Nr 2 / 2007

Jeg lovet meg selv å skrive ned mine erfaringer som kulturarbeider fra en region langt nord i Europa da vi startet MARG i vinter. Derfor skulle denne artikkelen handle om kulturpolitikk. Den skulle være basert på fakta, observasjoner og konsekvenser av disse, muligens en personlig innfallsvinkel, en ærlig betraktning om det jeg oppfatter som utviklingen i kulturpolitikken innenfor den regionale virkeligheta. Denne skulle være tuftet på min akademiske utdanning og i min og mange kunstnere og kulturarbeideres erfaringer som utøvere av kunst og kultur. Den skulle være basert på personlig deltagelse (case) og faktabaserte erfaringer Altså: Hva skjer i kulturpolitikken i nord.

Min påstand - og erfaring - var at de innsatte politikere, spesielt i den nordligste landsdel og spesielt de siste årene, hadde ført en personlig kulturpolitikk uten forankring i partienes programmer og visjoner. De har utført en politikk som er omtrent slik - for å omskrive et utsagn fra den kjente danske sosialdemokrat Jens Otto Krag: Dette er en politisk beslutning som gjelder inntil jeg fatter en ny! En slik pragmatisk og personlig beslutningsprosess blir uansvarlig og tilfeldig når politikerne mangler innsikt i de produksjonsprosessene de ønsker å bestemme over. Det blir som matematikeren som opererer med likninger med en rekke ukjente, men som mangler kunnskapen om å sette opp en likning for å få rett resultat. Det finnes også en rekke dyktige lobbyister som opererer i politikernes nære krets. De får et ubehagelig stort spillerom. Dissidenter og annerledes tenkende kunstnere og kulturarbeidere er det mindre plass til.

Mange politikerne mangler kunnskap om kunstprosesser i alle sjangre. De styrer oftere gjennom personlige innfall, og/eller særinteressene til byråkratiets ansatte. De har, i mangel på innsikt, styrt med høy sigarføring om egne fortrinn, men dessverre uten kompetanse på kulturfeltet. Dette har påvirket kunstneres arbeidsområder. Det har også angått min person, mitt arbeid, mitt liv. Dette kunne jeg ikke skrive uten å fortelle om meg selv, bli personlig, altså. Siden jeg hadde lovet mitt ego – og har anledning til det – så blir dette heller en personlig fortelling om nordnorsk kultur, sett gjennom mine briller: et synspunkt som gjelder inntil jeg fatter et nytt! for å omskrive Krag enda en gang.

Et egotankegods
Jeg har vært aktør i kunst og kulturbransjen i bortimot 40 år, som musiker, journalist, teaterarbeider, redaktør, forfatter, filmskaper og leder av grunnorganisasjonen for de skapende kunstnere utenfor institusjonene, Nordnorsk Kulturråd.

Tenkningen rundt fakta førte til personlige refleksjoner. Hvem er jeg, hvorfor har jeg kjempet for det smuldrende tapsprosjektet; det nordnorske fellesskap og den nordnorske identitet. Hva var det som skapte mitt engasjement? Ingen lette svar å finne. Den siste uken er f.eks. Nordnorsk Kulturråd blitt nedlagt, Filmcampen i Øverbygd ble plutselig rammet av styringsiveren, med kaos som resultat. Degge hendelser involverer, og får konsekvenser for flere hundre kunstnere i regionen. Mens dette skjer setter media fokus på Lene Marlin, A-ha, kronprinsen og kronprinsessen i flere uker. De er regionens lydige mikrofonstativer.

Jeg har gjennom hele livet kjent på tilhørighet og identitet, solidaritet og urettferdighet. Jeg har røtter fra et av de fattigste områdene i Europa, den nordligste del av Norge. Og jeg må erkjenne, blant den fattige delen av denne befolkning. Nå bor jeg i verdens rikeste og mest demokratiske land. Dramatiske endringer har skjedd i min tid, ikke minst dersom en tar med den nære slektshistorien som vi alle - om man vil eller ikke - alltid vil være en kulturell del av. Innsikten, tankene, refleksjonene kom både hulter til bulter, av og til som nødvendige fortsettelser på de historier jeg ble bevisst, der og da. Men noe er sikkert. Jeg er fra Nord-Norge, fra Tromsø, fra Vesterålen, fra Sømna, fra Ringvassøy, Reinøya og Trondheim. Denne erkjennelsen (om å komme fra mange steder) deler jeg nok med de fleste nordlendinger. Det har kanskje vært en fordel noen ganger, mens den har dessverre også fungert som et Damoklessverd gjennom livet. Først noen erindringer, også de hulter til bulter, i den rekkefølge de dukket opp.

Erindringer
Gisløy. På innersida av Langøya, men nesten ytterst i gamle Langnes kommune i Vesterålen, der bodde min bestefar. Besøkene på 50 og 60-tallet var storhet for oss små byboere, men i følge min bestefar var det en reise til ensidig og kjedelig pålegg (multegrøt og røyka blåkveite og laks) og slette vilkår for sommergjester (torving, sauer, kyr og høns, kukaker og andre ekskrementer overalt, fersk småsei, storseivøer, bading på ei kritthvit, iskald strand og et hav med multer for plukking). Huff for et elendig tilbud for oss byboere fra Tromsø med brunost og sukker på brødkiva, en servelatstump på søndager og egen kullkjeller. Telegrafbuktas småsteinbelagte og vonde badestrand for en kald dukkert og tyttebærsanking i Rostadalen (timesvis på lasteplan i åpen Opel Blitz - frem og tilbake). Men vi hadde kino og strøm. Det manglet bestefaderen. Etter hans bortgang brukte slekta huset som sommerparadis, og i rockegruppa jeg spilte i, brukte vi huset som øvingslokale en lang vinteruke på 70-tallet. Stedet og huset er noe av det nærmeste en kan komme den nordnorske sjark-og småbruksromantikken.

Musikkstevner. Kirkenes 1963. Min første reise alene, til en annen planet. Vakkert vær og stor sjøgang med gamle D/S Lofoten, nå utstyrt med dieselmotor fra 50-tallet, men med sitt opprinnelige skrog, og omdømt til M/S Lofoten. På tur med TOFs guttemusikk. Stevne, medalje og eventyr i sikte. Det ble det meste - av alt. Kirkenes - det var by det, med malmbåter på leden og store industribygninger oppe i åssiden, og det var godt vær med høy sol som badet de vakre, frodige hagene i Dr. Wessels gate. En eim av et annet fellesskap, men samtidig noe annerledes, noe spennende, noe tøfft...

Året etter. Nytt stevne. Nå nesten på hjemmebane til slekta, i Sortland. Vi tok lokalbåten M/S Tromsø, med Jentekorpset som spennende medpassasjerer ombord. 13 år gammel. Noe rørte seg i våre kropper. Vi satt på lugaren til jentene og spilte Can´t Buy me Love på transistorplatespiller, med det nye berømte engelske bandet, The Beatles. Sjøsyk! You name it. Men det gjorde ikke noe. Turen satte sine spor. Et år senere: Festspillene i Nord-Norge starter. I Harstad. Vågsfjordens perle inviterer til stevne og festspill. Den gang viste jeg verken om Erling Hall-Hofsøe, Leif- Arne Heløe eller Jan Kristian (Nilas) Nilssen. Tre av de sentrale entusiaster som hadde drodlet idéen frem ved et kafébord og skrevet ned sine visjoner på en serviett (sier mytene). Vennegjengen fra Harstad startet festspillene med en tru på landsdelens kultur og fremtid. Musikkstevner. De brakte opplevelser i nye omgivelser. Vi følte at noe var på gang, for oss som vokste opp i Nord-Norge.

Slekta fra landet. De kom altså fra Gisløy, men bosatte seg over hele landsdelen. Den gang slekt hang sammen, dro vi på besøk til hverandre. De kom syklende og reisende til vårt lille krypinn i byen, og vi reiste på gjenvisitt. Til Gisløy, til Melbu, til Fauske, til Alta, til Narvik, til Hovden, og senere også til Oslo. Vi ante at det var oppløsningstendenser på gang. Våre foreldre og slekt prediket at slektsbåndene alltid ville holde dem sammen. Men de hadde spredd seg godt, Gisløyfolket, de ordentlige nordlendingene, de som var oppvokst i fiskarbondesamfunnet. I jakten på jobber og kjærester, i sentraliseringens tidsalder (Reidar Carlsens landselsplan var bare i emning den gang), smuldret kontaktene mellom slektas utvalgte sakte, men sikkert. Prosessen har dessverre fortsatt, gjennom hele livet. Avstand var noe, den moderne kultur noe mer skjebnesvangert. Jeg burde forstått. Men noen bånd hang igjen. Min mor og hennes søsken (tanter og onkel) var opptatt av hun som var gått bort, vår lærerbestemor fra Sømna som hadde hatt selveste Olav Duun som lektor på Lærerskolen i Levanger. Du verden! Det var noe spesielt. Vi var jo ikke bare arbeidere, fiskere og bønder, men hadde røtter fra en litterær tradisjon.

Slekta fra byen. Den kom selvsagt fra øyene utenfor Tromsø på slutten av 1800-tallet, og før det, fra hele nordområdet som vi ville si i dag - fra Reinøya, Ringvassøy, Estland, Trondheim og andre eksotiske steder i verden. Vi var altså både kvener, nordmenn og innvandrere. Men det gjorde ingenting. Våre folk hadde dessuten reist langt ut i verden. På 50-tallet fikk jeg postkort fra båtsmannen, onkel til faderen, stemplet i Saudi-Arabia. Han skrev at de hadde fanget en hai, en jævel på 5 meter. Stygge tenner, men den smakte godt. Noen slektninger opplevde krigen i Narvik og noen omkom i konvoifart under den samme krig. Andre flyktet vestover via Svalbard og stod på MTB-ene og reiste med Shetlands-Larsen. Ja selv faderen hadde reist over «hele verden» før krigen. Når han berettet om de fantastiske, men også opprivende hendelser i Greåker, Dunkerque, Caracas, Havana, Kingston, Dakar, Cardiff, Baltimore og Norfolk, så satt vi unger som tente lys. Verden var jammen stor, og den var annerledes og skremmende, og vi var en del av den. Det var ikke rart vi tenkte på et større fellesskap, og det var heller ikke rart at vi lengtet etter den trygge havnen som vi hadde i vårt nære slektskap, Nord-Norge.

Oppvekst. Min oppvekst foregikk stort sett i en tyskerbrakke oppe på Tromsøya med Tromsø Gravlund som nærmeste nabo. Begravelsene (flere ganger i uka) foregikk med svarte hester som dro en sort, dyster, men også utrulig vakker likvogn med sandslipte glass. Det var begivenheter som prentet seg inn i hukommelsen. På kirkegården skremte en nabo ungjentene på seine kveldstimer. Vi kalte ham Kirkegårdsfantomet. Med utstyr fra Tirpitzs endelikt, lekte vi krig på Stormyra (den som nå er omdømt til Bymyra av våre oppfinnsomme byråkrater) og i herakleumskogene i nærområdet. Skitne og kalde slepte vi rundt på rustne maskingevær med tyskerhjelmer på hodet i regnværsdager som det også var mange av – også den gang. I godværsperiodene fikk vi blemmer og sår over hele kroppen fra de samme herakleumer, og fra de store brenneslene i skogens ytterkant. De rustne våpnene var tunge - også i godvær. Vi unger fikk mange selsomme erfaringer i en oppvekst som stort sett foregikk utendørs.

Mor mi kokte og vasket tøy i en kald kjeller. Ukens vask (badingen) foregikk i en zink-stamp på kjøkkenet. Vi vokste opp med felles yttergang til naboen, kun en do og bare en kaldvasskran på kjøkkenet. Familien hadde ett soverom til fem personer og et totalt areal på rundt 35 kv.m. å boltre seg på. Ikke luksus akkurat, men kanskje noe helt annet. En glede av tilhørighet med andre likesinnede i nabolaget. Vi var nemlig mange i tyskerbrakker den gang, som drømte om egne hus.

Nede i sentrum var det ikke bedre. Klassekompisene var fra Grønnegata og Nerstranda, eller de var Buktaramp eller sørbyfolk. De hadde samme kummerlige kår mange av dem. Byrampen spilte førstefiolin i skolegården på Gyllenborg, spesielt i aktivitetene slosskamp, fotball, flørting og andre fysiske leker. Noen av oss, vi som satset på skole og var mer opptatt av organisering, spilte fotball på løkka og i TIL, Skarp og Fløya, og gikk langrenn og hoppet på ski. Og så leste vi bøker. Den boken som gjorde sterkest inntrykk på meg leste jeg som 14 åring: Franz Fanon: Jordens fordømte. Glad vi fikk Pax den gang. De kom med litteratur som slo ut både Hardy-guttene og GGG bøkene vi kjøpte, eller lånte på biblioteket. Livet ble ikke det samme etter Pax.

Og så var det musikken. Min far var trekkspiller, ute på gårdsplassen til naboenes store glede. Men også til dans; i bryllup, til fester og på restauranter. Han kunne ikke en note, men spilte det meste, i mange sjangre. Hans debut var på munnspill, 3,5 år gammel på torvet i Tromsø i 1923, da han i de hårde 20-åra var gatemusikkant med oldefar Jeremias som pengeinnsamler. Rocken kom med Bill Haley, Elvis og Eddie Cochran. Jazzen drev inn i våre liv med Ella & Louis, Sverre Kjellmann, Sverre Lund og Bror Dahl. Far min kjøpte platespiller og gitar, slik at jeg kunne bidra til familiens fellesskap ved å tjene penger som gitarist i hans trio. Debuten kom da jeg var 13 år. Tøffe og lange økter på opp til 6 - 7 timer. På skolen gikk både Kirsti Sparboe, Sverre Kjelsberg, Friedel Brant og Ottar Aasegg. Trond Graff bodde i nabolaget. Kirsti og Pussycats reiste fra byen og ble pop-artister og rockestjerner i hele landet - til og med i Sverige og Tyskland. Dette inspirerte til nye musikksatsinger. Det ble revyer og rockeband. Det gikk til og med så langt at noen av oss satset på musikken med inspirasjon fra både lokale helter, og den ekspressive musikkutviklingen i den vestlige verden, den gang.

Å vokse opp i Nord-Norge var altså ikke bare sjarkromantikk og marxistiske øvelser i tida rundt 1970. Bakgrunnen var variert og erfaringene mangfoldige. Vi hadde helter og drømmer, vi reiste inn i ei tid med store omveltninger, kulturelt, musikalsk, kunstnerisk, økonomisk og politisk. Det var nok å engasjere seg i.

Oppvåkninga
Det går en linje fra Franz Fanon til voksenlivet. Den omhandlet engasjementet. Min forståelse av tilhørighet og solidaritetsfølelsen til de som ble undertrykt i verden: Algeriets folk, det vietnamesiske folk, palestinere, kurdere, tibetanere, sovjetere, koreanere, chilenere, argentinere, grekere, angolere, spanjoler og mange, mange fler. Det er ikke måte på hvor mange som er forfulgt i denne verden. Og revolusjonene fortsatte med uforminsket styrke i Afrika, Asia og Amerika. Mao hadde vunnet i Kina, Lumumba ble skutt i Kongo, i Rhodesia holdt Ian Smith skansen «til the bitter end», men han måtte til slutt gi opp, og landet skiftet navn til Zimbabwe. Samme vei gikk det med Sør-Afrikas hvite apartheid-overklasse etter hvert. Nelson Mandela var en av mange helter. «Free Nelson Mandela», sang en hel verden. Undertrykking reiste vi oss mot, vi ungdommer den gang. I Europa var det også blodige opprør. Ungarn i 1956, Tsjekkoslovakia i 1968. Studenter og arbeidere klarte nesten å styrte krigshelten Charles de Gaulle i 1969. Paris skalv, Berlin også. Vietnam var en krigssump, startet av franskmenn, utvidet av amerikanerne. Men i Hanoi satt den kunnskapsrike og listige kommunistiske landsfader Ho Chi Minh, utdannet i Paris, og styrte sine tropper til seier, uten at Ho selv fikk oppleve det. Han gikk bort i 1969.

Kulturen gikk hand i hand med det voksende politiske engasjement i gymnastid og studietid. Det ble rock & roll, revy, litteratur og teater, og fotball, så lenge helsa holdt. Møtet med HT og Universitetet i Tromsø - og ikke minst EEC avstemminga - alt i 1972, fikk stor betydning for mitt videre liv. Plateinnspilling hos Nord-Norges svar på Sam Phillips, Nils Øybakken i Mosjøen, var en stor opplevelse. Der ble ungdom fra den nordlige region samlet; Halvdan Sivertsen, Terje Nilsen, Åge Alexandersen, Terje Tysland (Prudence fra Namsos), og oss, i samme stall. Vår gruppe splittet opp etter et par år, og endte i Nordnorsk Visegruppe, Nøkken og Boknakaran.

Identiteten fester seg
Gjennom 1970-tallet befestet den nordnorske identiteten seg gjennom dannelsen av alle kunstnergrupper i egne landsdelsorganisasjoner. Forfatterne, jazzmusikerne, billedkunstnerne, visesangerne, filmarbeiderne, kunsthåndverkerne - og for ikke å glemme den samiske kunstnergruppa dannet i Maze. Hålogaland Teater var landsdelens kulturelle fyrtårn. De reiste til de ytterste skjær for å finne fortellinger om fiskerfolket (Det e her æ høre tel), de grov seg inn i historiske dramaer (vor ret vi tar)  og dukket ned i byungdommens problemfelt (Æ e ikkje aleina). De solidariserte seg med folket og deres dramatiske virkelighet, ikke konstruerte problemstillinger fra et akademisk miljø. Derfor var Universitetet og HT på bølgelengde gjennom dette decenniet. Og de kulturpersonligheter som fungerte i kulturpolitikk og byråkrati (som var dårlig utbygd den gang) var alliansepartnere for kunstnere i byggingen av kulturinstitusjoner og organisasjoner. Det var politikere som Leif Arne Heløe, Rasmus Engstad og Erling Løkse, byråkrater som Valdemar Hansteen og Viktor Nøstdal. Det fantes selvsagt konflikter og motsetninger. I hopetall. Men det meste ble løst gjennom møter med klar tale, erkjennelse av ulike ståsted og forståelse for hverandres forskjellighet. Og noe måtte vi leve med som reelle uenigheter.

Det ble altså konstruert samlende symboler som skulle kjempe for kulturell rettferdighet. For meg var denne konsoliderende idé en viktig erkjennelse, i solidaritet og forent med mine erfaringer, bevisst eller ubevisst. Men det snek seg inn en gjøkunge i denne felles forståelse. Den skulle bli skjebnesvanger for landsdelens kulturpolitikk. Navnet på ungen var Fylkeskommunene, det folkevalgte organ.  

1980-talls symboler og maktovertagelsen
Altakampen har blitt symbolet på så mangt. Miljøkamp, samisk kultur, politisk erkjennelse. Det var den siste store solidaritetskamp i regionen nord for Dovre. Folket og samene tapte sin kamp mot utbyggingen, men motstanderne vant hjertene til nasjonen og fikk en knallstart i kampen om rettferdighet for det samiske folk. Men samtidig skjedde det store politiske omveltninger, et paradigmeskifte.

80 åras oljerikdom og jappetid skylte over oss med nye ultraliberale symboler og ny økonomi, med påfølgende bankkonkurser og renteøkninger. Folket måtte betale. Kåre og Gro ble landets politiske terriere. Å være kulturarbeider var en påkjennelse i disse tider. Det var som alt stod stille, samtidig som kreftene i samfunnet blåste sterke vinder rundt ørene på oss. Vi drev for vær og vind. Symbolene endret seg, kunsten endret seg. I kulturfeltet i nord var det skiftende prosesser på gang. Kunstneren ble individualisert. Mange gikk inn i sitt eget kunstfelt, og organisasjonsarbeidet led av dette. Beslutningene hos kunstnere, organisasjoner og institusjoner ble individuelle. Samlende fellesløsninger ble vanskeligere.

Vi drev fra hverandre. Det som tidligere hadde preget kulturfeltet i nord var søken etter, og nødvendigheten av å være en samlet kraft. Krafta fant nå sine løsninger i enkeltpersoners egenskaper og/eller politiske evne. Vi var ikke lenger en samlet solidaritetsbevegelse. Organisasjonene utviklet seg ikke videre, heller tvert om. Hålogaland Teaters allmøtestyring forsvant. Det samme skjedde ved de andre teatrene som hadde etablert seg, Nordland Teater og  Beaivvas. Og på scenekunstfeltet dukket de frie grupper opp, med en selvstendig styrke og annerledes kreativitet. Nyskapende og utfordrende. Men disse var små enheter, fra en til tre medlemmer, som av og til samarbeidet med hverandre eller med sine velfødde storebrødre på institusjonene. Men som oftest handlet de i sin egen sfære. Det kom flere nye kunstinstitusjoner, med annerledes styresett, og på dette urolige havet, så fylt med kunnskap og kreativitet, lå det duket for godt fiske for de som hadde - eller ønsket seg makt.

I Bodø fikk de en ny fylkeskultursjef som hadde andre tolkninger enn de vi hadde forholdt oss til. Det fantes ikke ett, men flere hundre kulturer i nord, hevdet hun. Derfor var det viktig å organisere oss annerledes i fremtiden. Aaslaug Vaa ble symbolet på den nye kulturpolitikken. Det ble annerledes tider for kunstnere som i stigende grad var blitt avhengig av fylkeskommunenes rolle i kulturfeltet. Sakte men sikkert flyttet beslutningene seg fra samtaler og dialoger mellom politikere og kunstnere (og deres organisasjoner) til politiske handlingsplaner og kulturmeldinger. Disse ble ført i penn av byråkrater, forholdsvis langt fra produksjonsmiljøene, og mph (med påholden penn) fra de som sakte, men sikkert klarte å befeste sin makt i de innerste sirkler i kommune- og fylkeshus. Det kunne være en ledende byråkrat (som Vaa eller Stålsett), eller en politisk leder (som Eriksen eller Rindestu). Problemet i Nord-Norge var at kulturpolitikken var liten, med begrensede ressurser i forhold til sykehusdrift, helse, skoler og samferdsel. Ingen politikere med sans for karriere og makt, valgte et slikt ubetydelig felt. Derfor kunne ledende byråkrater, de som hadde vilje og lyst, få sine hjertesaker og visjoner gjennom. De hadde manøvrert seg i posisjon som en toveis premissleverandører;  oppover til politikerne, og nedover til kunstfeltet. De satt mellom barken og veden, på en positiv måte, for seg selv... Kommunikasjonen mellom kunstnere og politiske beslutninger ble mer eller mindre brutt. Det kan også være en annet synsvinkel på dette... Kunst og kultur gir ofte fin uttelling på kjendistoppen, og allianser her, kan gi både positiv medieomtale (Se, her står jeg sammen med Mr A og Mrs AA) og status i forhold til politiske venner og motstandere. (Se hvem jeg er på talefot med, Mr B og Mrs BB).

Hva skjedde på kulturfeltet?
Vi som hadde våre arbeidsplasser i kulturfeltet ble selvfølgelig påvirket av denne utviklingen. Mange av oss ble mer og mer opptatt av våre personlige karrierer. Enten i vår egen institusjon, organisasjon eller i vårt ego; det som er bra for meg, er nødvendigvis bra for de jeg arbeider for. Dette forandret både organisasjoner og institusjoner. Samkjensla internt og de tre musketerers motto: En for alle, alle for en, hadde ikke lenger samme kraft. Bare retorikken og målsettingsparagrafene hang og slang i løse lufta. Alle i kunstfeltet ble på denne måten et nokså lett bytte for de små, viktige samtaler, i de usynlige, hemmelig bakrom på de fylkeskommunale ganger.

Det er her - i perioden fra 1985, jeg fatter de stupide beslutninger i mitt liv, ikke bevisst, men likefullt blir de fattet. Jeg ser ikke at jeg fremstår som en rusten Don Quixote i nordnorsk kappe. Jeg holder fast i bildet om landsdelens rett til kunst og kultur på egne premisser. Det er dumt. Jeg kjemper som en drage, bevæpnet med et sløvt gammeldags sverd, bestående av gammeldagse verdier og symboler, som fellesskap og identitet for oss i nord og solidaritet med mennesker i verre situasjoner enn oss. Fiendebilder på mitt uklare iris, betar meg, ja, besetter meg i perioder. Kampen er forgjeves: Du skal ikke bite den handa som gir deg mat, sier fylkesråd Geir Knutzon i Nordland til media, et utsagn han har fått låne fra sin partifelle, fylkeskulturråd Heidi Sæthre. Kunnskapen, som jeg (og noen andre sverd-dragere kledd som Sancho Panza) innehar, drukner i kampen. Noen sier det til meg (oss), men det hjelper lite. Vi forstår ikke. Våre kreative motorer blir reint for små i den veldige tsunamien av byråkratisk og politisk reell makt (økonomistyring) som velter innover kulturfeltet. Vi mister kraft. Vi mister tiltro til egen kunnskap. Depresjon.

Erkjennelsen av manglende forbindelseslinjer er påtagelig. Produksjonsarenaene forflytter seg. Institusjonene vokser. Det er institusjonene som påtar seg, og får tildelt rollene som kreative ansvarlige motorer. Underforstått: dere får oppdraget på betingelser vi ikke sier høyt, men som er en usagt enighet mellom oss, ikke sant? Institusjonene blir kjæledeggene i det voksende kunst- og kulturoligarki, og får stadig mer midler - og dermed makt. Deres oppdrag er nytt. De skal i økende grad spille rollen som kunstutøvere på den internasjonale arena og de skal dyrke frem individuelle kunstnere. Borte er oppdraget med å være Det lokale speil på sin samtid, der de bor.

Byråkratene tar seg til rette i sine nye roller. Noen av dem har overtatt førersetet og blitt ledende kunstprodusenter - av bøker, skulpturlandskap, kunstformidling, teater og musikk. De har jo tilgang til midlene gjennom sine kolleger på nabokontoret, politikerne. Politikernes krav til styring blir iverksatt av sine egne ansatte. Overfor kunstnere dukker det opp nye krav forkledd i et uttall nye kostymer, som best kan sammenlignes med Keiserens nye klær. De best betalte yrkesutøvere i styringsfeltet kultur heter nå økonomisjefer, planleggere og konsulenter av ymse slag. De utreder, foreslår, konkluderer og de har er fantastisk evne til å avvente beslutninger når de burde handlet. Jeg ser at byråkratiet vokser, at politikerne overtar styringen i fylkesrådene, at forståelsen for kulturproduksjonens kvalitet er synkende. Det er bare å skrive flere bøker, svarte kulturminister Svarstad Haugland da hun hørte at en forfatter tjener 1/4 av en gjennomsnittlig industriarbeider. Et kor av godt betalte byråkrater nikker. Den lokale kvaliteten synker i henhold til internasjonale standarder. Det blir en selvoppfyllende profeti. Både den politiker/byråkrat-styrte kunsten og institusjonskunsten har jo et annet oppdrag enn å utvikle, hegne om fortellingene som oppstår lokalt. Nå er det internasjonal, global (?) tilnærming som teller.

En refleksjon om lokalitet
Jeg har aldri kjent et globalt menneske. Alle mennesker jeg har møtt i mitt liv har - om de vil eller ikke - en eller annen lokal tilknytning, enten gjennom fødested, oppvekststed eller bopel. Med andre ord. Alle er lokale. Men alle kan ha tanker, filosofiske betraktninger, politiske visjoner, humanistiske verdier, religiøse fantasier osv. om verden, om livet, praktisk og økonomisk fordeling, kunst og kultur. Kunst er en sentral del i alle samfunn. Vi har hogd budskapene i stein, malt og laget skulpturer, vi har arrangert «teater», danset, sunget og laget rytmer fra tidenes morgen. Klart dette har en lokal forankring, i enhver kultur. Vitsen for oss alle må da være å vise respekt overfor andre, og samtidig ha kraft til å uttrykke vår egen kultur til de andre. Og slik kan kulturen bli internasjonal: Fordi noen mennesker kan kommunisere visjonære bidrag til andre, så blir de forstått - over de nasjonale og kulturelle grenser - og blir akseptert av andre kulturer. Men de har like fullt sitt lokale utgangspunkt. Jeg erindrer et utsagn fra den jødiske forfatteren Isaac Bashevis Singer etter at han fikk sin Nobelpris i 1978. På spørsmålet om hvilke råd han kunne gi til unge forfattere, sa Singer: De må bare skrive om det de kan noe om, om sitt liv, der de har forankring. Alt annet blir bare postulater og ingen litteratur.

Den offentlige bekymring
Når den ene stortingsmelding etter den andre påpeker de økonomiske misforholdene mellom ansatte institusjonskunstnere og det frie kunstfeltet (billedkunstnere, kunsthåndverkere, forfattere, jazzmusikere, frie scenekunstnere og filmarbeidere), så blir dette kanskje drøftet i en TV-debatt (dersom noen er flinke til å lobbyere). Og det var det. Ingen tiltak. Feil! Noen tiltak kommer sigende. Det er viktig å ta det onde ved roten: Vi må undersøke behovet for fri og frivillig kunstnerorganisering. Den kan ikke lenger ha sånn makt. Altså: Kunstnere skal ikke organisere seg, men de kan få arbeid. Definisjonen av hva de skal få arbeide med og hvem som skal få arbeid, er flyttet, fra kunstnernes kreative hjerner til det politisk byråkratiske markedet (og de med kunstnerisk definisjonsmakt). Hvem bestemmer der? Det tror jeg er politikere - eller de som på sin psykologisk innsiktsfulle måte - hersker over dem. Overlatt til seg selv, sitter nå mange kunstnere igjen som undervisere i Den kulturelle skolesekken, og kanskje etter hvert også i Den kulturelle spaserstokken. Folkets behov for underholdning skal tilfredsstilles - i offentlighetens navn - med å oppsøke berømthetene på konsert eller på vernissage. De som virkelig tjener penger får enda mer penger. (Troms fylkeskommune sponser f.eks. forballaget TIL). De aktive kunstnere - som ikke er i institusjoner - driver sin kunstproduksjon med liten inntjening, og kjører buss, taxi, eller tar arbeid som lærer, postbud eller butikkmedarbeider. Ikke foraktelige yrker, men det var ikke det de drømte om, da de tok seg kunstutdanning.

Nye politiske jordskjelv ute i den store verden får nødvendigvis konsekvenser for regional kunstutvikling. (f.eks. oppløsning av Sovjet og 11. september). Politikken sentraliseres. Den overføres til TV-show, internett eller blogger og facebook. Moderne tider henter inn den kreative klassen, spesielt ute i regionene. Talerørene blir færre og færre for oss dissidenter!

Pendelen svinger
Men pendelen svinger. Historisk erfaring tilsier at slikt har skjedd tidligere og vil sannsynligvis skje igjen. Og noen fakta er klare: Plutselig er det globale miljø blitt en het sak. Vestens militærmakter har på nytt satt seg fast i hengemyra, gjennom sine harakiriangrep på Afghanistan, Irak, Palestina og andre dramatiske konflikter. Økonomien skranter. Hvor er Menneskerettighetserklæringen forlagt? Hvem er de redelige? Hvem er ofre? Hvem er bandittene? Hvem er de forsonlige? Hvem har rett?

Nå står forfatteren i nok et dilemma. Hvordan bruke kreftene? Det er vanskelig å svare på spørsmålet. Kreftene kan muligens nyttes til solidaritet, tenker jeg først. Men kommer raskt til at en slik tanke og erkjennelse, er gal. Tapsprosjektet Nord-Norge er beviset. Solidaritet handler om vilje og styrke - også i motgang. Slike motganger er vi dårlig trent på i dette området av verden, de siste årene. Jeg føler et sterkt tap for det kulturelle prosjektet Nord-Norge. Men jeg vet at vi er nokså få som tør å uttrykke sånne refleksjoner. For jeg vet at det finnes straffemetoder, ikke som i Abu Graib, men noen usagte og mer finurlige. De fleste tenker som på 80-tallet: «What´s in it for me!»

Men pendelen svinger. Jeg tror på oss mennesker. Jeg tror på alle kjemperne som er omtalt i dette nummeret av Marg, i India, Beirut, Angola og Nord-Norge. Jeg tror på at det er mulig med mangfold. Det handler om respekt, og vidsyn.

Og pendelen vil fortsette å svinge. Når dette skrives, er det like før et lokalt valg - i våre kommuner - i Norge. 11. september er vi heldigvis kvitt noen av verstingene i kommuner og fylker. Men det kan bli en Pyrrhos seier! Nye politikere kommer til makta, og byråkratiet består. Spørsmålet er om de nyvalgte vil ta opp kampen mot sin egen elite, og kanskje i større grad lytte, tenke og handle i «spann» med de kreative og annerledes tenkerne? Det er alltid et håp i hengende snøre; at de har lest Pierre Bourdieau og/eller Richard Florida.

Men pendelen svinger fortsatt. For en uke siden bidro jeg, som administrativ leder, til å avvikle regionenes viktigste kulturorganisasjon: Limet som holdt kulturregionen Nord-Norge sammen i 43 år. Det var ikke en heltemodig handling! Det oppstår tomrom etter slike nidhandlinger. Jeg funderer mye om hva som egentlig skjedde. Jeg vet at nedleggingsaktørene tar det rolig. De vet ikke hva de har vært med på. De har ingen kunnskap. Synd for dem. Synd for oss.