våre egne ting og får muligheten til å se hvordan tekstene umiddelbart virker på gode lesere, sier hun.

Jeg stiller samme spørsmål til Eirik Skrede.

- Målet er å få utgitt ei bok. Jeg vil skrive på heltid, være forfatter, det er det jeg vil og det var derfor jeg søkte på forfatterstudiet. For meg var det viktig å få bekrefta at det ikke bare er tull det jeg holder på med. Å komme inn her ga meg sjøltillit og jeg tar nå skrivinga på større alvor. I løpet av førsteåret har jeg fått luka bort en del nybegynnerfeil. Jeg har også blitt en mer bevisst leser. Takket være tips fra gjestelærere og medstudenter har jeg oppdaga forfatterskap og bøker som jeg ellers ikke ville funnet frem til sjøl. Slike oppdagelser gir i neste omgang retning for tekstene jeg sjøl ønsker å skrive.

Studentene som tas opp føler seg privilegerte. Har du først fått det for deg at du skal skrive, har du også brygga ei kanne kaffe. Det er godt selskap i ei kanne kaffe når du skal begynne på en ny tekst. Men før eller siden kommer du til et kritisk punkt hvor kaffekannas ordlaushet blir umulig. Du leser gjennom egen tekst og tenker: jeg er genial! Og så leser du gjennom samme tekst og tenker: jeg er en idiot!

Og ser spørrende på kaffekanna.

Som ikke svarer med annet enn mer kaffe.

Takk derfor Liv Lundberg for jobben hun har gjort med å etablere landets eneste toårige utdanningstilbud i kreativ skriving i Tromsø. Her finnes et dialogisk rom hvor studentene trenes opp i å leite etter urealisert betydning i et gitt stoff. Og hvor man stiller spørsmål til formen mens den ennå er omformbar. Genialitet og idioti blir i løpet av studiet erstatta av en mer handverksmessig tilnærming til skrivearbeidet.

- Førsteåret dreier seg om å leite. Vi får innføring i sjangrene og vi må strekke oss i nye retninger. Fellesskapet er viktig i denne prosessen. Gjennom å lese tekstene til mine medstudenter og lytte til det de sier, blir jeg bevisst hva andre tenker, hvordan andre opplever en tekst. Det er også viktig å lære seg å ta imot kritikk og å gi konstruktive tilbakemeldinger. Slik har jeg etter hvert blitt sikrere på hvor jeg skal i egen skriving, sier Rawdna.

- Det har også vært lærerikt å måtte lese tekstene våre offentlig. Å høre sin egen stemme fremfor et publikum under litteraturfestivalen Ordkalotten gjør noe med oppfatninga av det jeg holder på med.

Vi lever i upoetiske tider. Med unntak av et snes kjendisforfattere, produseres og distribueres litteraturen i det stille. Forfatteren tar med seg kaffekanna og lukker døra til arbeidsværelset. Markøren blinker oppe til venstre i dokumentet. Arket er ellers kvitt. Kvitheta er stille, uten avtrykk av noe menneskelig. Du skal inn i den stillheta og bråke med det som er ditt.

- Jeg er fremdeles i opposisjon og aksepterer ikke alle konseptene det forventes at jeg skal ta. Motstanden kan kanaliseres inn i teksten; jeg vil skrive med temperament. Det skal man kunne se på form og innhold i det jeg skriver, sier Eirik. Han rynker panna og tenker.

Sjøl har jeg sagt dette: Å skrive dikt er å sno en lyd nedover arket. Ofte styrer rytmen skrivearbeidet mer enn semantikken. Et dikt skal høres bra ut. Assonans, innrim, enderim, innpust, utpust, innfall, utfall, ei elv av vokaler nedover arket. Rytme,

brudd, harde anslag, mjuke verseføtter. Jamber, trokeer; ikke i en spikra metrikk, men i henhold til kroppens og vellystens egen rytme. Når jeg virkelig skriver, prater jeg høyt med meg sjøl. Jeg babler mens fingrene går over tastaturet; prøver ut ei setning i munnen, forkaster den, prøver ut ei setning, forkaster den, prøver ut ei setning, forkaster den – til det likevel står noe igjen på arket, en rest, et dikt på embryostadiet.

Noe som kom fra kroppen, noe som fødtes av pulsen i handleddet, et rastlaust blod gjennom vener og arterier. Respirasjon. Langsomheta til håret som vokser på ditt eget hode. Hastigheta når sensoriske nevroner signaliserer fare, det er glodhett, trekk handa til deg.

Arild Vange skriver om den tyske poeten Brigitte Oleschinski: ”For [henne] er det ikke bare dikteren som tilfører diktene tankestoff, diktene tenker selv, de er egne entiteter, hun møter dem lik levende vesener av iakttakelser og betydninger som trår frem for henne som reelle erfaringer”.

Det er ikke bare dikteren som tilfører diktet tankestoff, diktet tenker sjøl. Jeg tror alle som på alvor har forsøkt å skrive et dikt har gjort ei tilsvarende erfaring. Jeg forestiller meg et dikt, men straks jeg setter i gang med arbeidet, nekter teksten å komme forestillinga i møte. I et virvar av intensjoner trekker språkarbeidet verden med seg i retninger jeg ikke forutså. Tunga jobber i munnhula og armene beveger seg over tastaturet. Tennene klaprer med, og snakk om tenner: ordene skal bite, ordene skal ha beat: slag, puls, hamring, dunking eller stille stryk over hårene på underarmen til ei jente.

Vi tar med oss vår egen erfaring inn i skrivearbeidet, våre grunner til å skrive.

– Jeg lever i spennet mellom to kulturer, sier Rawdna. – Jeg har vært reineier og jeg har vært kulturarbeider, jeg har levd både innenfor og utenfor Sápmi. Tidene forandrer seg fortere nå enn bare for noen år siden. Jeg vil ikke nødvendigvis skrive som representant for den samiske kulturen, men gjennom å jobbe med ord kan jeg gå inn i forholdet mellom det tradisjonelle og det moderne. Når jeg er på forfatterstudiet jobber jeg med det norske språket, men jeg skriver også på samisk. Jeg vil komme til rette med hva som finnes i verden, hva er viktig for meg og hvorfor er det viktig.

- Det er en stor frihet. Jeg kan skrive hva jeg vil, finne opp en verden som er ulik min egen, men likevel sannsynlig. Jeg skriver ikke fordi jeg har noe jeg er nødt til å fortelle verden, men fordi jeg syntes det er artig, sier Monika Steinholm. Hun skal bruke året på å fullføre en roman for ungdom. Eirik og Rawdna jobber begge med diktsamlinger. Andreåret på forfatterstudiet er bygd opp rundt ideen om å jobbe med et større, konkret skriveprosjekt. Bygge opp et manus og være i prosessen sammen.

Forfatterstudiet har hatt stor betydning for litteraturmiljøet i Nord-Norge. Dermed ikke sagt at vi snakker om et eksklusivt nordnorsk prosjekt. Studentene bor like gjerne i Oslo som i Tromsø. Mange av dem har tidligere gått på forfatterstudiet i Bø eller skrivekunstakademiet i Bergen. At studiet er situert i Tromsø, hvor det er sne og nordlys og nattsol og samer og hele pakka, skal vi ikke gjøre til noe stort poeng. Kanskje bare putte ei kjapp bemerkning i parentes: (I år flytter studiet fra humanistisk fakultet til det nyoppretta kunstfakultetet. Sammen med kunstakademiet er forfatterstudiet viktigere for nordområdenes mentale tilstand og sjølforståelse enn tusen Oluf-er. Jeg er ikke lei av å ha det artig, men jeg er lei av å gapskratte til fortegna bilder av meg sjøl og min familie på trygd. Fortellingene som kommer fra kunstakademiet og forfatterstudiet står i samtida og er sjølrefleksive og way beyond stakkars oss & forbanna søring-retorikken.)

Skal jeg avslutte denne teksten med å hente frisøren inn igjen?

Nei, la henne farge hår og la oss skrive. Neste gang jeg klipper meg skal jeg fortelle henne om William Carlos Williams og sitere noen kjente linjer: "It is difficult to get the news from poems, yet men die miserably every day for lack of what is found there."