Det har gnagd meg siden jeg innså det: Religionsvitenskapelige miljøer har ikke kjent sin besøkelsestid. Til tross for en nyere vending i faget mot å integrere evolusjonsbiologi, nevrologi og kognisjonsforskning i forståelsen av religion har verken tidsskrift eller bøker tatt for seg temaet evolusjon og religion i Darwin-året.

Da er det godt at andre ikke har sluppet temaet av øye. Bjørn Vassnes nye bok Sjelens sult kommer som et «darwinistisk vindpust» der vi fagfolk har sviktet.

Nevroteologi. Sjelens sult plasserer seg et sted mellom en populærvitenskapelig tekst og en debattbok om religion. Den er mest det første. Boken tar for seg religion som et fundamentalt menneskelig fenomen. Og mennesker er kropper, med hjerner. Vi er biologi. Dette betyr mye mer for utformingen av religion enn kulturfagene hittil har forstått.

Vassnes er langt på vei direkte «anti-kulturalistisk» når han i lys av nyere biologisk forskning og nye fagfelter, som kognitiv antropologi og nevroteologi, tar for seg religion. Sjelens sult er altså ikke en bok om religioner, men om menneskelig religiøsitet og dens biologiske basis.

Reduksjonisme. Vassnes anfører korrekt at religion er langt mer enn de teologiske og filosofiske tradisjonene vi ofte forveksler «religion» med. Det gjelder både enkeltmenneskers forestillinger og religiøs praksis. Det er gjerne andre typer gudsforestillinger som dominerer i de troendes praktiske tankeliv enn i teologien. Hvorfor? Vel, Vassnes fremfører et gjennomført reduksjonistisk perspektiv på sitt tema. Det finnes fellestrekk i praktisk religion, inkludert visse systematiske forskjeller mellom de gudsbilder man sier man har og gudsbildene man viser at man har, som primært skyldes våre naturlige tilbøyeligheter og vårt felles biologiske utgangspunkt.

Ifølge Vassnes er religion et resultat av at evolusjonshistorien har utstyrt oss med en rekke psykiske behov og tilbøyeligheter. For eksempel hevder Vassnes at vi instinktivt tror vi har en sjel, og at vi dermed deler opp verden i en åndelig og en materiell sfære. Likeledes har vi et innebygd behov for «overskridende» opplevelser og for å finne en totalforklaring. Siden dette er fellesmenneskelig vil vi heller aldri helt bli kvitt religionen og dens tenkemåter. Vi er «født til å tro».

Gode spørsmål. Bevegelsen mellom religiøse uttrykk og biologisk basis gjennomsyrer boken, men utover det er det ikke enkelt å se noen helhetlig plan eller planmessig utvikling av argumenter. Sjelens sult er heller ikke så mye en gjenfortelling og diskusjon av hva forskere som arbeider med kognitiv religionsforskning har tenkt og skrevet, selv om slikt også er med. Først og fremst byr boken på Vassnes' egen fortelling om religion, basert på et bredt tilfang av forskningslitteratur og annet han har lest, kombinert med refleksjon over egne erfaringer.

Sjelens sult rommer mye velfortalt stoff som mange religionsvitenskapsstudenter med fordel kunne ha lest. Forfatteren har blikk for gode spørsmål, for lesernes sannsynlige kunnskapsnivå og for hvor mye informasjon han kan pakke inn av gangen. Hver for seg er de avsluttende kapitlene helt greie kronikker, men de gjør minimalt for å gi boken et helhetlig preg. Man griper seg i å savne en redaktør som kunne gitt boken litt strammere rammer.

Luthersk tradisjon. Sjelens sult har en slags undertittel: «Hva er egentlig religion?» Et enkelt svar er at «religion» er et ord. Spørsmålet er hva Vassnes ønsker å bruke ordet til. Svaret er «mye». Så mye at han heldigvis unngår å falle i samme felle som en del av dem som bedriver kognitiv religionsforskning og behandler religion som om det dreide seg om én, stabil ting. I praksis er Vassnes' religionsforståelse likevel preget av en vestlig og luthersk tradisjon: det handler mest om individuell tro, trosinnhold og opplevelser rundt tro. Og litt om moral.

Forfatteren vektlegger primært enkeltpersoners kognisjon og emosjoner. Det er ikke fordi han ser bort fra samfunnet, men fordi han lar teksten styres av et fokus på hjernen. Det er nemlig i hjernen det Vassnes kaller religion og religiøsitet oppstår, og for å komme ned på det materielle nivå må man da skrive om enkeltindivider.

Men siden han både korrekt og jevnt over med innsikt sveiper innom betydningen av sosialitet både for hjernen og for utformingen av religiøse uttrykk, kunne nok et sterkere fokus på kollektiv religionsutøvelse gjort seg. Da måtte imidlertid adferd, adferdsregulering og religionens rolle i dette blitt mye mer vektlagt. Det ville ikke skadet, for her finnes mye god forskning Vassnes kunne anvendt dypere, også i den litteraturen han selv henviser til.

Ur-sjamanisme. I mangelen på en tydelig plan går det for fort og for overfladisk over til andre tema. Noen av dem kunne med fordel vært kortet ned, ikke minst gjelder dette et overdrevent og ensidig fokus på ekstase, rus og mystiske opplevelser i religion og som basis for religion. Når Vassnes langt på vei omfavner spekulative teorier om at religion starter med en slags «ur-sjamanisme», stammer det først og fremst fra en altfor enkel synonymisering av sjamanisme med ekstatiske og gjerne rusformidlete visjoner.

Vassnes begrunner sjamanismehypotesen mer tilforlatelig enn tidligere generasjoners meningsfeller kunne gjøre fordi han kan støttet seg til Andrew Newberg og Eugene d'Aquilis nevrotelogiske arbeid. Det er imidlertid ikke slik at ekstase, visjonsreiser og mystiske opplevelser er en nødvendig del av religion. I undersøkelser forteller de fleste religiøse mennesker at de ikke har hatt disse mystiske opplevelsene, og at de klarer seg godt uten. Å gjøre mystikeren til en prototyp for religiøse mennesker er å miste mesteparten av det religiøse landskapet av syne.

Moses' visjoner. Fascinasjonen for visjoner og rus gjør også at deler av kildeutvalget blir noe merkelig. Når Vassness inkluderer kultarkeologen Graham Hancock i kildelisten er det sannsynligvis kun for å legitimere antropologen Ben Shanons syltynne hypoteser om at Det gamle testamentets fortellinger om Moses' visjoner skyldes at Moses var høy på akasiebark.

Å skrive «syltynne» er nok å overdrive denne hypotesens tyngde, som heller kan betraktes som et rop om oppmerksomhet i media. Vassnes må gjerne kaste både Shannon og Hancock ut av listen i en eventuell revidert utgave. Han har langt bedre kilder han med fordel kunne lent seg tyngre mot og samtidig benyttet til å bygge ut andre deler av teksten.

God formidling. Det skader heller neppe om den frafalne katolske nonnen Karen Armstrong (kjent for A history of God, 1994) forsvinner som kilde. Litt for mange av de få passasjene som omhandler religionshistoriske tema er tvilsomme eller i det minste for forenklet. Og selv om få av påstandene er belagt med henvisninger, tyder litteraturlisten på at Armstrong er Vassnes' hovedkilde på dette området.

Karen Armstrong har i flere bøker argumentert for at forskjellene mellom verdensreligionene egentlig er overfladiske og at de innerst inne er like. Armstrong deler dessuten Vassnes begeistring for mystiske erfaringer som en av religionenes kjerneelementer. Hvis jeg så nevner at Vassnes er vel enkel og ensidig når han kommenterer ulike filosofiske tradisjoner – Hobbes er for eksempel ikke så avklart og «poststrukturalister» er ikke så enige med hverandre – så skulle det mest kritiske være unnagjort.

Slike merknader kan få boken til å høres slett ut, men det er den altså ikke. Vassnes er en god og reflektert formidler. Han har mye på hjertet og jevnt over en god kunnskapsbase å fortelle fra. At han innimellom snubler litt i egne kjepphester eller hopper litt lett over ting han selv kan for godt eller dårlig, er mindre viktig, selv om man kan ønske seg en revidert utgave. For det er ingen grunn til å tro at det kommer noe bedre på norsk med det første.